Hva jeg hadde gjort hvis jeg fikk 200.000 kroner

Tydeligvis har Ola Nordmann vært spurt om hva han ville gjort om han plutselig fikk 200.000 kroner helt overraskende. Les artikkel f.eks i Aftenposten her.

Dette er jo et spennende spørsmål, og det høres unektelig ut som en hyggelig overraskelse!

Undersøkelsen fra TNS Gallup for Nordea viser at nordmenn ville gjort følgende:

En kategori synes ikke her, nemlig å gi pengene til veldedighet. Fordi 0% ville valgt dette.

Det er godt å se at de fleste ville gjort relativt fornuftige ting med pengene de mottok, ved å betale ned lån. Jeg antar at det er lettere å ta valget i et spørreskjema enn når pengene står på konto vel og merke ;) Jeg må også si det er spørsmål om det å sette penger på konto er fornuftig, fordi det avhenger av videre bruk.

Men hva ville JEG gjort om det ramlet 200.000 ned fra himmelen?
Vel, det er noe urealistisk at det i undersøkelsen kanskje ikke er gitt valg om å fordele på ulike poster, for det ville jeg nok gjort. Det er antagelig derfor ingen vil gi pengene til veldedighet også, for jeg heller ville ikke gitt bort hele summen. Men kanskje litt.

Jeg ville fordelt det ca 50/50 mellom investering i fond og investering i bolig (betale lån eller inngå i vår sparing til egenkapital til neste boligkjøp). Det vil si, jeg tror det ville blitt 35/50/10/5, hvor 35% ville bli satt på konto med månedlig spareavtale i fond for å kjøpe meg inn over litt tid, 50% ville gått inn i boligen, 10% hadde trolig blitt en ferietur og 5% kunne gått til veldedige formål. Det er den ærlige fordelingen jeg hadde valgt.

Nå tenker sikkert mange at det ikke akkurat er veldig sannsynlig at det plutselig står 200.000 ekstra på konto en dag. Noe som forsåvidt er sant nok, i alle fall når man ikke liker å spille bort pengene sine og avstår fra Lotto og andre pengespill. Samtidig glemmer mange å tenke over at årlig netto inntekt egentlig er et beløp som kommer inn, om ikke overraskende direkte, men som også bør forvaltes med en plan. Og beløpene er gjerne flere ganger høyere! Les for eksempel at det egentlig er som å vinne i lotto - hvert år!

Egentlig burde alle i starten av hvert år se for seg at inntekten er nettopp en slik sum penger man får tildelt, og hva man har lyst til å gjøre med pengene. Med andre ord legge en plan! Selvsagt må da "kjedelige" ting som faste utgifter, mat osv også inngå, men ellers er jo arket faktisk ganske blankt om man tenker over det. Allikevel blir gjerne pengene brukt mindre i tråd med hva man egentlig kunne ønsket, fordi de færreste tenker på inntekten sin på denne måten og heller handler impulsivt uten plan og retning. Og det verste er hvor lett det er å drømme seg bort i om man skulle vinne en større pengesum, mens man uten å tenke over det får store summer mellom hendene hvert år, nesten garantert så lenge man er i jobb! I tillegg er disse pengene jobbet hardt for, gjerne 8 timer 230 dager i året, så de pengene bør i alle fall behandles som gull!

Dagens moral: Det er lett å fantasere om hvordan 200.000 ekstra kroner kunne vært fordelt, men desto mer effektivt for økonomien å ha en plan for bruk av inntekten man har hvert år!

Hvorfor vil ikke folk i distriktene flytte på seg for å finne jobb?

Ja, det er et mysterium jeg undere meg over for tiden.
Hva er det som gjør at folk heller vil sitte på bar bakke med sosialhjelp og klage over elendig økonomi, heller enn å flytte på seg for å finne jobb?

