Betale ned huset?

Jeg nevnte det kanskje i forrige innlegg angående millionen vår i aksjefond (som antagelig ikke er så mye etter et lite børsfall sånn ca dagen etter jeg skrev om det - men men - det tar seg nok opp igjen), at det neste som frister er å betale ned huset...

Og siden da har jeg tenkt mer seriøst på det.
Og ikke minst regnet på det.
Jeg har brukt kalkulatoren hos Smartepenger.no til å se litt hvordan ting ligger an, og det er jo ganske interessant.

Først kan jeg jo si litt om noe annet som forundrer meg på en måte, og det er jo hvordan gapet mellom utgifter og lønn er økende. For jeg justerer jo budsjettet vårt hvert år og ser grundig over utgiftslisten. Men helt ærlig så er den omtrent lik som den har vært i veldig mange år. Prisene har økt litt, men antallet og omfanget av utgifter er det samme. Det er en stor fordel. Jeg vil at listen over faste utgifter skal være kortest mulig egentlig. Og tar nøye stilling til den med jevne mellomrom.

Samtidig skjer det nå noe som gjør at vi må se på økonomien på nytt. Fra og med i år tror jeg - hvis vi får det til - at vi er ferdige med barnehage og SFO regninger. Nå starter yngste på skolen, så selv om vi gikk glipp av lavere barnehagepris, så forsvant regningen helt, til fordel for 1/2 plass på SFO - gratis. Nå betaler vi kun for mat. Så det frigjør 6000 kroner i måneden, og det er en drøy forskjell fra en måned til den neste egentlig. Det krever at vi klarer å tilpasse tidlig henting til jobbhverdagen, og eventuelt at barna kommer seg hjem selv og kan være litt alene ved behov. Og det klarer de nå. Men vi har så gode muligheter for å jobbe hjemmefra, at så lenge vi planlegger for det er det som oftest en voksen hjemme her. Dermed må vi få 1/2 plass på SFO til å funke. Vi strekker oss langt for å slippe den utgiften. Eldste er garantert på sitt siste SFO-år, men her ble ordningen med 12 timer gratis SFO også utvidet til 3.trinn. Og dermed tror jeg faktisk vi er ferdige med den kostnaden. For godt! Og det er da mitt hode begynner å kverne med hvor vi skal gjøre av de 6000 ekstra... og hva som skjer hvis vi stopper sparing til aksjefond og putter ALT overskudd inn i boliglånet. Hittil uten å regne med feriepenger og halv skatt...

Vi har jo allerede et ganske stort overskudd hver måned. Og i denne nye situasjonen uten barnehage/SFO, har vi mulighet til å betale ca 27.000 per måned. Det er helt sykt mye. Og det må nå planlegges bedre for. Og det er før jeg har justert for høyere lønn etter årets forhandlinger (fordi jeg ikke vet hva det blir i utbetalt enda, og mannens forhandlinger skjer i høst).

Først en grusom innrømmelse, og det er at sparekontoen vår er helt tom. De ble tømt for en litt for impulsiv avgjørelse om å få malt huset... Altså, jeg visste det trengs, mannen har snakket om det i flere år, men plutselig skulle det bli virkelighet. Så siden vi hadde pengene, så sa jeg ok, bare få det gjort. Så den er så skrapet tom... At nå lever vi med at innskuddet hos Nordnet er bufferen vår. Der har vi 1/2 million tilgjengelig skattefritt, men de er jo utsatt for litt risiko tross alt, og er absolutt ikke i henhold til "boka" å ha de som buffer. Så, før det blir faktisk aktuelt å betale ned huset, må vi jo fylle sparekontoen igjen. Men med mulighet til å spare nesten 30.000 i måneden, så er jo den ganske full igjen innen utgangen av 2024. Så det er hva høsten skal brukes til aller først. Den kontoen bær være på 2-3 mnd faste utgifter, så en 100-150.000 kroner for vår del.

Men hvorfor drømmer jeg om å betale ned huset? Når vi allerede har så mye i overskudd.
Vel... Bare tenk hvordan det hadde vært UTEN regningen på 17.000 kroner til lånet hver måned...
Altså, vi kunne omtrent levd på en lønning! Og hva vi skal med det, det vet jeg ikke. Men jeg har SÅ lyst til å bare gjøre det! Proklamere høyt at vi skal betale ned huset!

For her er statusen... Hvis vi kan putte 27.000 ekstra kroner inn i på boliglånet hver måned, så skal vi klare å betale ned huset på bare tre år! Tre år altså... Det er jo - ingenting! 

Det er tre år vi uansett bare skal kjede oss med ekstremt rutinepreget hverdagsliv med barn i småskolen og på mellomtrinnet etterhvert. Eldste er nå 8,5 år, og med andre ord kan vi være uten boliglånsbetaling før hun er 12 år. Yngste er da 10. Vil de merke særlig mye til dette, hvis vi bruker feriepenger og halv skatt på å finansiere litt sydentur som de iker så godt? Det tror jeg ikke. De skal i såfall både vite om det og delta (skal komme tilbake til den saken) og vite godt hvorfor vi gjør det og at det skjer, men de vil ikke merke noen endring på sin hverdag. De får fortsatt gå på sine aktiviteter, få både jule- og bursdagsgaver, og ukelønna si. Men det betyr at bilen vår, som nettopp rundet 10 år, må gå i en 3-4 år til... hvis ikke ryker planen. Det er den største risikoen egentlig. Drømmen er at bilen kunne gått i 5 år til, så når vi har betalt ned huset, så flyttes alt av penger til bilsparing, og så kan mannen endelig få kjøpe seg dyr bil som han har lyst til. Om vi kan spare 50k i mnd, tar det 6 mnd å spare 300 k til ny bil. Tenk for et liv det vil bli! Kanskje han kan slutte å klage de gangene jeg har lyst på nytt spisebord også ;) Min svakhet akkurat der...

Jeg vedder også mye på at om vi først sier det høyt og går i gang, at vi klarer det på under tre år...når man få iveren på plass og ser målet i andre enden. 

Andre risikofaktorer: Vi begynner å ane fare for at mannen ender opp som helt eller delvis ufør pga helseutfordringer. Når er et tidsspørsmål tror jeg. Det kan hende det blir lavere inntekt fra høsten pga AAP. Alt avhenger av diagnosen som benyttes, om om uføreforsikringen dekker den eller ikke... Dette er work in progress. I såfall kan det jo bli vanskeligere. Og en ting er sikkert, jeg orker ikke gå i gang med det prosjektet før det er innenfor et ok tidsperspektiv. Men det er 3 år altså.. Virkelig! Shit. 

Det hadde vært SÅ GØY!

Så, først fylle sparekonto frem til nyttår sånn ca... og så får vi se da, hva man skal sette for mål for 2025...

Morsomme tall - veien mot (mer) økonomisk frihet

Da har jeg oppdatert regnearkene mine med et nytt tall som er artig å følge litt med på! Det handler om investeringene våres, og hvordan de i fremtiden er tiltenkt å bidra til økonomisk frihet.

