Bakgrunn (min historie)

Som jeg skrev i første innlegg føler jeg at jeg har mye å dele og mange gode råd å komme med. Men først må jeg fortelle om min økonomiske bakgrunn og veien jeg har gått hittil.

Oppvekst

Hjemme lærte vi lite eller ingenting om penger. Jeg vokste opp i en god og trygg familie, har på mange områder hatt en flott oppvekst, men penger og økonomi ble nær sagt aldri snakket om. Og da lærer man ikke mye heller. I voksen alder har jeg forstått at mine foreldre nok hadde trange tider når vi vokste opp, på ingen måte noe rikmannsliv. Men jeg har også en mistanke om at det blant annet kan delvis ha vært på grunn av en far som er i overkant glad i gadgets, det være seg kameraer, tv'er, lydanlegg osv. For DET manglet vi aldri...Men tannregulering hadde de ikke råd til å gi meg. Så det jeg har lært om prioriteringer og forbruk har vært lite forenelig med å bygge en formue.

Studietiden
Den ene tingen vi har lært hjemme er at utdannelse og jobb er viktig. Det har vært innprentet tidlig. Så jeg gikk rett fra VGS til Universitetet da jeg var 19. Uten noen anelse om hva jeg skulle gjøre der, annet enn å studere realfag. Ulempen med fokuset på utdanning opp gjennom skoleårene var at jeg ble oppfordret til å ikke jobbe (!) men heller fokusere på gode karakterer. Helt ærlig - jeg hadde helt sikkert klart begge deler. Men jeg tok til meg rådene jeg fikk hjemme, det gjør man jo gjerne, så min eneste erfaring ble noen år med sommerjobb som vaskehjelp på et kontor. Det var kjedelig og lite motiverende. Og det sier seg selv at uten å ha lært noe om budsjettering eller sparing (annet enn frasen "nå må du ikke bruke opp alt på en gang") så tok det ikke lang tid før første studielånsutbetaling var brukt opp. Dette var i gamledager, da studielånet kom en gang per semester. Ulempe: jeg brukte opp pengene på tull alt for fort, fordel: jeg innså at jeg måtte ut å finne jobb. Heldigvis fikk jeg jobb i en butikk kjapt, og den jobben beholdt jeg i varierende stillingsgrad gjennom hele studietiden. Til tiden tjente jeg ganske godt, til å være student. Så sammen med studielånet burde jeg hatt mer enn nok. Men allikevel klarte jeg ikke spare, tanken slo meg liksom aldri (hjernedød i sparedelen av hjernen kanskje). Men jeg sørget for å bo stadig bedre, og å holde meg oppdatert på teknologifronten (lurer på hvor jeg hadde det fra). Nei, rimelig hjernedødt opplegg.

Kjæreste nr 1 lærte meg om avbetaling, Thorn og Cresco ble brukt til å kjøpe alt det vi "måtte ha" til leiligheten... Kjæreste nr 2 var i full jobb og tjente godt, hadde liten respekt for at jeg var student og jeg ble dratt med på et forbruk mye høyere enn forsvarlig. Det gikk jo greit det med min nye venn GE Moneybank. Og her mener jeg ikke så skylde på andre enn meg selv, men det var sånn det skjedde. Jeg var lettpåvirkelig tydeligvis.

Så som årene gikk ble jo mer og mer av inntekt brukt på å betjene mindre forbrukslån. Betalte alltid for meg, men så brukte jeg da et annet kort for å kjøpe det jeg ikke hadde råd til etter å ha betalt regninger. Klær var ikke noe problem - HM og Ellos-konto ble nye gode venner. Fikk stadig avbetalt og avsluttet kontoer, fant stadig gode grunner for å bruke nye. *Grøss* Jeg klarte å sørge for at jeg ikke hadde mer i lån enn jeg klarte å betale, men mener å huske at jeg syntes det var drøyt da jeg regnet sammen og kom til ca 40.000 i forbruksgjeld. Det er overveldende mye når man er student. Da ble jeg småkvalm og begynte vel så smått å rydde opp sakte men sikkert. Levde allikevel mye på tanken at "jeg betaler tilbake når jeg får jobb etter studiene".

Så - kjæreste nr 3.
Han var student som meg, men hadde stålkontroll på økonomien og levde ikke over evne. En sparer rett og slett! På grensen til gnien opplevde jeg noen ganger i starten. Men det var fordi mitt forhold til forbruk var helt på jordet. Etterhvert påvirket han meg i riktig retning, jeg fikk utrolig dårlig samvittighet for all den dumme gjelda mi, han visste ikke om den, og jeg bestemte meg nok for å gjøre noe med den for å gjøre et bedre inntrykk hvis det måtte frem i lyset en dag. Så jeg ble kvitt en god del smårask rimelig kjapt, men gjorde aldri noe med tankegangen min. Forresten, kjæreste nr 3 er i dag min samboer og det er snart 5 år siden jeg møtte han. Han fikk vite om gjelden min før vi flyttet sammen, men har aldri vært fordømmende, men har påvirket meg i riktig retning.

