Ung, blakk men boligeier

Det skrives mye nå om hvor vanskelig det er for unge nyetablerere å komme inn på boligmarkedet. Jeg synes mange av disse artiklene er vinklet veldig feil. Jeg har selv klart å bli boligeier, selv med kjempestudielån og knapt med egenkapital. Jeg syntes heller ikke det var spesielt vanskelig å bli boligeier når jeg først hadde bestemt meg for at det var på tide. La meg fortelle om hvordan!

Litt kritikk av medias vinklinger:

For det første får media det til å virke som en menneskerett å eie egen bolig. Dessverre er ikke dette nedfelt i menneskerettighetene, så nei, det er det faktisk ikke. Det er noe man må sørge for å legge til rette for selv, som så mye annet her i livet. Med andre ord, vil man eie sin egen bolig, må man skaffe seg en inntekt for å kunne betale for dette. Det følger jo av dette at man ikke kan bo for mer enn man har råd til. Det er dermed opplagt at det er langt fra noen menneskerett å skulle bo midt i Oslo sentrum eller på "beste" vestkant. Det er bare å merke seg at flertallet av artikler om dette temaet dreier seg om stakkars unge mennesker som ikke har råd til å bosette seg i de mest sentrale av sentrale strøk. I en artikkel ble til og med alt utenfor Ring 2 i Oslo (for de som ikke er så kjent vil det si alt utenfor Ullevål sykehus, Carl Berners plass, Alexander Kiellandsplass eller Majorstukrysset) som "perifere områder"! Det er jo journalistikk på sitt beste.

For det andre omhandler artiklene gjerne unge studenter, faktisk 20 år og oppover. Ja, en artikkel presterte faktisk å sette søkelys på en stakkars 20-åring som sliter med å komme inn på boligmarkedet. Det har vel aldri vært normalt at en 20-årig student skal ha råd til å kjøpe seg bolig?? Når ble det plutselig forventet blant så unge mennesker at de skal ha råd til det? Det er da man tar fatt på studiene, leier seg en billig studenthybel eller bor i kollektiv for å spare penger på boutgifter. Det er jo risikosport å ta opp store boliglån lenge før utdannelse er ferdig. Mange tror jeg regner med at utdannelse = jobb med høy lønn. Det er det nok et flertall som kan skrive under på at ikke nødvendigvis er en sammenheng. Det er heller ikke gitt at man klarer å fullføre studiene osv. Det er en grunn til at boligkjøp bør vente til man har fast inntekt og har spart opp penger. Finanstilsynet har vært så grusomme å øke kravet om egenkapital ved boligkjøp til 15%. Selvsagt er det vanskelig for en i 20-årene som studerer å spare seg opp til dette. Samtidig er vil det også være vanskelig for samme person å betjene et 100% finansiert boliglån når rentene stiger. Å legge inn egenkapital er jo en form for egen sikkerhet, samt en viss sikkerhet for bankene om at boligen er verdt mer enn lånet. Jeg synes det er opplagt at man ikke skal kjøpe bolig før man har litt egenkapital. Og spør du meg - mamma og pappas hus er ikke egenkapital...15% er vanskelig eller umulig for de fleste unge hvis man sikter mot en 5-millioners leilighet på Majorstua, satser man mer mot en million litt utenfor Oslo derimot, er egenkapitalkravet bare 150.000 kroner. Det lar seg gjøre hvis man starter sparing tidlig, eller det kan la seg gjøre rimelig raskt når man kommer ut i fast jobb etter endte studier, så lenge forbruket holdes lavt.

Jeg tror veldig mange ikke tenker over at man sjelden eier sin første bolig på mange mange år... Det står vel og merke navnet ditt på skjøtet, men i realiteten eier banken 85-100% av boligen din, avhengig av finansieringsgrad. Du er så heldig at banken lar deg bo der så lenge du slavisk betaler inn hver måned. Så blir boligen din, litt etter litt. "yess! Min første bolig!" er mer som "yess!Min første milliongjeld, om 30 år er huset mitt!".

Nå har jeg rakket nok ned på journalistene som synes det er best å fokusere på hvor grusomt vanskelig det er å bli førstegangs boligeier, i stedet for å peke på hvordan man må tenke hvis man nettopp ønsker å bli førstegangs boligeier.