Nå har vi jo innsett at veien frem til full økonomisk frihet er såpass lang, og vil kreve såpass mye offer for familien, at det ikke er noe stort mål i seg selv. Sånn p.t i alle fall. Samtidig vil jo enhver passiv inntekt i fremtiden bidra til mindre behov for lønn inn. Hvilket kan bety mer ferie, mer tid til hobbyer, mer tid til alt, selv om vi ikke nødvendigvis kan (eller vil?) slutte å jobbe. Slo meg på vei til jobb i dag, at jeg tror ikke jeg hadde sluttet å jobbe når ungene flytter ut uansett om jeg kunne gjøre det. Noe må man jo ta seg til for å ha det bra også. Så behovet for "slutte å jobbe"- frihet er ikke så stort nødvendigvis. Men muligheten til å jobbe mindre, den kan være fin.

Så nå har jeg regnet ut hvor mye investeringene våre ville gitt utbetalt pr mnd ved uttak etter 4% regelen.

Den sier omtrent følgende: at så lenge du selger ut 4% eller mindre av aksjefondene hvert år så varer sparepengene i 30 år. Det er egentlig såpass genialt, at dersom verden går sånn omtrentlig som forventet, så er aksjefondene på en måte en (nesten) utømmelig kilde til inntekt. Men det kommer jo an på når man starter om 30 år er nok.

Så derfor har jeg av nysgjerrighet beregnet hva våre investeringer ville generere av passive inntekter i dag, gitt at vi solgte oss ut med 4% i året. Deretter trukket fra skatt (antatt 32%) og delt på 12 mnd per år. Og da har jeg ikke regnet med sparingen til barna, for de har vi jo en plan om å gi fra oss en dag. Så kun vår egen sparing er medregnet.

Eksempel blir da fra status 30.1:
Verdi aksjefond: kr 264371,-

Og regnestykke som følger: 264371 kr x 0,04 x 0,68 / 12 mnd = 599 kr/mnd

Dette tallet skal jeg følge med på, for det er morsomt!
Spent på hva tallet er om 20 år fra nå, og hvordan det da kan bidra til lønn/pensjon. Ekstra motivasjon til å investere penger jo før jo heller.

Hvor mye vi må spare for å kunne leve av det osv det gidder jeg ikke regne på, det er antagelig ganske uaktuelt uansett. Jeg ser for meg at vi har en eller annet inntektsgivende arbeid ganske lenge faktisk, og sannsynligvis (men ingen garanti!) også pensjon en dag.

Økonomisk frihet - et tall

Inspirert av Formuebygging vil jeg legge til en frihetsbolk på bloggen min!

Men hvordan måler man egentlig økonomisk frihet?

Den mest vanlige måten er å beregne hvor lenge man klarer seg på det man har av oppsparte midler om man skulle velge å slutte å jobbe. For vår del er det da kun fondssparingen som teller, da jeg ikke anser bufferkonto for noe som kan brukes opp i slikt øyemed. Den bør man jo ha uansett inntekt eller ei.

Om vi ser bort i fra sparing, så bruker vi per i dag ca 25.000 på vårt helt normale liv. Hvis jeg ikke jobber trenger jeg heller ikke pendle, så 3000 kan trekkes fra utgiftene hver mnd. Så ca 22.000 vil opprettholde den normale driften, men da ikke hatt spesielt mye til sparing.

Med en fondsbeholdning på ca 67.000 kroner betyr det at vi har økonomisk frihet på 3 måneder. Johoo! Hehe. Ikke mye, men dette vil jo øke ettersom vi får investert mer etterhvert. Regnestykket er selvsagt noe forenklet siden fondene jo vil gi avkastning underveis selv om vi spiser av de. Dette har ingen betydning om vi skulle brukt at på 3 måneder, men når vi kommer opp i år så vil det jo ha litt å si. Men et forenklet regnestykke er en god pekepinn på vår økonomiske frihet.

Per nå er ikke dette noe vi prioriterer, da boligsituasjonen er prioritert frem til vi har flyttet på oss. Allikevel er det fint å ha tallet i bakhodet til vi en dag kan fokusere på å øke vår økonomiske frihet.

Den følelsen

av å sitte ved lunsjbordet på jobben i tykkeste hovedstaden og høre på snakket om hvor mange rundt bordet som vil ha mer i gjeld enn boligen er verdt om boligprisene faller 20%...! Med folk i 30-40 årene som har kjøpt i Oslo de siste årene, og jobber i offentlig sektor, så er det vel opplagt at det blir endel. Ikke at det er spesielt realistisk med et slikt fall i Oslo per i dag i mine øyne, grunnet boligunderskudd, men man vet jo aldri.

Men, det er jo litt morsomt å nevne noe om at den konsekvensen avhenger av hvor man eier bolig, tihi. For en av fordelene med å eie en rimelig bolig er jo at konsekvensene av et eventuelt prisfall blir mye mindre. Og selvsagt også at vi har hatt mulighet til å betale ned mye på leiligheten slik at den snart er gjeldsfri. Humret forsiktig litt inni meg mens jeg hørte på snakken rundt bordet ja. Var kanskje ikke like fornøyd den halvannen timen jeg brukte på å komme meg hjem, men det er jo en annen sak. Og selvsagt har vi ulempen av at verdien på boligen ikke stiger like mye som i Oslo. For risiko og avkastning henger som alltid sammen.

Opplevde også over nyttår panikken i en kollegas øyne da han oppdaget at lønningsavdelingen hadde trukket han for rundt 10 timer som han ikke visste om. Meget mulig en feil, men en feil som da naturligvis ikke rettes opp før på neste lønning igjen. Og av banneordene som kom ut av han og det flakkende blikket kan det virke til at det var rimelig krise.  Igjen en litt god følelse å vite at for vår del kunne de glemt å betale meg lønn i det hele tatt, og jeg ville trukket på skuldrene og sagt "jaja, tar det neste måned da". (Selvsagt ville jeg utad reagert ganske mye kraftigere om slike feil oppsto, men inni meg ville det vært like stor ro som alltid).

Begynner å føle at vi såvidt toucher borti et snev av økonomisk frihet her.
Ikke mye, men såvidt.
Og om jeg ikke har sagt det før, så er det utrolig deilig, og det minner meg om hvorfor vi sparer så mye som vi gjør. Hver eneste måned blir økonomien litt mer robust. Og jeg er fortsatt spent på hvor det vil ta oss etter hvert :)

Som å vinne i lotto - hvert år!

Foto: yokayo  - freeimages.com

Jeg har nå lagt inn de siste tallene i årets budsjettregneark etter at begge desemberlønningene har tikket inn. Min er som alltid 14 dager for tidlig ute, men det spiller ingen rolle annet enn for mine egne lommepenger, som jeg må passe på en god stund lenger.

Når jeg ser tallene summert opp er det første som slår meg nettopp grunnen til at vi ønsker å ha kontroll på pengene våre hver eneste måned. Det er nemlig litt av en sum vi får utbetalt hvert år og som vi da kan gjøre akkurat hva vi vil med!