Lesere i storbyene og i regionene nær storbyer kjenner seg kanskje ikke igjen. Men selv bor jeg nå på et mindre sted på Østlandsområdet, og jobber i Oslo. Jeg kunne godt tenke meg jobb på hjemstedet, men fakta er at det ikke er flust av jobber der, hvis ikke man er lærer eller sykepleier. Noe jeg ikke er. Jeg følger selvsagt med på debatter i lokalaviser og andre lokale medier, og kan ikke annet enn å bli frustrert og provosert over holdningene som kommer frem. Nylig har flere lokale bedrifter dessverre gått konkurs, og folk blir oppsagt. Det er selvsagt synd, men på en måte burde ingen være overrasket. Problemet er da selvsagt for de som mister jobben, hva skal de gjøre? Det er jo ikke jobber! Gjerne er jo dette ufaglærte, noe som gir en ekstra utfordring i jobbmarkedet. Jo, man havner hos NAV da selvsagt. Og NAV er behjelpelige med å foreslå jobber som kan søkes. Problemet er bare at forslagene NAV kommer med innebærer at man må flytte på seg. Ut av distriktet, for en periode, eller mer permanent, hvem vet. NAV har full rett til å foreslå dette, de ønsker deg i jobb, på lik linje som du burde ønske deg å være i jobb. Men NAV kan ikke opprette nye arbeidsplasser, de kan bare hjelpe deg med å finne de jobbene du kan ha mulighet til å få. Og er det ikke jobber der du bor - ja da må du finne jobb et annet sted. Kanskje må du pendle, kanskje må du rett og slett flytte. Men aldri har jeg sett maken til klaging på å faktisk på hjelp til å finne seg jobb, for tydeligvis er det å skulle bevege seg til et sted med jobber helt utenkelig for mange. Og det overrasker meg.

Hva er det som har skjedd? Jeg er ikke gammel nok til å påstå at jeg vet hvordan det "var før", men allikevel innbiller jeg meg at man før i tiden faktisk var såpass avhengig av å ha en jobb, at man måtte dra dit jobbene var. Det var ikke noe valg, og dermed heller ikke noe å klage over. Min morfar var ukependler til Oslo, selv med fem små døtre hjemme så måtte han være borte hele uka. Fordi det var der jobbene var! Skulle han brødfø familien måtte han det. I dag kan vi velge å "gå på NAV", eller ende på sosialen. Med det argumentet at det ikke finnes jobber der vi bor. Men i all verden tenker jeg - flytt da for guds skyld dit jobbene er! Eller reis dit. Ofre noe, for å få være i jobb og tjene penger.

Jeg forstår selvsagt at det ikke er ideelt å skulle flytte fra hjemstedet for å jobbe, spesielt etter mange år på samme sted. Jeg forstår at det virker skummelt. Men veldig mange har gjort det før, mange gjør det i dag (pendler) og de fleste har overlevd det. Ikke bare overlevd, men det byr jo gjerne på nye muligheter, nye folk, nye steder og opplevelser i samme slengen.

I dag leste jeg at NAV foreslo for en på Østlandet at han kunne søke jobb i Tromsø. Det var tydeligvis galskap og helt uaktuelt. Fordi han "mangler lokalkunnskap". Om hva da? Om Tromsø? Det er en by, med gater og hus som i alle andre byer. Og tydeligvis med en aktuell jobb! Hva slags argument er det at "jeg mangler lokalkunnskap"? Det får man jo kjapt når man flytter til et nytt sted. For meg sier dette bare noe om holdninger, og holdninger jeg ikke forstår meg på. Selvsagt forstår jeg at man ikke uten grunn river opp livet sitt og flytter til Tromsø, men det å kunne være i arbeid ville for meg vært en av grunnene som faktisk kunne gjort det nødvendig å flytte f.eks til Tromsø, eller hvor det nå måtte være! Fordi jeg ikke ville trives med å gå på dagpenger eller på sosialen fordi jeg ikke vil ta meg jobb der jobbene er. Jeg ville ønsket meg bedre, for meg selv og en fremtidig familie.

Hvorfor ønsker de seg ikke mer? Hvorfor vil de sutre over hvor lite stønad de får og hvor umulig det er å få det til å gå rundt, og ikke minst hvor håpløse NAV er som ikke kan lage en arbeidsplass til dem akkurat der de bor? Når de heller kan jobbe, tjene penger og på kjøpet få med både nye muligheter og opplevelser ved å ta jobb et annet sted enn der de bor nå?