Et ord som kommer til å gå igjen fra nå av er det tilsynelatende utdaterte verbet "å ofre". For man må gjerne ofre noe for å komme dit man vil! I Norge har vi blitt så bortskjemte at vi forventer å få alt som vi vil når vi vil, og at staten skal fikse for oss. Jeg tror veldig mange lever i troen og drømmen om å ha det samme som våre foreldre har nå, med egen bolig, bil, hytte, båt osv. Det man glemmer er at foreldregenerasjonen vår er i 50-60 årene!! De har allerede hatt 20-40 år på å opparbeide seg alt dette. Man kan ikke forvente å starte med verdier som normalt tar 40 år (og "flaks" med boligpriser) å opparbeide! Vi unge i dag er utålmodige og skulle gjerne vært der allerede i går. Å ta opp mye i gjeld gjør jo dette mulig til en viss grad - men ender bare i en illusjon av eierskap og gjeldstyngede skuldre.


 Så - her er hva vi gjorde for å komme oss inn på boligmarkedet: 

1. Vi hadde fordelen av å være to. Alene hadde det riktig nok vært vanskelig, men ikke umulig. Man må ikke kjøpe sammen med partner, man kan kjøpe sammen med venner eller familie også. Siden "alle" sliter med å komme inn på boligmarkedet (skal vi tro media) så burde det være mulig å finne noen å slå seg sammen med. En god samboerkontrakt er like viktig for vennepar som for partnere!! Men plutselig er veien til første bolig litt mindre uoverkommelig. Ja, du må ofre deg og bo sammen med noen. Det har noen utfordringer, og noen gleder, men ikke minst åpner det muligheter.
2. Med under 200.000 i egenkapital og drøssevis av studielån (mitt) fikk vi innvilget lån på 1,8 millioner. Da leiet vi allerede en 2-roms (for 11.000 pr mnd) og ønsket oss noe større, minst en 3-roms. Vi ønsket oss heller ikke et oppussingsobjekt, men noe i minst ok stand. Noen som klarer å finne en slik bolig i Oslo for 1,8 millioner? Vi klarte ikke det. Vi var på diverse visninger, langt ute i Groruddalen, skjønte jo at med våre midler måtte vi se i de billige bydelene. Og selv der gikk oppussingsobjektene for mer penger enn vi var villige til å gi for de, gjerne en 300.000 over takst. For oss betyr det at noen, i sin desperasjon, er villige til å betale 300.000 kroner "for mye" for en leilighet. Det kan være risky når det diskuteres hvor mye lenger prisene kan stige... Vi syntes det var ille nok at vi må "kjøpe på topp" og ser jo absolutt faren for at det kan straffe seg. For mange vil det da straffe seg hardt, vi ville ikke ta den risikoen. Det måtte finnes en smartere løsning. Så vi begynte å lete oss ut av hovedstaden etter boligpriser som liknet mer på noe vi ville være med på. Hvor man kan få både standard og størrelse for pengene. Vi måtte ofre ønsket om å bo i Oslo for å komme oss inn på boligmarkedet uten å ende i et svindyrt bøttekott. Vi så etter et sted vi har lyst til å bo, ikke en investering. Det ville være investering nok å betale til seg selv heller enn til noen andre!! Tilfeldigvis er jeg født og oppvokst på bondelandet ca 10 mil fra Oslo, og da vi etter mye research fant at prisene ikke sank betydelig før man tippet 45 minutter fra Oslo så kunne vi like gjerne ta steget og flytte tilbake dit jeg kom fra. Fordelen der er at kollektivtrafikken inn til Oslo er godt tilrettelagt, så selv om det er langt er det uproblematisk å pendle. Selvsagt ofrer jeg da også endel tid for å få dette til å gå opp. Jeg ofrer noen timer foran tv'n hver dag, det skal sies! Jeg må legge med tidligere. Til gjengjeld får jeg stressfrie helger, lave skuldre, frisk luft, masse natur og skjønne omgivelser. Samtidig som jeg beholder jobben min (og lønna!) i hovedstaden.
3. Når avgjørelsen var tatt om at vi kunne flytte ut av Oslo var vi også så heldige (skjebnen kanskje?) at vi fant den perfekte leiligheten, nøyaktig hva vi så etter! En flott nyoppusset 4-roms leilighet i toppetasjen på en blokk med fin utsikt fra stor veranda og lite innsyn. Bare tre minutter fra bussholdeplassen som tar meg til jobb hver dag. Kortere å gå til bussen enn da vi bodde i Oslo, og en MYE mer presis buss!! Vi betalte 1.025.000 for leiligheten, relativt mye for en leilighet på dette stedet, fordi den var nyoppusset og hadde den standarden vi ønsket oss. Siden dette var før nyttår 2011/2012 "slapp vi unna" med 10% egenkapital, og har nå et boliglån på litt under 900.000 kroner, to over gjennomsnittlige lønninger, og bare en av oss (undertegnede) pendler til Oslo. Min sambo fikk raskt et vikariat dit vi flyttet, med store muligheter for fast jobb videre, til absolutt grei lønn. 