I 2014 har vi sammenlagt i husholdningen fått utbetalt snaue 800.000 kroner!
Da inkludert feriepenger, ekstra utbetalinger etter lønnsoppgjør, halv skatt osv.

Det er første gangen jeg summerer det slik, og det er av en grunn. Det sier litt om hvor viktig det er å bruke disse pengene fornuftig, og at om vi lykkes med nettopp det kan vi oppfylle drømmer og leve et godt liv slik vi ønsker det!

Når lønna kommer inn hver måned virker det ikke så mye egentlig, særlig siden vi får lønninger to ganger i måneden. Summene som tikker inn er jo milevis unna de 800.000 kronene det summerer seg opp til! Og det ville sikkert vært lett å rote vekk en god del nettopp fordi det ikke virker som noen big deal hver måned. Men om noen i dag ga oss 800.000 kroner ville vi blitt hysterisk glade, men samtidig ville det blitt enormt mye grubling for å finne ut hvordan de skulle brukes på en bra måte. Det ville vært som å vinne en stor premie i pengespill. Men i realiteten så vinner vi faktisk hvert eneste år!  Derfor bør det ikke ligge noe mindre tankevirksomhet bak hvordan vi bruker penger hver måned enn om pengene åpenbarte seg på et flaxlodd. Faktisk så er den store forskjellen at så lenge vi er i jobb er gevinsten garantert, i motsetning til pengespill.

Oppfordrer alle til å se på netto inntekt gjennom året og ta inn over seg at det for den jevne nordmann dreier seg om flerfoldige hundretusener man får til egen disposisjon. Det hjelper mye på forståelsen av hvorfor det er lurt å etablere gode økonomiske vaner, og ikke minst å komme seg ut av gjeld slik at mest mulig av inntekten kan beholdes i egen lomme, heller enn å fore bankene med renter og tilbakebetaling av allerede brukte penger.

Hvorfor sparer vi?

I forrige innlegg forklarte jeg hvordan vi har skapt et stort overskudd for sparing. Et interessant spørsmål er selvsagt hvorfor i all verden vi ønsker å spare så mye?

Dette er et tema som vi kanskje heller ikke er så flinke på å minne oss selv om i hverdagen. Sparingen har blitt en vane, det går sport i å spare mye, og vi har det moro med det. Men vi snakker ikke like ofte om hvorfor vi gjør det vi gjør. Men det har selvsagt noen årsaker.

Hovedårsaken er at vi ønsker friheten som følger med det å ha en stabil økonomi med få utgifter. Uten at jeg akkurat på stående fot kan konkretisere nøyaktig hva det vil si. Men jeg kan gi eksempler. For en av de store fordelene ved å ha skapt denne situasjonen er at det gir rikt med valgmuligheter, noe andre på vår alder ikke nødvendigvis har, grunnet store lån og høyt forbruk. Noe som jo er typisk i etableringsfasen. For eksempel kan vi betal ned boligen vår kjapt, i løpet av et par år. Gjør vi det er det ikke lenger like viktig å opprettholde fullt så høye inntekter, vi kan bli boende på landet og leve godt med nedbetalt bolig resten av livet. Eller vi kan ta et lite boliglån igjen, og kjøpe noe mer sentralt, men fortsatt ha et boliglån som gir en svært komfortabel økonomi.

Vi har all mulighet til å ta ut ulønnet permisjon dersom vi får barn, barnehageopptak og datoer vil ikke være noen bekymring. Jeg kan være hjemme lenge med barn om ønsket, da utgiftene vil være lave nok til at vi kan leve som normalt på en lønning. Vel og merke får vi da ikke spart så mye i den perioden. Men det er en luksus å ha muligheten til å ta slike valg. Vi ønsker også å kunne hjelpe våre evt fremtidige barn da de blir voksne, med f.eks studiestøtte, hjelp til bolig eller liknende. Men tro meg, uten å skape bortskjemte unger!! Det må jeg presisere, for det er fullt mulig å hjelpe barna uten at de tror at alt kommer av seg selv. Men vi vil gjerne være i posisjon til å bidra slik at deres liv blir mest mulig gjeldsfritt.

Ellers ønsker vi oss kanskje en bolig i mannens hjemland ved middelhavet. Ja, det ønsker vi oss faktisk uansett egentlig. En mulighet for å besøke hans familie og å ha ferie i varmere strøk, i egen bolig, lenge før pensjonsalder. Med lave kostnader kan vi spare opp for å kjøpe en liten leilighet der kontant, prisnivået er mye lavere enn her heldigvis. Slik andre kjøper hytte drømmer vi om en leilighet i varmere strøk ;) Men uten å ta opp lån, fordi det føles unødvendig å låne til slik luksus. Vi vil ikke en gang låne til bil!

Et annet alternativ er å kunne pensjonere oss tidligere, ved å ha nok investeringer og ha skapt nok passive inntekter til å i det minste trappe ned jobbing i god tid før 60-årene. Men da har vi i såfall bare tiden og veien, for det er faktisk ikke så langt dit heller.

Kanskje har mannen lyst på en mastergrad, eller å ta andre studier? Ikke umulig at det kunne vært et fornuftig valg. Men å øke studielån er uaktuelt, men med lave kostnader lar det seg gjøre at han studerer mens jeg jobber i noen få år. Det kan skape bedre arbeidsmuligheter for han.

Dette er noen eksempler på muligheter vi kan få, spesielt om vi betaler ned boligen. Før det føles det ikke riktig å bruke penger på slike fine muligheter. Per nå fokuserer vi derfor på sparing og på nedbetaling. Vi liker særdeles godt friheten og tryggheten vi føler i dagens økonomiske situasjon, og vil nok alltid jobbe for å bevare den situasjonen på lang sikt.

Men jeg kan ikke si akkurat nå hvor dette tar oss. Kanskje blir alt dette vurdert som uaktuelt og vi kjøper oss en dyr bolig i hovedstaden i stedet? Jeg vet ingenting. Jeg ser bare at det har fordeler å ikke bo seg i hjel, og at jeg føler en glede over mange valgmuligheter akkurat nå. Derfor fortsetter vi å spare mye for fremtiden, heller enn å meske oss i luksus i dag. Jeg har en sterk følelse av at det kan komme noe godt ut av det, og siden livet føles bra selv om vi sparer mye, så ser jeg ingen grunn til å stoppe med dette enda.

Apropos troen på at det kan komme til å lønne seg en dag, så kan være vanskelig å virkelig se effektene av det du gjør i dag noen år frem i tid. Jeg må si, at da jeg endelig bestemte meg for å gjøre noe med økonomien min for to og et halvt år siden, så kunne ikke jeg forutse at alle grepene jeg tok skulle skape en så kraftig effekt som det faktisk har gjort. Jeg ser det egentlig ikke før nå, at alle de små tingene jeg har endret, tilsammen har forandret utrolig mye og skapt et fantastisk momentum i økonomien som jeg tenker at må utnyttes så lenger det går. Det baller liksom på seg og går bedre og bedre, raskere og raskere! Det er derfor spennende å se hvor vi er om nye tre år, nå gjelder det nesten bare å rulle med i noe som er på rett vei. Derfor har jeg en følelse av at hva vi gjør er en god ide, og at vi kommer til å få mye glede av det i fremtiden. Antagelig mye mer enn hva jeg kan se for meg nå!

