Gjeldsfrihet - hva er poenget?

Jeg har en problemstilling: Jeg har så lyst til å gi full gass mot total gjeldsfrihet, bare for å kjenne hvordan det føles! Men jeg blir demotivert av at det i dag er så normalt å ha gjeld at det er vanskelig å se poenget med å kvitte seg med den. Selvsagt også demotivert av at det bare gjenstår to store gjeldsposter, kalt studielån og boliglån. Og spesielt de to lånene er så innbakt i samfunnet, og så utrolig lønnsomme å ha (sa hun ironisk), at jeg stadig blir mer og mer i tvil om det egentlig har noe for seg å bli gjeldsfri. Det ryktes dog, at den følelsen av frihet, ikke kan måles mot antall kvadratmeter eller hvitmalt stakittgjerde.

Så jeg tenker - det hadde vært artig og prøvd!
Ja, det hadde også vært artig å låne masse for å kjøpe drømmehuset på drømmestedet!
Jeg husker en ting Dave Ramsey sier til de som tviler på om gjeldsfrihet er noe stas: "Hvis du sitter der uten gjeld og fortsatt mener at jeg tar feil, så er det jo bare å ta opp gjeld igjen!" Det er noe i det. Hvis vi sitter her om en 6 års tid, uten å skylde noen en krone, og synes livet blir kjempekjedelig uten gjeld, så det er jo uproblematisk å låne masse penger til drømmehuset. Men da vil vi i alle fall vite at vi tok det valget.

Det slo meg nemlig da jeg satt og viste min kjære et hypotetisk budsjett for vår samlede husholdning (etter vi gifter oss neste år), og vi så den store "spare" posten. Ja, for med dagens utgiftsnivå er det mye til overs, ved normal betaling på lån. Det føltes bare så feil da vi måtte bryte gleden opp i "ja, da har vi så mye vi kan betale ekstra på det lånet, og så mye ekstra til det lånet". Aaaargh!! Tenkt så utrolig deilig det hadde vært om vi kunne brukt den potten til noe hyggelig, noe gøy, noe nyttig?? Noe annet enn å hele tiden skulle betale tilbake noe vi skylder andre. Hvilken følelse hvis spørsmålet var "hva skal vi gjøre med overskuddet denne måneden da? Hvor mye skal vi spare? Hvor mye kan vi gi til noen som trenger det mer enn oss? Hvor mye godt kan vi gjøre med alle disse pengene?!"  I stedet for å fordele de til ulike banker...

Jeg skulle likt å oppleve det.
Vi snakket med et vennepar i helga, som også er økonomisk oppegående (du kan si jeg lå litt etter en stund, hehe), og økonomi er gjerne et tema. De hadde funnet ut at de kan ha betalt ned den lille 3-roms leiligheten sin (på beste vestkant i Oslo selvsagt) når de er i starten av 60-årene (!!!). Og at nær sagt halvparten går til renter. Da med standard nedbetalingstid. det skal ikke mye ekstra til før den tiden er betraktelig redusert dog, det er en fordel. Allikevel - en skremmende tanke.

Så er spørsmålet - skal man leve nå eller skal man leve senere? Hva hvis jeg dør i halvveis inn i et forsøk på å bli gjeldsfri i løpet av få år? Vil jeg angre? Angre på ferieturene vi ikke tok, eller at de vi tok ikke kostet så mye som de kunne gjort? Vil jeg virkelig angre på å ha gjort et forsøk på å nå et potensielt spennende mål? Hvis jeg er helt ærlig med meg selv, så er svaret nei. Jeg ville ikke angre på å at jeg satset litt. Kan jeg muligens angre den dagen jeg i 50-årene gjør siste avdrag på studielånet, når jeg VET at jeg kunne vært kvitt det 15 år tidligere? Vil jeg være irritert hvert eneste kvartal? Muligens. Det er noe med å vite at det finnes et alternativ...

Dette er bare tanker - jeg VET ikke hva vi skal gjøre (ja, får jo en til å ta hensyn til - og selv om han er økonomisk anlagt så snakker jeg nå om ekstremsport, selv for en med gode økonomiske gener). Jeg tror bare at vi må bestemme oss i løpet av året, for hvis vi skal satse hardt mot det andre alternativet så er det ingenting å utsette eller å gjøre det halvveis. Jeg tror det er enten eller, nå eller aldri. Det begynner å føles sånn. Vi blir ikke yngre.

Problemet er at det er så få (utenom noen pensjonister) i dette landet som har testet et liv uten gjeld, at jeg aner ikke hva jeg går til. Et skattehelvete sier ryktene? Myte eller sannhet? En unnskyldning brukt av de som ikke orker tanken på å ofre livsstil for å betale ned gjeld? I don't know. Men jeg har innmari lyst til å finne ut av det! Jeg vet bare ikke hvorfor. Som å gå fra B til A uten å vite hvordan A ser ut. Noen sier at det er pent der, andre sier at veien dit er alt for kronglete og at så fint kan det da umulig være! Men en ting er sikkert -  skulle vi komme frem og så angre oss - da er veien tilbake både kort og rask. Banken henter oss antagelig i limousin og ønsker oss velkommen tilbake til B... mot et lite etableringsgebyr.

Fakta: 
Med dagens gjeld kan vi sammen være helt gjeldsfrie om 5,5 år, i september 2018. Da er jeg 36, min kjære er 41 år, vi eier en 4-roms leilighet og kan i teorien disponere inntekten vår som vi ønsker. Men da må vi virkelig jobbe for det i de 4,5 årene etter vi gifter oss.

Basert på våre ekte tall satt inn i regnearket fra Metts blogg. Forutsatt dagens rentenivå (ikke helt realistisk, men allikevel) men ikke medregnet bruk av feriepenger eller skattepenger, og heller ikke lønnsøkning.

Ville du klart å holde ut i 4,5 år hvis du da visste at all gjeld var borte for godt?