Oppsummert: Fra å så vidt ha råd til et bøttekott i Oslo ved å låne maksimalt av maksimalt mulig og med lite egenkapital til å eie en flott leilighet, stor nok selv for å starte familie, i naturskjønne omgivelser som vi raskt kan betale ned, og dette i løpet av 1-2 måneder før jul i fjor. Økonomisk sett er dette antagelig det aller smarteste trekket vi kunne gjort med vårt utgangspunkt. Med fortsatt lave renter regner jeg med at boligen er nedbetalt innen 6 år fra nå. Og innen jeg er 40 kan jeg, hvis ønskelig, være helt gjeldsfri!! Det er rimelig utopisk. Og folk lurer på hvordan jeg klarer den lange reiseveien, pøh, blir det kjedelig drømmer jeg bare litt om fremtiden, for den begynner å se ganske bra ut må jeg si :) Så jeg ofrer litt nå for å få det mye bedre litt senere. Og for å ta konsekvensen av dårlige økonomiske valg tidligere i livet. Vi valgte heller å ta grep og gjøre det vi måtte heller enn å sitte i leieleiligheten og sutre over hvor umulig boligmarkedet er!

Merk: Vi tenkte aldri på å be foreldre om hjelp. Selvsagt kunne vi da fått mer i lån mot at de kausjonerte og stilte sin bolig som sikkerhet. Men i en alder av 29 år syntes jeg det var på høy tid å klare å stå på egne bein, samt at jeg virkelig ikke ønsker at mine foreldre skal være dumme nok til å sette sin bolig på spill for at vi skulle få lån høyere enn vi burde. Det er jo en grunn til at bankene setter grensene sine som de gjør! Å kausjonere betyr å stille boligen sin som sikkerhet for et lån som banken anser som usikkert om kan betjenes. Bankene har såpass mye data i bakgrunn for kravene de stiller at de antagelig vet hva de snakker om. Det henger jo ikke helt på greip at så mange er villige til å gjøre dette. Jeg ønsket ikke at mine foreldre skulle sette seg i den situasjonen, så det var aldri aktuelt å vurdere kausjonist. Uansett hvor mye jeg "vet" at jeg kan betjene lånet! 

Per i dag eier vi nå 10,1% av leiligheten vår, jeg har bestemt at det får være entreen, slik at jeg hvertfall kommer hjem til et rom jeg eier selv. Deretter vil jeg eie det flotte badet! Men inntil videre er det også bankens... ;) 

Mine tips for unge som vil inn på boligmarkedet:

• Spar penger, så mye du klarer så fort du klarer, start så tidlig som mulig.
• Vurder å flytte ut av sentrale områder. Kanskje må du velge: leie sentralt, eller eie og pendle? På sikt vil det siste antagelig lønne seg.
• Er det utenkelig å ofre sentral beliggenhet må du kanskje finne noen å kjøpe sammen med. Det er da alfa og omega med god kontrakt mellom partene. Jeg ville heller valgt å flytte et stykke ut og eie mitt eget fremfor å kjøpe sammen med venn/familie. Du vet aldri hvor mye trøbbel den andre parten kan lage for deg.
• Ikke lån mer enn du har råd til. Det har du ikke råd til!
• Ikke la foreldre kausjonere. Du stiller den potensielt sett i en vanskelig situasjon. Igjen - ikke lån mer enn DU har råd til. Dersom de vil gi forskudd på arv er det et mye bedre alternativ! Les mer om dette her. Husk uansett at dette er dine foreldres penger og pensjonstilværelse det er snakk om. Ikke frarøv dem muligheter bare fordi du stresser inn i boligmarkedet. Dette bør tenkes over selv om de tilbyr seg. Husk at de også føler press fra andre foreldre som har hjulpet sine barn, samt media sitt store fokus på at "alle" hjelper barna sine. De kan som følge av forventningspress muligens tilby å hjelpe selv om de egentlig ikke har råd til det.
• Det føles HERLIG å stå på egne ben - ikke lån mer enn DU har råd til!

Edit: Endring av tittel på innlegg fra "Ung, fattig men boligeier" til "Ung, blakk men boligeier". Etter å ha høstet helt velfortjent kritikk for å omtale meg selv som fattig så jeg det nødvendig å endre tittelen på innlegget. Bruken av begrepet fattig var ikke gjennomtenkt, og jeg forstår at det kan oppleves som støtende. Jeg er selvsagt ikke fattig, selv om jeg selv føler meg langt fra rik, rent økonomisk. Dermed er blakk et mer passende ord, mer i tråd med situasjonen jeg var i og er på vei ut av.