Noen vil jo bruke det klassiske argumentet om at vi kan dø i en ulykke i morgen. Og ja, det er selvsagt sant. Men jeg er akademiker, og statistisk sett kommer jeg til å leve til jeg er nærmere 90. Det er mye større sannsynlighet for å bli gammel og grå etter et langt liv, enn å dø i en ulykke i morgen. Så jeg tenker at det er greit med en balanse som gjør dagen i dag og morgendagen til gode dager, men som samtidig legger tilrette for gode dager også i en alder av 83 år, samt i alle dagene derimellom. Det som er sikkert er at jeg ikke vet hva det er som vil gjøre våre dager gode i alle disse årene som kommer. Jeg har en følelse av at våre prioriteringer vil endre seg i løpet av livet, og at frihet til å velge de tingene som føles riktig og viktig aldri vil være feil.

Konklusjonen er at vi kanskje ikke alltid behøver å vite nøyaktig hva godt som kommer ut av å gjøre noen smarte grep, kanskje er bare følelsen av at det kan ta oss et bra sted nok til å fortsette med det som hittil har hatt svært positive resultater. I alle fall så lenge livet føles bra også underveis :) Og hovedgrunnen vår for å ha økonomisk stålkontroll og å spare/nedbetale mye er å øke graden av valgfrihet i livene våres tror jeg vi kan si.

Bloggen oppe igjen og første økonomidate avholdt

Ja, hurra for at bloggen ser ut til å fungere fin igjen etter noen uker med trøbbel. Det tok meg litt tid å forstå hva som var galt og hvordan jeg kunne fikse det, men nå tror jeg alt er i orden. Synderen av nok et tredjeparts script jeg brukte på arkiv-siden. Den er derfor slettet, men arkivet foreligger nå i tradisjonell Bloggerform i høye kolonne.

I slutten av forrige uke var det tid for ekteskapets første økonomidate. Ja, det krever jo litt samarbeid når to lønninger skal benyttes mest mulig fornuftig, også er det veldig artig å sitte sammen og se utviklingen også.

Vi får lønninger på ulike datoer, han er først ute den 12., og så får jeg 28. Det vi gjør er at vi samler alt sammen opp før vi fordeler i hht til planen. Da er det absolutt en fordel at lønningene står på høyrentekonto hos YaBank, til 3,4% rente, vi taper lite på å utsette overføringene. Det er også en forutsetning at vi ligger på forskudd med alle regninger slik at hans lønn ikke trengs til å betale noe før i måneden etter.

Nå ble februar litt uvanlig, da det i realiteten ble en kombinasjon av januar og februar. Dette fordi vi ikke sparte en krone i januar. Vi satte alt overskudd inn på bryllupskontoen og lot de stå til alle regninger var betalt og alle kostnader dekket. I tillegg satte vi inn det som kom av pengegaver. På den kontoen sto det dermed en god slump penger igjen, rundt 15.000 kroner. Dette ble da også tatt seg av nå i slutten av februar.

Så vi satte oss ned, torsdag kveld faktisk, med tekoppene og laptopene. Jeg viste han hvordan jeg pleier å føre alt inn i regnearket for å holde oversikten, og han tok seg av overføringer til diverse kontoer. Vi har nemlig opprettet en god del kontoer, i håp om å ha oversikt som begge kan forholde seg til. Det nytter ikke lenger at jeg har detaljene i hodet eller i regneark. Siden dette er et nytt oppsett for oss så tenkte jeg dele det med dere!

I februar ble pengesekken fordelt slik:

Netto lønn: 
31 466,-
26 600,-*      
SUM: 58 066

* Litt mer enn vanlig, tilbakebetalt for utlegg reise.

Utgifter
Regningskonto (alle regninger i mars): 14139,-
Matkonto: 5500,-
Kjæledyr: 500,-
Tannlege/helse: 500,-
Bil drift: 2000,-
Studielånskonto: 4050,-
SUM: 26689,-             

Lommepenger til eget bruk: 4000,-

Kortsiktig sparing
Gaver: 2000,-
Ferie: 2000,-
Ny gammel bil: 40 000,-    
SUM: 44 000,-                 

Langsiktig sparing
Pensjonssparing fond: 2903,- (5% av respektives netto lønn)
Annen langsiktig sparing: 0,-
SUM: 2903,-                     

SUM totalt utgifter og sparing: 73 592,-

Gapet mellom inntekt og utgifter/sparing skylder de ca 15 000 som sto på konto fra forrige måned og som nå er satt til bilsparing.

Jeg vil ikke regne % sparing på dette, da det er vanskelig siden det delvis er to måneder slått sammen. Men som dere ser går nesten alt til bilsparing, da kjerra skal byttes ut før sommeren. Mannen har lyst på bedre bil, og selv om det er en luksusgjenstand så velger vi å ta oss råd til det. Men det er ikke snakk om finansiering, så her må det spares! Tanken vår er å følge denne geniale oppskriften helt til vi for alltid kan kjøre 3-6 år gammel bruktbil: Bil uten billån?

Målet for bilsparingen nå er 120 000 kr, og vi har nå 80 000. Jeg regner med at vi er i boks med sparingen i slutten av april hvis vi er flinke, evt i slutten av mai hvis vi ikke klarer å være flinke. Og deretter skal jo nesten tilsvarende sparebeløp overføres til langsiktig sparing. og da blir det moro!

Noe annet nytt her, som jeg merker godt, er at vi faktisk tar ut lommepenger. Og ganske mye også. 2000 kroner hver holder vi tilbake før resten av lønningene går inn i felleskassa. Beløpet er såpass høyt fordi det er tenkt til å dekke klær (utenom større dyrere kjøp), hobbyting og at vi skal ha mulighet til å spare opp litt til egen moro. For eksempel hvis jeg vil på jentetur, eller han vil ha nytt dyrt fiskeutstyr. Luksus for meg som ikke er vant til å bruke særlig mye.Så her gjelder det for meg å passe på å ikke bruke opp alt! Har allerede satt av litt på min egen sparekonto. Samtidig er beløpet lavt ifht hvor mye vi har til overs hver måned, men det er selvsagt for å få spart mest mulig! Men nå er vi ikke helt nazi heller, dukker det opp ønsker/behov, så er det selvsagt mulig å gjøre noe med det. Men da må det i hvertfall diskuteres og begge må være enige. En slags sikkerhetsventil som sørger for at ikke pengene forsvinner i øst og i vest uten videre.

Leve på en lønn = frihet!
Det mest positive her er helt klart at vi i faktiske nødvendige utgifter er veldig nærme å kunne leve på en lønning. Og det betyr økt grad av frihet, for hva er oddsen for at vi begge mister jobben? Liten. Det betyr generelt mer frihet. Mannen ønsker seg annen jobb i annet yrke. Mulig at han da må starte med lavere lønn igjen og jobbe seg oppover, og skulle det være nødvendig for å få en jobb han trives med, ja så har vi den muligheten. Ikke at det er ideelt, men ved behov så lar det seg gjøre. Slik frihet er utrolig deilig!