Jeg forstår det ikke. I min verden er jobb viktig. Ikke bare for pengenes skyld, men for det sosiale, for læring, mestring og generelt er det godt for psyken. Og via mannen som jobber i NAV hører jeg historier om ungdom som på ingen måte er villige til å ta en jobb mer enn en halvtime hjemmefra, og at det å pendle en time til nærmeste større sted bare ikke skjer. Enda de da kan komme i jobb.

Jeg vet ikke hva som kan gjøres for å endre disse holdningene. Det burde vært en kampanje for å få folk til å ønske seg et bedre liv tenker jeg innimellom. Nå sier jeg ikke at et bra liv avhenger av mye penger, men for å være ærlig så avhenger det av en viss inntekt til å betale regninger og til å kunne gjøre noen av tingene man setter pris på i livet, i hvertfall for min del. Penger kan ikke kjøpe lykke, men livet er ganske mye greiere om man har litt mer enn hva sosialen tilbyr. NAV prøver, men møter veggen i folks holdninger på bygda. Dessverre.

"If you aim at nothing, you will hit it every time! - Zig Ziglar
"Always aim for the Moon, even if you miss, you'll land among the stars" - W. Clement Stone

Høy inntekt, får ikke boliglån? Spar penger!!

Okay, nå er jeg litt lei av sutringen fra høytlønnede som på ingen måte kan forstå hvorfor de ikke får boliglån! Det kan sikkert virke urettferdig, men det er ikke slik at høy lønn nødvendigvis betyr at du har betjeningsevne, forbruket har en lei tendens til å følge lønna for mange. Hvis du føler deg truffet og er i denne kategorien, her er noe å tenke over:

Høy lønn = høyt sparepotensiale
Hvis du tjener godt burde det være uproblematisk å spare opp til egenkapital i løpet av noen år. Å komme til banken uten sparepenger og vise til god inntekt over flere år kan i verste fall fremprovosere et spørsmål om hvorfor i all verden du ikke klarer å spare penger. Sørg for å legge utgiftsnivået lavest mulig, og prioritert boligsparing.

Meg selv som eksempel: Jeg tjener p.t ca 540.000 kr i året, noe som etter skatt gir en nettolønn pr mnd på ca 29.000 kroner. Av de jeg ser klager i medier og sosiale medier er det gjerne de som tjener fra dette og oppover. Med min lønn sparer jeg minst 10.000 kr pr mnd, uten å leve dårligere av den grunn.Med andre ord er det mulig, men det kommer ikke av seg selv. Dette tilsvarer 120.000 kr i året. Trenger man egenkapital på 300.000 (bolig til 2 mill) burde det ta 2-3 år sparing. Jeg hadde klart det på to år, hvis jeg hadde ofret dyre ferier for å prioritere bolig.

Med bakgrunn i at det er mulig å spare penger, og jo mer du tjener, jo raskere bør du kunne spare, så fremstår det underlig å ikke klare å få på plass den nødvendige egenkapitalen.

Hvordan jeg får det til er i hovedsak pga to ting:

• Jeg har samboer. Og alle kan velge å bo sammen med noen, single eller ei. Om man ikke har kjæreste, så kanskje man har en annen høytlønnet kompis i nøyaktig samme situasjon som er interessert i å spare penger ved å dele på en husleie.
• Jeg bor utenfor hovedstaden og pendler til jobb. Dermed har jeg hatt muligheten til å bo billig ved at vi fikk kjøpt leilighet tidlig, med overkommelig egenkapital grunnet mye lavere boligpriser. 15% egenkapital er MYE på en bolig til 4 mill, men overkommelig på en bolig til 1,5 mill. Man har også mulighet til å finne rimeligere leiepriser om man tar turen utenfor storbyene. Nå bruker jeg storbyene bare som eksempel, siden det oftest er der lønningene er høyest.
• Jeg tenker over hva jeg bruker penger på, og bruker de ikke unødig på luksusforbruk eller for å henge med på statusjag og siste mote.

Jeg har har selv bodd, og leid, 10 år i Oslo, og ser ingen realitet i at det er umulig å spare penger fordi man må leie bolig i Oslo. Jeg leide leilighet (40 m2) alene på vestkanten for 5000 i måneden. Man må bare lete frem de gode dealene. De finnes! OG kan man i tillegg dele husleien med en kjæreste eller kompis så burde det kunne spares betydelig mer enn 10.000 kr pr mnd.

