Hvorfor sparer vi?

I forrige innlegg forklarte jeg hvordan vi har skapt et stort overskudd for sparing. Et interessant spørsmål er selvsagt hvorfor i all verden vi ønsker å spare så mye?

Dette er et tema som vi kanskje heller ikke er så flinke på å minne oss selv om i hverdagen. Sparingen har blitt en vane, det går sport i å spare mye, og vi har det moro med det. Men vi snakker ikke like ofte om hvorfor vi gjør det vi gjør. Men det har selvsagt noen årsaker.

Hovedårsaken er at vi ønsker friheten som følger med det å ha en stabil økonomi med få utgifter. Uten at jeg akkurat på stående fot kan konkretisere nøyaktig hva det vil si. Men jeg kan gi eksempler. For en av de store fordelene ved å ha skapt denne situasjonen er at det gir rikt med valgmuligheter, noe andre på vår alder ikke nødvendigvis har, grunnet store lån og høyt forbruk. Noe som jo er typisk i etableringsfasen. For eksempel kan vi betal ned boligen vår kjapt, i løpet av et par år. Gjør vi det er det ikke lenger like viktig å opprettholde fullt så høye inntekter, vi kan bli boende på landet og leve godt med nedbetalt bolig resten av livet. Eller vi kan ta et lite boliglån igjen, og kjøpe noe mer sentralt, men fortsatt ha et boliglån som gir en svært komfortabel økonomi.

Vi har all mulighet til å ta ut ulønnet permisjon dersom vi får barn, barnehageopptak og datoer vil ikke være noen bekymring. Jeg kan være hjemme lenge med barn om ønsket, da utgiftene vil være lave nok til at vi kan leve som normalt på en lønning. Vel og merke får vi da ikke spart så mye i den perioden. Men det er en luksus å ha muligheten til å ta slike valg. Vi ønsker også å kunne hjelpe våre evt fremtidige barn da de blir voksne, med f.eks studiestøtte, hjelp til bolig eller liknende. Men tro meg, uten å skape bortskjemte unger!! Det må jeg presisere, for det er fullt mulig å hjelpe barna uten at de tror at alt kommer av seg selv. Men vi vil gjerne være i posisjon til å bidra slik at deres liv blir mest mulig gjeldsfritt.

Ellers ønsker vi oss kanskje en bolig i mannens hjemland ved middelhavet. Ja, det ønsker vi oss faktisk uansett egentlig. En mulighet for å besøke hans familie og å ha ferie i varmere strøk, i egen bolig, lenge før pensjonsalder. Med lave kostnader kan vi spare opp for å kjøpe en liten leilighet der kontant, prisnivået er mye lavere enn her heldigvis. Slik andre kjøper hytte drømmer vi om en leilighet i varmere strøk ;) Men uten å ta opp lån, fordi det føles unødvendig å låne til slik luksus. Vi vil ikke en gang låne til bil!

Et annet alternativ er å kunne pensjonere oss tidligere, ved å ha nok investeringer og ha skapt nok passive inntekter til å i det minste trappe ned jobbing i god tid før 60-årene. Men da har vi i såfall bare tiden og veien, for det er faktisk ikke så langt dit heller.

Kanskje har mannen lyst på en mastergrad, eller å ta andre studier? Ikke umulig at det kunne vært et fornuftig valg. Men å øke studielån er uaktuelt, men med lave kostnader lar det seg gjøre at han studerer mens jeg jobber i noen få år. Det kan skape bedre arbeidsmuligheter for han.

Dette er noen eksempler på muligheter vi kan få, spesielt om vi betaler ned boligen. Før det føles det ikke riktig å bruke penger på slike fine muligheter. Per nå fokuserer vi derfor på sparing og på nedbetaling. Vi liker særdeles godt friheten og tryggheten vi føler i dagens økonomiske situasjon, og vil nok alltid jobbe for å bevare den situasjonen på lang sikt.

Men jeg kan ikke si akkurat nå hvor dette tar oss. Kanskje blir alt dette vurdert som uaktuelt og vi kjøper oss en dyr bolig i hovedstaden i stedet? Jeg vet ingenting. Jeg ser bare at det har fordeler å ikke bo seg i hjel, og at jeg føler en glede over mange valgmuligheter akkurat nå. Derfor fortsetter vi å spare mye for fremtiden, heller enn å meske oss i luksus i dag. Jeg har en sterk følelse av at det kan komme noe godt ut av det, og siden livet føles bra selv om vi sparer mye, så ser jeg ingen grunn til å stoppe med dette enda.

Apropos troen på at det kan komme til å lønne seg en dag, så kan være vanskelig å virkelig se effektene av det du gjør i dag noen år frem i tid. Jeg må si, at da jeg endelig bestemte meg for å gjøre noe med økonomien min for to og et halvt år siden, så kunne ikke jeg forutse at alle grepene jeg tok skulle skape en så kraftig effekt som det faktisk har gjort. Jeg ser det egentlig ikke før nå, at alle de små tingene jeg har endret, tilsammen har forandret utrolig mye og skapt et fantastisk momentum i økonomien som jeg tenker at må utnyttes så lenger det går. Det baller liksom på seg og går bedre og bedre, raskere og raskere! Det er derfor spennende å se hvor vi er om nye tre år, nå gjelder det nesten bare å rulle med i noe som er på rett vei. Derfor har jeg en følelse av at hva vi gjør er en god ide, og at vi kommer til å få mye glede av det i fremtiden. Antagelig mye mer enn hva jeg kan se for meg nå!

Noen vil jo bruke det klassiske argumentet om at vi kan dø i en ulykke i morgen. Og ja, det er selvsagt sant. Men jeg er akademiker, og statistisk sett kommer jeg til å leve til jeg er nærmere 90. Det er mye større sannsynlighet for å bli gammel og grå etter et langt liv, enn å dø i en ulykke i morgen. Så jeg tenker at det er greit med en balanse som gjør dagen i dag og morgendagen til gode dager, men som samtidig legger tilrette for gode dager også i en alder av 83 år, samt i alle dagene derimellom. Det som er sikkert er at jeg ikke vet hva det er som vil gjøre våre dager gode i alle disse årene som kommer. Jeg har en følelse av at våre prioriteringer vil endre seg i løpet av livet, og at frihet til å velge de tingene som føles riktig og viktig aldri vil være feil.

Konklusjonen er at vi kanskje ikke alltid behøver å vite nøyaktig hva godt som kommer ut av å gjøre noen smarte grep, kanskje er bare følelsen av at det kan ta oss et bra sted nok til å fortsette med det som hittil har hatt svært positive resultater. I alle fall så lenge livet føles bra også underveis :) Og hovedgrunnen vår for å ha økonomisk stålkontroll og å spare/nedbetale mye er å øke graden av valgfrihet i livene våres tror jeg vi kan si.