Anbefaler alle par å samarbeide om økonomi, uansett om dere har felles eller separat økonomi. Gå inn for mye sparing, det gir resultater etterhvert!

Nytt nattbordmateriale har ankommet

Endelig en rolig helg her hos oss!
Og perfekt timing at boka jeg bestilte meg for noen uker siden dumpet ned i postkassa i dag :)
Lørdagskvelden er i boks!
Anmeldelse kommer.
Etter å ha lest "Om boka" er jeg overbevist om at dette blir nyttig!

Gjeldsfrihet - oppfølging av kommentarer

Etter at innlegget om mine tanker om gjeldsfrihet ble publisert på Vg.no ble innlegget vist over 30.000 ganger (noe som forresten føles nokså sprøtt), og det har kommet inn mange nyttige kommentarer! Jeg tenkte å følge opp noen av disse kommentarene i dette innlegget.

For det første fikk jeg svar på en ting jeg har lurt på - om det finnes folk der ute som allerede lever gjeldsfritt i Norge. Ja, de finnes!! Og det er, ikke overraskende, de som er mest positivt innstilt til konseptet. Det er veldig lovende synes jeg. Samtidig er det selvsagt de som ikke ser poenget, og mener vi bør låner mer penger og få gjelden til å jobbe for oss. Da med tanke på f.eks å investere i en leilighet for utleie. Tanken er ikke ukjent, og kanskje ikke dum heller. Det er jo noe endel gjør når det har mulighet til det. Så meningene er delte om hva som lønner seg, rent matematisk. Men så dreier ikke privatøkonomi seg bare om matte heller.

Noen aspekter som belyses:

Låne mer - kjøpe flere boliger for utleie
Ja, vi har jo alt for lite gjeld. Vi har nok mulighet til noe slikt hvis vi ønsker, i løpet av noen år i alle fall. Tankene våre har allerede vært innom å låne flere millioner, kjøpe hus med utleiedel. Det høres jo fint ut å få leietaker til å betale ned huset, selvsagt! Har ikke noe i mot de sosiale aspektene ved dette (utnytter man de som ikke kommer seg inn på boligmarkedet?), da jeg selv har finansiert andres boliger da jeg var leietaker. En evig runddans. Det jeg har noe i mot er å ha det store lånet som jo må betales, "ulempene" med å være utleier, mindre penger til andre investeringer og sparing. Og også risikoen forbundet med kjøp av dyr bolig. Selv om prisene har mangedoblet seg de siste 20 årene, så betyr ikke det at prisstigningen vil fortsette. I tillegg til da å være bundet av lånet, så føler jeg at frihetsbegrepet forsvinner litt. Men tanke på at vi faktisk har et absolutt beboelig sted allerede, som vi i løpet av få år ikke lenger deler med banken. Alternativt kjøpe tilleggsbolig for ren utleie, for mest mulig oppsparte penger.

I bunn og grunn snakker vi her om å investere i bolig og håpe at prisstigningen fortsetter, samt å få andre til å delvis eller helt finansiere boligen. Spørsmålet er om det nødvendigvis er mer å tjene på dette enn på rene bankinvesteringer, når alt kommer til alt.

Konklusjon: Tja - ikke umulig. Men sett om ikke det kunne spares opp til å kjøpe en utleiebolig cash i løpet av noen år etter gjeldfrihet er oppnådd? Fortsatt gjeldsfrie OG passiv inntekt og mulighet for verdiøkning. Går potensielt glipp av noen års verdiøkning, men tjener renter og betaler ikke renter på lån samtidig.

Luksusproblem?
Jeg er enig i at dette fremstår som et luksusproblem, men samtidig synes jeg det er positivt å gjøre det beste ut av det vi har, selv om vi er "heldige" å ha et boliglån å betale ned. Samtidig føler jeg meg alltid litt provosert hvis noen insinuerer at det er nær sagt flaks at vi har karret oss til denne posisjonen. Etter mange års studier for å ha mulighet til å ha en bra jobb med grei lønn, etter å ha ryddet unna luksusforbruk og kredittgjeld, ved å ha kommet inn på boligmarkedet ved å pendle med buss 3 timer hver dag ut av hovedstaden for å slippe å dra kausjonister og alt for høyt boliglån inn i bildet og på den måten ha ordnet det overskuddet som nå omtales som et luksusproblem. Vi har nær sagt jobbet oss til et luksusproblem. Så det er ikke egentlig et problem i det hele tatt, det er bare et ønske om å fortsette å være mest mulig fornuftige slik at vi om noen år frem har færrest mulige problemer og mest mulig luksus, selv med to relativt vanlige offentlige lønninger.

Barn
Nei - vi har ikke barn enda. Men ja, det er vel både ønsket og i planene for årene som kommer. Og ja, vi vet det koster. Det første året blir det antagelig ikke så ille, det vil være mye å spare for meg ved å ha permisjon og ikke betale busskort til jobb noen måneder. Mer enn barnet koster per måned antagelig. Men så blir det verre ;) Ja, får vi barn vil det medføre at gjeldsfrihet vil ta lenger tid, antagelig. Jeg må sannsynligvis bytte jobb, eller jobbe redusert en stund, da langpendling og småbarn ikke er den beste kombinasjonen. Men det får vi ta stilling til da. Er uaktuelt (grunnet alder) å utsette familieplanene særlig mye lenger. Men det kan uansett ikke sammenliknes med økonomi, så da må vi bare tilpasse våre økonomiske planer :)

Vann og brød?
Flere lurer på i hvilken grad planene om å betale ned så mye hver måned vil gå ut over livskvaliteten hos oss. Og sier at det ikke er verdt å ofre alt for å bli kvitt såpass "bra" lån. Til alle dere snille der ute som er så hyggelige å tenke på vårt beste og vår fysiske og psykiske helse: det er ingen fare. Beregningene er gjort ut i fra slik vi har det i dag, med det reelle overskuddet vi har slik vi lever nå. Og vi har det på ingen måte vondt. Er på flere ferieturer og/eller weekendturer hvert år, vi spiser sunt og godt, har råd til både øl og vin, det er med andre ord ingen nød. Men vi har heller ikke et forbruk som tilsvarer hva vi har til overs hver måned, så turene er aldri av det dyreste slaget, og vi er opptatt av å få mest mulig for pengene. Og jeg har ved beregningene av å komme i mål på 4-5 år ikke regnet med eventuelle lønnsøkninger, skattepenger eller feriepenger.

Vi snakker altså ikke en 5 års slankekur, heller fortsatt 5 år disiplinert kontroll på pengene.

