Hei igjen, enda en nyhet som handler om økonomien i heimen:
Samtidig som aksjemarkedet føltes som en nesten-flykræsj, så hadde vi gamle gampen av en bil, vår 11 år gamle Scoda Octavia på service...
De gnåler nå om registerreim, knekte understellsgreier, og et klimaanlegg som artig nok funker motsatt av sin hensikt, og som de må demontere halve bilen for å finne ut av. Første estimat på fiksingen på 25.000 kroner. Da kom jo dagen jeg har fryktet, på tide å vurdere om vi skal fikse gamle gode kjerra og håpe den går noen år til, eller krype til korset og kjøpe ny bil. Når tanken først var tenkt ble vi fristet til å prøvekjøre el-bil, og når det først var gjort, så ble det ny bil. Ny dyr bil. Aldri har vi hatt så ny bil (2021-modell), og aldri har vi brukt så mye penger på bil (fikk 70k for kjerra utrolig nok, hos en bilforhandler med personlige kontakter. Totalt sett koster gleden oss 280.000 kroner. Gamle gampen kjøpte vi for 160.000 og syntes det var mye. Pluss på nesten 20.000 for å installere el-bil-lader, så sier vi 300.000 kroner. Sykt mye penger.
MEN - vi kjøper da bilen cash kontant. Uten spesielt dårlig samvittighet tar vi hver av oss ut 150.000 av innskuddet i aksjefond. De har jo kastet veldig godt av seg de årene de har stått der. I praksis kjøper vi egentlig bilen på avkastningen av de sparepengene. Omtrent på krona faktisk. Det får være innafor. Så, vi låner av oss selv, og over nyttår skal fondssparingen eskaleres kraftig er planen, så vi betaler oss selv tilbake. Jeg elsker å kjøpe biler for cash. Vi er i en fase av livet der vi trenger plass i bilen, vi kommer til å kjøre mye (barna har blitt 7 og 9 år og skal hit og dit i økende grad), og det føles som en ok prioritering nå. Vi kjøper en Skoda Enyaq. Videre er da planen at 5000 kroner omfordeles i budsjettet for allerede å spare til neste bil på en egen konto, slik at vi om en 3 års tid bare bytter til oss en nyere versjon av samme bilen, og deretter er min plan å bare holde det gående inn i evigheten. Sånn ca. Eller...? Den andre muligheten er å heller allokere pengene til boliglånet og håpe bilen vi kjøper nå kan gå helt til boligen er betalt..hmmm..også fristende. Eller, sette pengene på en konto til enten bil eller boliglån, og ta avgjørelsen senere. Får tenke litt på den delen.
Vi har solceller på taket, så nå må vi ordne oss så vi kan lade bilen på egen (les:forhånedsbetalt) strøm. Selv om bilen er dyr, tror jeg driftskostnadene kommer til å gå ganske mye ned.
Dermed er vi ikke lenger fondsmillionærer, litt pga tapt avkastning, men mest fordi vi bruker penger til å kjøpe bil. Men, jeg har trua på at vi skal komme opp i millionen igjen. Planen er å ha betalt oss selv tilbake innen 3 år. OG ha penger på en annen konto til å fortsette bilgaloppen.
Så, totalt sett har vi vel gjort det dummeste man kan gjøre, solgt aksjer billig for å kjøpe bil, som vi trolig ender opp med å kjøpe inn igjen dyrere. Men jeg velger å se det annerledes. Pengene har stått bedre plassert viser tilbakeblikket enn om de hadde stått i banken. Det står mer avkastning igjen som kan vokse videre enn det ellers ville ha gjort. Så selv om alternativkostnaden er høy, så får det gå, bil ER en enorm utgift, samme hvordan man vrir og vender på det. Vi tenker at vi velger å prioritere det.
Dave Ramsey, min lille rettesnor, selv her i Norge, har en regel om å ikke ha bil verdt mer enn 50% av årsinntekt. Og at om man låner må den betales innen 3 år. Ikke at han anbefaler å låne til den! Vår årsinntekt er på 1,1 mill ETTER skatt (jeg tror han mener før skatt til og med), så bil til 350.000 uten lån skal i teorien være økonomisk fornuftig nok til at vi ikke havner på fattigkassa av det. Så da dropper jeg dårlig samvittighet for den saken og skal kose meg gløgg med ny bil i helga!
