Du må ikke regne med at Jens rydder opp!

Bakgrunnen for dette innlegget er bloggen pappatil02 som fikk mange lesere etter å ha blitt publisert på vg.no for en tid tilbake. Bloggen og historien han forteller har skapt mange reaksjoner og er forsåvidt en tankevekker på så mange måter. Det handler (svært) kort fortalt om en mann som grunnet skade/sykdom og endel uheldige omstendigheter rundt dette har for lite penger til å ta vare på seg selv og sin familie.  Det handler forsåvidt også om utfordringer han møter i både velferdssystemet og helsesystemet i Norge. Han sitter i en uheldig situasjon og forteller om sine opplevelser rundt dette. Jeg anbefaler at du leser litt på bloggen for å få hele hans historie.

Innlegget mitt har samtidig bakgrunn i flere medieoppslag hvor eksperter på økonomi advarer om og om igjen om at mange nordmenn har alt for høy belåningsgrad.
170000 hjem med for høy gjeld (Hegnar Kvinner 28.11.2012)
Advarer mot rekordgjeld (E24 19.05.2012)
Rekordhøy gjeld. Vi skylder 65 milliarder kroner! (Tv2.no 25.11.2012)


Jeg synes eksperter er flinke til å rope ut sine advarsler om at vi ikke må ha for høy gjeld. Jeg synes de er elendige på å fortelle oss hvorfor. Pappatil02 forteller oss hvorfor. Slik er hans historie viktig. 

Grunnen til hans økonomiske frustrasjoner i dag er ikke egentlig det faktum at helse- og velferdssystemene burde fungert bedre, eller at han har hatt uflaks som har mistet inntekten sin en periode. Alt dette ville ikke vært grunnlag for hverken samme nivå av frustrasjon eller for et blogginnlegg lest av mange tusen mennesker. Hadde det ikke vært for at han tidligere lånte penger over en lav sko og levde over evne, i den tro at noe slikt aldri ville hende han. Og at hvis det nå mot formodning skulle hende han - at vi har et velferdssystem som skulle ta vare på han og alle han bekymringer. Det er der det egentlige problemet ligger. Og jeg tror ikke han er alene om å ha en alt for naiv tro på at noen kommer inn og tar seg av de økonomiske problemer som er dømt til å oppstå når man kombinerer "leve over evne" med "frafall av inntekt".

Så, pappatil02 prøver å fortelle oss at vi kan lære av hans erfaringer. Og sett fra mitt økonomiske ståsted er det to veldig viktige lærdommer mange kunne ha veldig godt av å få med seg:

1. Ikke lev over evne og på lånte penger. Betalingsevnen din kan endre seg før du vet ordet av det!
   Sørg for å aldri ha mer i gjeld enn at du kan dekke alle betalinger også ved frafall av inntekt.
2. Bygg opp bufferkonto!!
   Jeg tror pappatil02 ville klart seg mye bedre om han hadde hatt 100-200 tusen kroner på konto til å dekke utgifter når inntekten er redusert. Det anbefales å ha minst en månedslønn på bufferkonto, men i mange tilfeller kan det være for lite. Du bør ikke ta sjansen på at Jensemann kommer løpende med lommeboka i det du sitter i knipa. Dette henger også sammen med punkt 1, for som jeg selv nå erfarer: det er mye lettere å bygge solid bufferkonto når ikke lønna går til å dekke renter og avdrag på tullete forbrukslån eller uforsvarlig høyt boliglån.

Nå er det selvsagt ikke positivt at helse-og velferdssystemet er tungrodd. Og det er mye som kan sies om det. Men i tillegg til å kjefte og smelle (ja, for jeg sier ikke at man bare skal godta for dårlige systemer!) kan det være lurt å ta litt ansvar selv også. Sørge for å ha litt i bakhånd for å takle slike kriser, sørge for å leve på den inntekten man faktisk har, og kanskje til og med ha i bakhodet at det er mange uheldige situasjoner som kan inntreffe som gjør at betalingsevnen din reduseres i forhold til hva den er når du er i 100% jobb. Man kan være irritert på NAV så mye man orker uten at det går noe raskere der, men har man nok til å dekke vanlige utgifter en stund mens man venter vil frustrasjonsnivået og konsekvensene i hverdagen bli mindre. Og da hadde det blitt julegaver på barna i år også.

Det er fornuftig å lære av andres feilsteg og andres dårlige erfaringer.

For neste gang er det kanskje din eller min tur.

Og det er mye vi kan gjøre for å være bedre rustet i slike krevende situasjoner.

Noe å tenkte over når 2013 skal planlegges kanskje.

Og jeg er enda barnløs, og bare tanken på hvor mange foreldre som lever uforsvarlig uten en gang å vite det selv... Ja, jeg må bare oppfordre alle til å ta en sjekk av økonomien og forestille seg at inntekten i familien ble redusert med 50%. Hvordan ville det gå?

Jeg vet om en familie hvor målet er å aldri ha mer utgifter enn at de klarer seg på en lønning. 

DET synes jeg er et svært fornuftig mål for en familie. 

Og hva gjør de med den andre lønningen? Jo, betaler ekstra ned på bolig, sparer og investerer, reiser og koser seg. Det ville selvsagt merkes i hverdagen om en inntekt falt fra hos denne familien. Men det ville ikke være krise. Det ville være uheldig og litt kjedelig. Men det ville ikke være krise. 

For aleneforeldre kan målet være noe liknende, å klare seg på 66% (AAP) av lønning i krisetilfeller f.eks. Og å ha litt i bakhånd i tilfelle NAVs behandling ikke går like fort som man håper på osv. Det er selvsagt mer utfordrende enn når man er to, men desto viktigere!

Å skjønne at man selv har litt ansvar for egen økonomi kan medføre noen tøffe tak og omprioriteringer. Å ikke leve over evne kan kanskje føles kjedelig hvis man ser seg rundt. Men det kan det være verdt. Bare spør pappatil02.