Investeringer
Det som slår meg er at diskusjonene i kommentarfeltet ofte dreier seg om hvordan vi best kan investere pengene våres. For bolig (ut over det man trenger for å oppbevare seg selv og kommende familie) må jo kalles en investering. La oss nå ta utgangspunkt i at boligbehovet vårt er dekket. Så er spørsmålene:

1. Skal man investere i bolig? Finnes det andre like gode alternativer?
Bolig er historisk sett en ok investering, bolig har stort sett gått opp i verdi. Det er samtidig en ikke ubegrunnet frykt for at vi nærmer oss en form for topp. Samtidig sa de det samme for 10 år siden også! Men utleiebolig i pressområde, f.eks nær et studiested, vil antagelig være et nokså trygt sted å sette pengene, så lenge man er villig til å ta jobben som følger med. Samtidig ryktes det å finnes aksjefond som historisk sett også har gjort det godt. Jeg skjønner at jeg må undersøke alt dette nærmere.

2. Skal man låne penger for å investere?
Jeg føler egentlig ikke for å låne penger for å investere. Alle investeringer innebærer risiko, spesielt de som kan gi god avkastning! Å ha lånt penger gjør risikoen desto mer ubehagelig. Og det er ikke til å komme utenom at selv boliglån ER lån, og når boligbehovet er dekket, så tar man da lån for å investere. Det er jeg usikker på om jeg har lyst til.

Fordel av skattefradrag
Flere nevner dette. At vi bør låne penger for å investere i utleiebolig blant annet fordi det er så gunstig med tanke på skatt i Norge. Er tankene bak dette de 28% man får i skattefradrag på renter? Det er i såfall lite sammenliknet med at man da må betale 72% av rentene selv. Og selv om det belastes utleier så reduserer det overskuddet fra utleien. I tillegg snakkes det gjerne om en ekstra leilighet vi ikke bor i selv, noe som medfører at vi også må skatte av utleieinntekten. For å ha noe igjen for utleien bør det helst gå litt mer enn i 0 å leie ut. Det virker risikabelt å ta til takke med tap på utleie for å håpe på verdiøkning.

Jeg tenker så langt at utleiebolig kan være greit så lenge den ikke er belånt i særlig stor grad.
Å være utleier medfører også litt jobb og ekstra bekymringer, utover om boligprisene stiger eller ei.
Derfor er jeg nysgjerrig på om det finnes gode alternativer der vi kan investere penger vi faktisk har.
Per i dag er selvsagt vår beste investering å betale ned boliglån. Så alle disse andre tankene ligger litt i fremtiden.

Så - hva gjør vi?
Har vi kommet til noen konklusjon?
Både ja og nei. Det frister fortsatt mye å jobbe hardt mot gjeldsfrihet! Men kanskje blir det på en annen måte som gir flere valg i fremtiden, da lite kan sies sikkert akkurat nå. Jeg tror vi kommer til å sette så mye som mulig hver måned inn på høyrentekonto i en bank vi ikke har kort til og ikke logger inn i så ofte. Slik at de mentalt blir litt "glemt". Nesten som om de var borte ved å ha redusert lån. På den måten kan vi etterhvert vurdere når vi betaler inn på lån, en dag vil vi jo ha nok til å cashe ut boliglånet i sin helhet! Og hvis det da fortsett fremstår som det beste alternativet så kan vi gjøre det. Samtidig gir cash i banken oss flere muligheter dersom vi vil ta andre veier underveis. Rentesituasjonen kan endre seg, boligpriser kan endre seg, mye kan endre seg i løpet av 5 år som vi ikke ser i dag. På den måten beholder vi alle valgmuligheter, men samtidig med et mål klart i sikte. Så lenge sparerenta er høyere enn boliglånsrenta fremstår dette som en fornuftig løsning. Det viktigste er at vi har fokus på å spare så mye som mulig, på lik linje som om vi betalte ned på lånet direkte. Rett og slett høyt gir, fokus og disiplin.

Takk til alle for nyttige kommentarer! Jeg skal selvsagt oppdatere videre angående disse planene :)
Men først et år med sparing til bufferkonto, bryllup og bryllupsreise.

Gjeldsfrihet - hva er poenget?

Jeg har en problemstilling: Jeg har så lyst til å gi full gass mot total gjeldsfrihet, bare for å kjenne hvordan det føles! Men jeg blir demotivert av at det i dag er så normalt å ha gjeld at det er vanskelig å se poenget med å kvitte seg med den. Selvsagt også demotivert av at det bare gjenstår to store gjeldsposter, kalt studielån og boliglån. Og spesielt de to lånene er så innbakt i samfunnet, og så utrolig lønnsomme å ha (sa hun ironisk), at jeg stadig blir mer og mer i tvil om det egentlig har noe for seg å bli gjeldsfri. Det ryktes dog, at den følelsen av frihet, ikke kan måles mot antall kvadratmeter eller hvitmalt stakittgjerde.

Så jeg tenker - det hadde vært artig og prøvd!
Ja, det hadde også vært artig å låne masse for å kjøpe drømmehuset på drømmestedet!
Jeg husker en ting Dave Ramsey sier til de som tviler på om gjeldsfrihet er noe stas: "Hvis du sitter der uten gjeld og fortsatt mener at jeg tar feil, så er det jo bare å ta opp gjeld igjen!" Det er noe i det. Hvis vi sitter her om en 6 års tid, uten å skylde noen en krone, og synes livet blir kjempekjedelig uten gjeld, så det er jo uproblematisk å låne masse penger til drømmehuset. Men da vil vi i alle fall vite at vi tok det valget.

Det slo meg nemlig da jeg satt og viste min kjære et hypotetisk budsjett for vår samlede husholdning (etter vi gifter oss neste år), og vi så den store "spare" posten. Ja, for med dagens utgiftsnivå er det mye til overs, ved normal betaling på lån. Det føltes bare så feil da vi måtte bryte gleden opp i "ja, da har vi så mye vi kan betale ekstra på det lånet, og så mye ekstra til det lånet". Aaaargh!! Tenkt så utrolig deilig det hadde vært om vi kunne brukt den potten til noe hyggelig, noe gøy, noe nyttig?? Noe annet enn å hele tiden skulle betale tilbake noe vi skylder andre. Hvilken følelse hvis spørsmålet var "hva skal vi gjøre med overskuddet denne måneden da? Hvor mye skal vi spare? Hvor mye kan vi gi til noen som trenger det mer enn oss? Hvor mye godt kan vi gjøre med alle disse pengene?!"  I stedet for å fordele de til ulike banker...

Jeg skulle likt å oppleve det.
Vi snakket med et vennepar i helga, som også er økonomisk oppegående (du kan si jeg lå litt etter en stund, hehe), og økonomi er gjerne et tema. De hadde funnet ut at de kan ha betalt ned den lille 3-roms leiligheten sin (på beste vestkant i Oslo selvsagt) når de er i starten av 60-årene (!!!). Og at nær sagt halvparten går til renter. Da med standard nedbetalingstid. det skal ikke mye ekstra til før den tiden er betraktelig redusert dog, det er en fordel. Allikevel - en skremmende tanke.