Egenkapital - også for din egen sikkerhet

Mange virker til å tro at egenkapital ved boligkjøp er en ondskap innfør at av regjering/bankene for å gjøre livet vanskelig for boligkjøpere. Det er faktisk ikke sånn. Å ha litt egenkapital i en investering i et svingende marked er også til ens egen sikkerhet. Med 15% egenkapital kan boligprisen synke med 15% før du sitter med en bolig som er mindre verdt enn hva du har i lån. Og boligprisene kan synke 15% i perioder. Hva viste nyeste oversikt? Et fall på 5,9% siden mai. Altså et betydelig fall akkurat nå, som viser at boligmarkedet har svingninger på lik linje med andre markeder. Det vil alltid være en trygghet i at boligen er verdt mer enn man har i lån. Ikke minst synes banken det, og er man interessert i å beholde boligen sin bør man synes det selv også.

Prioritering og forbruk

Det er vel lov å påstå at et høyt forbruk gjerne følger av en høy lønn. I det minste hvis man ikke tenker seg om og gjør som "alle andre". I boka "The millionaire next door" (Thomas J. Stanley og William D. Danko) beskrives dette gjennom studier av amerikanske millionærer, og hvordan vaktmesteren har større formue enn advokaten.Sånn er det jo gjerne, man ønsker selvsagt å vise verden hvor godt man tjener! Men er det egentlig kult å kjøre fin bil men ikke klare å spare opp til boligkjøp? Eller spise flotte middager og være på byen hver helg, men på mandagen gå ut i media å klage på at man ikke får boliglån? Det handler om å prioritere boligkjøp - hvis det er det man ønsker å oppnå. Bankene er ikke antagelig ikke vanskelige i det du stiller med 15% egenkapital og en god inntekt. Og hvorfor jeg antar at luksusforbruk er et hovedproblem? Hvis ikke burde sparekontoen vært full av penger når man har god inntekt.

Så et par ting uroer meg, for det første at såpass høytlønnede ofte er gjennomsnittet oppegående, og dermed burde ha en viss forståelse for fordelene med å kunne vise til egenkapital ved boligkjøp, og at de samme menneskene ikke evner å spare opp til egenkapitalen de trenger rimelig raskt. Selv med leiebolig i Oslo bør man kunne spare opp 300.000 på 3 år hvis man tjener over 500.000 i året. Men det handler selvsagt om at det blir en prioritering, og ja, det må kanskje føre til redusert forbruk, at man ikke kan bo sentralt og at man kanskje må leie med dårlig standard noen få år.

Til sist bør vi som har høy lønn og mulighet til å spare være glade for å ha skapt den muligheten, og sette pris på alle goder det kan gi. Det sitter mange i Norge som har helt rett i at det er vanskelig å få spart opp nok egenkapital til å få boliglån, noe høytlønnede burde tenke over et par ganger før de klager over å ikke kunne kjøpe bolig OG kjøre alt-for-dyr bil samtidig. Vi bør være glade over å ha muligheten til å kunne prioritere hva vi vil bruke penger på.

Konklusjon: Slutt å klage, gjør tiltak og start intensiv sparing! Så blir det boliglån innen kort tid.

Kommentar: Flaut å ha dårlig råd (Aftenposten)

Det er en interessant artikkel i Aftenposten i dag om familier som ikke alltid har råd til f.eks å reise på ferie: Flaut å ha dårlig råd basert på en ung gutts innlegg i Si Det-spalten:  Lei av å være fattiglus! Der gutt (15) forteller om hvordan det føles at de 10.000 mor hadde spart til ferie måtte brukes på bilreparasjon, mens "alle andre" fikk dra på sydenturer. Og at det er kjedelig at de ikke har råd til mer enn det de trenger.

Dette er selvsagt svært interessant, men samtidig hyggelig lesning for meg som er opptatt av å være økonomisk fornuftig! Nå handler vel saken egentlig om det at det er stort press blant unge for å passe inn og være som "alle andre", også når det gjelder ferie og reiseaktiviteter. Men det er ikke nytt, slik har det alltid vært. Det ER vanskelig å være 15 år og føle at man har mindre enn andre, absolutt. Samtidig er det godt at 15-åringer ikke styrer verden! For de mangler noe perspektiv. At noen har mer penger enn andre, og at man har mindre som alenemor, er vel ganske enkelt fakta og behøver ikke diskuteres. Så dette er mer en kommentar til denne faktiske saken.