Datid

Etter endte studier gikk jeg rett ut i jobb med god lønn, jeg hadde valgt rett vei å gå, fikk lett og raskt jobb i fremtidsrettet fagfelt. Begynnerlønn på ca 430k syntes jeg har helt greit. Det var fortsatt noen kontoer med meg, kontokreditt i Skandiabanken og HM og Ellos. I stedet for å rydde opp i dette gikk jeg ut og kjøpte bil. Yess da - jeg kjøpte BIL! Stupid stupid stupid! Tok billån på 85.000, men midt oppi all dumheten var noe i ferd med å skje, for jeg tok 2 års nedbetalingstid, hadde jo lønn til det. Samtidig tok jeg også mer studielån fordi jeg hadde den geniale ideen at studielånet var billigere enn billånet, så det LØNTE seg jo å gjøre det sånn, pluss "fordelen" av å utsette tilbakebetalingen av lånet. Særlig at alle pengene gikk til billånet...Tror jeg nådde toppen av dumhet sånn ca her. Var vel når jeg flyttet sammen med min kjære at jeg begynte å innse hvor på jordet jeg var. Fikk se hvordan det burde vært! Særlig når vi etter et års tid begynte å drømme om å kjøpe sammen.

Sommeren 2011 tok jeg 15.000 av feriepengene og betalte ut all forbruksgjeld. ALT. Da var det bare litt igjen på billånet. Det burde føltes bra!! Men nei, det føltes tomt og rart. Og utrygt uten kontokreditt eller sparepenger. "Hva hvis noe skjer??" Løsningen: Kredittkort til backup - bare til nødstilfeller. Yeah right. Kom november og jeg har på ukjent vis igjen klart å pådra meg de samme 15.000 kronene i gjeld! Etter å ha brukt så mye av feriepengene på gjeld var det jo ikke nok igjen til ferie, men ferie ble det jo uansett! Der ligger noe av årsaken, men ikke alt. Resten husker jeg ikke. Det var da jeg ble redd, faktisk, fysisk redd, og innså at jeg faktisk har et virkelig problem. Den tomme følelsen uten kreditt var det som skremte meg, for det er så feil som det kan få blitt!!! Jeg bestemte meg for at det var på tide å gjøre virkelige tiltak!!

Etter litt surfing på leting etter andre med samme problem kom jeg over forumet Pengevett.
Der fant jeg likesinnede, samt mange som hadde det jeg manglet, nemlig pengevett.
Å opprette en profil der ble løsningen for meg. Jeg så andre satte seg mål, dermed satte jeg meg også mål, og når målene var satt kunne jeg ikke akkurat svikte ved ikke å nå målene! Jeg fikk noen som jeg følte forventet noe av meg, uten å møte fordømmelse for at jeg hadde vært en idiot. Jeg fant inspirasjon til å få LYST til å virkelig snu om økonomien min, og en spire var sådd!

Mitt første mål satte jeg at jeg skulle bli GJELDSFRI før nyttår 2011/2012.
Jeg satte 100% innkjøpsstopp, annet enn til matvarer for å overleve. Jeg kuttet alle mulige utgifter så raskt som mulig. Jeg betalte siste avdrag på bilen (på kontokreditten) slik at den ble heftelsesfri og lettere å selge. Fikk solgt bilen - og sammen med lønn og halv skatt i desember fikk jeg betalt ned all forbruksgjeld med renter på, fikk satt av penger til egenkapital til bolig OG satt 10.000 på bufferkonto. Så på 6-8 uker snudde jeg et skikkelig mess om til en ryddig situasjon og et GRUNNLAG for 2012. Den psykiske gevinsten ved å nå målet og starte på frisk i 2012 var kjempestor! 15.desmber 2011 kjøpte vi også vår første leilighet.

I løpet av de 6 ukene møtte jeg også min guru gjennom boken The Total Money makeover av mr Dave Ramsey. Han har lært meg mye av det jeg nå vet og han har gitt meg oppskriften jeg følger for å komme dit jeg vil økonomisk. Ringeffektene begynner så smått å merkes nå, fremtiden ser lys ut!

Nåtid
I dag begynner det å bli endel år siden starten på denne reisen. Økonomien ser dramatisk annerledes ut, det gjør også livet. Samboer ble til mann, det går som det må gå og nå har vi også to fine jenter som resultat. Leilighet viste seg å være det beste økonomiske valget noen sinne, den kjøpte vi for 1 025 000 og synes virkelig vi slo på stortromma. 4 år senere solgte vi den for 1 675 000 kroner. 61% avkastning. Da hadde vi i løpet av de 4 årene også nedbetalt leiligheten, for den kostet jo ikke stort. Så da hadde vi "plutselig" 1,7 millioner i egenkapital. De spyttet vi inn i enebolig et passelig steinkast utenfor Oslo, til 3 950 000 i januar 2016. Der holder vi fortsatt hus og regner med å gjøre det i lang tid fremover. Belåningsgrad på bolig på under 50% og godt med overskudd til å fylle i aksjefond, i tillegg til at boliglånet har endedato om "bare" 14 år. Vi husker fortsatt følelsen av å ikke ha boliglån, så se enden på det er hyggelig. Nå er jeg spent på når vi når 1/2 million i aksjefond, og like spent på når vi når den første millionen. For når man ført har kommet dit, da baller det fort på seg! Dersom verden består vel og merke. La oss inderlig håpe, av mange andre grunner også.

Dette oppdaterte jeg sist 5. februar 2020.
Nå vet vi jo at aksjefondene nådde en million for første gang 1.8.2024.
Og jeg har begynt den seriøse vurderingen av å sette alle kluter til å betale ned huset...

Det var historien frem til i dag og bakgrunnen for denne bloggen og for alt jeg jobber med i min personlige økonomi.

Oppdatert: 12. august 2024