Så er spørsmålet - skal man leve nå eller skal man leve senere? Hva hvis jeg dør i halvveis inn i et forsøk på å bli gjeldsfri i løpet av få år? Vil jeg angre? Angre på ferieturene vi ikke tok, eller at de vi tok ikke kostet så mye som de kunne gjort? Vil jeg virkelig angre på å ha gjort et forsøk på å nå et potensielt spennende mål? Hvis jeg er helt ærlig med meg selv, så er svaret nei. Jeg ville ikke angre på å at jeg satset litt. Kan jeg muligens angre den dagen jeg i 50-årene gjør siste avdrag på studielånet, når jeg VET at jeg kunne vært kvitt det 15 år tidligere? Vil jeg være irritert hvert eneste kvartal? Muligens. Det er noe med å vite at det finnes et alternativ...

Dette er bare tanker - jeg VET ikke hva vi skal gjøre (ja, får jo en til å ta hensyn til - og selv om han er økonomisk anlagt så snakker jeg nå om ekstremsport, selv for en med gode økonomiske gener). Jeg tror bare at vi må bestemme oss i løpet av året, for hvis vi skal satse hardt mot det andre alternativet så er det ingenting å utsette eller å gjøre det halvveis. Jeg tror det er enten eller, nå eller aldri. Det begynner å føles sånn. Vi blir ikke yngre.

Problemet er at det er så få (utenom noen pensjonister) i dette landet som har testet et liv uten gjeld, at jeg aner ikke hva jeg går til. Et skattehelvete sier ryktene? Myte eller sannhet? En unnskyldning brukt av de som ikke orker tanken på å ofre livsstil for å betale ned gjeld? I don't know. Men jeg har innmari lyst til å finne ut av det! Jeg vet bare ikke hvorfor. Som å gå fra B til A uten å vite hvordan A ser ut. Noen sier at det er pent der, andre sier at veien dit er alt for kronglete og at så fint kan det da umulig være! Men en ting er sikkert -  skulle vi komme frem og så angre oss - da er veien tilbake både kort og rask. Banken henter oss antagelig i limousin og ønsker oss velkommen tilbake til B... mot et lite etableringsgebyr.

Fakta: 
Med dagens gjeld kan vi sammen være helt gjeldsfrie om 5,5 år, i september 2018. Da er jeg 36, min kjære er 41 år, vi eier en 4-roms leilighet og kan i teorien disponere inntekten vår som vi ønsker. Men da må vi virkelig jobbe for det i de 4,5 årene etter vi gifter oss.

Basert på våre ekte tall satt inn i regnearket fra Metts blogg. Forutsatt dagens rentenivå (ikke helt realistisk, men allikevel) men ikke medregnet bruk av feriepenger eller skattepenger, og heller ikke lønnsøkning.

Ville du klart å holde ut i 4,5 år hvis du da visste at all gjeld var borte for godt?

Gjeldsfri om 5 år?!

Wow!!

Satte meg i går kveld ned med Økonomiguidens kalkulator for nedbetaling av lån, for å se hvor lang tid det vil ta for meg å betale ned både boliglånet og studielånet. Jeg har tidligere selv beregnet meg frem til at det ville ta ca 8 år, men kom jo nå på at det var to viktige aspekter jeg glemte - så svaret er mye mer positivt enn som så :)

I følge beregningene vil jeg, med dagens budsjett, kunne være gjeldsfri innen 5 år. Faktisk 4 år og 11 måneder for å være nøyaktig. Da kunne jeg levd et gjeldsfritt liv fra en alder av 35 år og hatt , med dagens lønn og budsjett, ca 15000 kroner for sparing/investering hver eneste måned. Dvs 180.000 kroner per år. Si jeg gjør det til jeg er 40, dvs i 5 år, og setter pengene i fond som i snitt gir en avkastning på 8% årlig. Da har jeg investert  900.000 kroner, som i løpet av de 5 årene har blitt til 1,1 millioner kroner. Her har jeg brukt DNBs sparekalkulator for å beregne. Ok, ikke så ille å ha 1,1 mill på bok når man er 40 egentlig... Så, si at jeg slutter å sette penger i fondet, sparer til f.eks noe annet, kjøp av en bolig til muligens. Hva vil de 1,1 millionene jeg brukte 5 år på å sette inn være ved pensjonsalder, 67 år? Da har de fått godgjøre seg på bok i 27 år, uten en krone mer i innskudd, og kommet opp i den nette sum av 7,9 millioner kroner. DET kaller jeg en grei pensjonssparing.

Og det beste av alt - dette er fullstendig realiserbart - hvis jeg har lyst :) Leiligheten vi bor i er absolutt beboelig, med plass til to barn når den dagen kommer. Vi MÅ ikke oppgradere til større bolig hvis ikke vi har lyst. Og når man regner på dette blir det desto mer fristende å faktisk ikke ha større eller dyrere bolig enn nødvendig. Nå er 7,9 mill antagelig i overkant av hva jeg trenger ved pensjonsalder, for å si det mildt, men ved å regne motsatt vei kan jeg finne ut hvor mye jeg bør sette av til pensjonssparing for å oppnå det jeg tror jeg kan ha behov for da den dagen kommer. Resten kan jeg bruke på mer moro og andre investeringer.

Det er egentlig helt utrolig hva man kan oppnå hvis man frigjør inntekten sin fra gjeldsbetaling så tidlig som mulig. Selvsagt forutsatt at jeg har jobb med fortsatt god lønn hele veien, at økonomien holder seg som i dag osv... Det er heller ikke tatt høyde for skatt av renteinntekter, formueskatt eller inflasjon, men så er vel fondsavkastningen også bare medium god i mitt eksempel. Så er spørsmålet bare om man orker å leve såpass fornuftig over så lang tid. Belønningen er god hvis man klarer det. Gjeldsfrihet handler ikke bare om sparte rentekroner - men også om frihet til å bruke lønnen til det man måtte ønske.

Nå kommer det ikke til å bli helt slik - det kommer et mindre fornuftig bilkjøp inn i bildet her som vil øke tiden til gjeldsfrihet, muligens også noen barn som også vil gjøre at det tar lenger tid. Dagens budsjett vil jo endre seg til å omfatte flere utgifter enn i dag. For det er absolutt ting viktigere enn penger også!!

Jeg bare drømmer litt - og deler regnestykkene som viser mulighetene :)

Ps. Aspektene jeg overså ved mine første beregninger var snøballeffekten - nemlig at når et lån er borte er det mer til neste, selv på disse store lånene vil jo det være et faktum. Og jeg klarte å glemme BSU-kontoen som jeg samtidig sparer opp - som vil kunne brukes til å betale ned en god porsjon av boliglånet om noen få år. Da ble resukltatet naturligvis mye hyggeligere.

Det beste i livet er gratis

Å nyte skogens ro er helt gratis.

Stadig blir jeg fortalt at "du må huske å leve litt også" fra folk som synes jeg har blitt vel gnien i det siste. Bare fordi jeg akkurat nå ikke har lyst til å legge igjen pengene mine på restauranter, dyre vinflakser, i kinosaler, på gymmen eller i interiørbutikkene, så betyr ikke det at jeg har sluttet å leve. Seriøst - jeg har puls fortsatt! Og mye mindre gjeld, og mer sparepenger, enn for få måneder siden. Nettopp fordi jeg har sluttet å bruke penger på unødvendig luksus. Og det er ikke som om jeg aldri skal gå ut å spise igjen - ever, men jeg forstår at for noen virker det å gi avkall på slikt i et helt år, eller gud forby - flere år, som en hel liten evighet. Dessuten blir det vel totalt 5 reiser i år (de fleste korte dog), det vil jeg absolutt kalle å leve litt oppi det hele.