Min første tanke er at mor her fremstår som svært fornuftig! Det er mange i hennes situasjon som ville tatt opp forbrukslån for enten å  fikse bilen, eller å reise på ferie fordi "det er så viktig for barna". Altså, ingen unger dør av å ikke få reise til syden. Virkelig! Det er selvsagt kjipt for en 15-åring av ferien må droppes, men samtidig er det utrolig mye god økonomisk lærdom i denne situasjonen. Her lærer han tidlig at penger ikke vokser på trær, at en lønn er begrenset, og at man ikke kan bruke mer enn man har. I motsetning til andre unge som vokser opp med det de tror er en evig pengestrøm fordi det virker som om det er råd til alt og ikke behov for prioriteringer.  Kanskje gjør denne lærdommen at han stiller sterkere enn andre senere i livet, fordi penger faktisk må prioriteres. For nesten uansett hvor mye du har av de så har du fortsatt ikke råd til alt du ønsker seg. Kanskje blir han studenten som klarer å spare til egen bolig av det lille han har, mens andre sløser det bort (slik jeg selv gjorde). Det er fantastisk at mor er ansvarlig med familiens økonomi, og også antagelig ser verdien av at sønnen får denne lærdommen.

Man kan jo alltids diskutere om mor kunne hatt bedre råd osv, men med 25 000 utbetalt og 8000 i husleie, så er det så vidt jeg kan se omtrent akkurat råd til å spare opp til ferie. Mulig kunne hun spart noe mer, i hht til Sifos referansebudsjett (nøkternt, men ikke sparebudsjett) ligger utgifter for mor + sønn på 15 på ca 15 000 i måneden eksklusive boligutgifter. 8000 i husleie er vel å forvente på dagens leiemarked, selv for liten leilighet. Gutten på 15 klager på at rommet hans er lite, men skal vel være glad han har eget rom! Kanskje sover mor i stua? Kanskje er det pga nøktern bolig at hun i det hele tatt hadde klart å spare opp de 10 000 de hadde til ferie i utgangspunktet. Igjen - man kan ikke får alt hvis man ikke skal bruke mer enn man har. Kanskje er gutten også med på fritidsaktiviteter han ikke vet at koster en god del penger hvert år, og er antagelig veldig glad for å få skyss til/fra i bilen som mor nå måtte bruker penger på å reparere. Mulig det kunne vært rom for mer sparing og ferie, men det virker ikke til å være de store utskeielsene i økonomien heller spør du meg. Men dette vet man selvsagt ikke i en alder av 15 år. Det kan være mye han ikke vet for å si det sånn.

Han sier at han aldri vil inn i helse- og sosialarbeid. Men kanskje innser han om noen år verdien av det hans mor gjør ved å jobbe for å hjelpe andre. At jobben betaler seg i mer enn bare penger, og at det er særdeles viktig den jobben som gjøres. Kanskje velger han selv den retningen allikevel, selv om det betyr lavere lønn enn advokater og ingeniører. Men jeg er helt enig i at det burde vært mye mer verdsatt, også lønnsmessig, å jobbe i helsesektoren. Helt klart!

Han sier jo at han får alt han trenger, noe han skal være fornøyd med. Han vet ikke at hans mor jobber hardt for nettopp det. Hvor bortskjemte har vi blitt?!

Og til sist: Hadde jeg vært hans mor, etter det innlegget, hadde veien vært rimelig kort til at han får seg jobb som avisbud eller liknende. Han er 15 - det er på tide å bidra hvis han mener familien har for lite penger! Vil han til syden i tillegg til å reparere bilen, ja da får han jobbe og være med å betale! Er man voksen nok til å klage er man også voksen nok til å bidra synes jeg.

Alt i alt: Hurra for fornuftig mor som gjør de rette prioriteringene selv om det er kjipt for sønnen på 15 akkurat nå! En dag tror jeg han vil takke henne :)