"Dere må nyte tiden før dere får barn!"
Jada, vi gjør det. Men det behøver ikke koste penger å kose seg. Det å ha tid til hverandre, tid til å slappe av og en rimelig ansvarsfri hverdag (sammenliknet med når man blir foreldre) er faktisk helt gratis. Jeg setter ikke noe mindre pris på min kjære når vi lager en god middag hjemme heller enn å spise den ute. Eller når jeg kan ligge med hodet mitt i fanget hans og se på en billig leiefilm heller enn å sitte adskilt på kino. Nei, det er faktisk mye ved de rimelige løsningene som er bedre enn de dyre!

Turer i skog og mark, frisk luft, nyfisket fisk, lunsj ute i naturen, å se årstidene skifte... Jeg føler så absolutt at jeg lever, selv om jeg sparer penger samtidig!

Og neste gang jeg skal ut å spise på restaurant skal det være slik at jeg leser menyen fra venstre til høyre, med god samvittighet! Dere vet hva jeg mener, hvor mange må ikke først ta en titt på prisen før de bestemmer hva de vil spise eller hvilken vin de vil ha?

Nei, jeg lever i beste velgående, og er forundret over de som tydelig mener at luksusforbruk av penger er det som må til for å føle at man lever. Så jeg lever litt mindre fritt nå - slik at jeg kan leve mye friere om ikke lenge. Og underveis koser jeg med så absolutt med det livet har å by på av gratis glede!

Alt du egentlig trenger å vite om privatøkonomi - på et ark! (Kilde: the simple dollar)

I dag kom jeg over denne, på en blogg jeg har fulgt litt av og på en stund. Bloggen heter The simple dollar og har mye godt stoff om privatøkonomi og motivasjon. Spesielt godt liker jeg Q/A (spørsmål og svar) delen som kjøres med jevne mellomrom. I dag fant jeg at jeg gratis kan laste ned forfatterens gratis bok: "Everything You Ever Really Needed to Know About Personal Finance On Just One Page!"

Og det er sant - der er hele løsningen på alle din økonomiske problemer og utfordringer - på et ark! Tenkte å dele det med dere i dag. Resten av den 49 siden lange boka må jeg bruke litt mer tid på. Men dette arket oppsummerer enkelt og greit hvordan man lykkes økonomisk!

Med dette er det bare å ønske alle en god og økonomisk fornuftig helg!

Netto formue

Det er jammen artig å være relativt ung og nyetablert! Med boliglån og studielån opp til ørene og rimelig slunke sparekontoer. Slik er i hvertfall min situasjon, og jeg tror det er flere der ute! Og som så mange andre seg jeg også opp til foreldregenerasjonen og skulle på mange måter ønske den økonomiske veien frem til var litt kortere. Tålmodighet er en dyd heter det, det er sikkert og visst!

I mine noe omfattende regneark har jeg også en liten realitets-graf, en av den mindre hyggelige typen, en som er knall rød og langt på minussiden. Min netto formue, sånn ca beregnet.

 For de som måtte lure er netto formue ganske enkelt: Det du har av verdier - det du skylder. 

Mine verdier er ganske enkle, to sparekontoer og en leilighet. Mine lån begynner også å bli veldig enkle, et boliglån (som såvidt er lavere enn dagens verdi på boligen) og et gedigent studielån. Resultatet blir som vist under. Not so good.

Sånn sett seiler dette studielånet opp som et problem. For selv om lånet er gunstig og relativt rimelig historisk sett, så er det ikke nødvendigvis forbundet med noen realiserbar verdi. Verdien må jeg skape selv ved å bruke utdanningen min til å få en lønn som speiler noe av investeringen jeg har lagt i utdanningen og særlig viktig blir det da at jeg skaper et overskudd som jeg skal bruke til å øke min netto formue. Sånn sett hadde det vært veldig deilig å fått betalt ned studielånet en god del tidligere enn planlagt. Jeg håper jeg kan unngå å ha studielånet med meg gjennom hele livet. Skal man ha lån bør det i det minste være knyttet til noe med realiserbar verdi. Og ikke minst så gir det meg mindre frihet og valgmuligheter når det gjelder yrker og karriereretninger at jeg rent økonomisk må sørge for å skape verdier på grunn av lånet. Igjen viser det seg at begrepet gjeldsslave er helt riktig. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke kan bytte jobber og forsåvidt også karriere, men at et valg som f.eks vil gi dårligere lønn bare vil gjøre studielånet mitt enda dummere enn det allerede er...

Det positive er at økonomiprosjektet mitt virker, trenden er veldig positiv og målet for i år er å komme opp i en netto formue på hele -500k ;) Røde tall her altså...

You can't buy happiness?

Det er selvsagt sant at man ikke kan kjøpe lykke her i livet.
Man kan ikke forvente å bli lykkelig når man har mye penger, og det er ikke alltid de med mest penger som er mest lykkelige. Så hvorfor da ønske seg gjeldsfrihet, sparepenger og økonomikontroll? Hvis man ikke blir lykkeligere av det?

Det er kanskje viktig å innse at hvis man ikke er lykkelig så ligger ikke grunnen utelukkende i økonomiske problemer. Det er kanskje lett å tro når alt føles vanskelig og pengene ikke strekker til.

Man kan filosofere mye over dette, og det burde man selvsagt!
Jeg tror at selv om økonomisk frihet alene ikke er veien til et lykkelig liv, så kan det være en betydelig bidragsyter. Jeg tror at økonomisk frihet medfører en muligheter som igjen øker sannsynligheten for at man kan oppleve å bli lykkeligere. Det medfører muligheten for å styre livet slik en vil og gjøre de prioriteringer man måtte ønske. Om det så er å reise verden rundt, være hjemmeværende med barna, gjøre risikable investeringer for moro, fordi man har råd til et evt tap, flytte til et sted man alltid har drømt om, ta opp en utdanning eller en karrierretning man gjerne skulle gjort tidligere, utvikle sin egen hobby til en buisness selv om det kan bety noen år med liten eller ingen inntekt... Eksemplene er utallige. Alle har vi vel en drøm om hva vi ville gjort hvis vi vant X antall millioner i Lotto?! Hva er din drøm? Hva ville du gjort annerledes hvis du var helt gjeldsfri og hadde hele lønnen din til disposjosjon hver måned allerede nå? Tenk på hva det kunne betydd for deg og de du er glade i...

Det er mye større sannsynlighet for å nå dette målet ved å ta kontroll over egen inntekt enn ved å levere inn lotto hver lørdag!

Så nei, man blir ikke nødvendigvis mer lykkelig av økonomisk frihet.
Men jeg tror bieffektene av denne friheten kan gjøre deg lykkeligere.

Money can't buy happiness - but they sure help!