Jeg kom over en interessant forumtråd på internett her en kveld.
Hvor folk sammenlikner cashback kredittkort og mener de sparer masser i året på ørten ulike kredittkort. Blant annet en som oppgir å ha fått 15.000 i cashback i løpet av et år! Det høres unektelig fristende ut! Men Cash Visa, Visa Flex, Terra Gold, Cresco Car, NAF Extra, 365 privat og tilsvarende kort har et par utfordringer vil jeg si...
Naturligvis forutsetter slik kredittkortbruk at man alltid betaler regningen ved forfall, så ikke rentene rekker å spise opp "besparelsen". Det sier seg selv at med f.eks 1% cashback og 22% effektiv rente er det rimelig raskt gjort at en misset betaling eller utsettelse ødelegger regnestykket, til bankens fordel. Og det er jo nettopp derfor de så ivrig reklamerer for disse kortene. Folk fristes til å skulle lure banken, og mener på tro og ære at regningen selvsagt skal betales ved forfall. De skal tjene på andres dumhet.
Jeg tror at nær opp mot 100% som anskaffer kredittkort for cashbackens skyld mener at det er de som skal klare det. Bankens inntjening på kortene viser at langt i fra alle som går inn med den innstillingen klarer det. Så hvordan kan man vite sikkert at det ikke en dag er en selv som blir lurt? Av banken? Å ha tro på egen disiplin er forsåvidt bra, men realiteten er jo at flesteparten av kredittkortkunder ikke betaler innen forfall, ellers ville ikke kredittkort eksistert, hvis alle klarte å lure banken. Jeg ville aldri følt meg helt trygg, og av den grunn har vi heller ingen slike kredittkort hos oss i skrivende stund.
Jeg skal ikke nekte for at temaet har vært oppe. Nå som jeg har kontroll på økonomien, er engasjert, og burde ha alle forutsetningen for å havne på rett side i kampen mellom bank og kunde. Men det er en ting som matematisk ikke helt har virket fornuftig enda. Vi handler ikke spesielt mye! Så hver gang jeg blir litt fristet av disse kortene, så gjør jeg det faktiske regnestykket på hvor mye vi faktisk kunne spart ved å bruke slike kort, ved dagens forbruk. Og la meg si det sånn, det er ikke i nærheten av hva folk oppgir å ha tjent på et år!
Det er dog oppe til vurdering om vi skulle tatt dagligvarehandel med et slikt kredittkort, men ulempene utveier fordelene for vår del synes jeg.
Ulempe 1: Ingen kort gir fordeler alle steder
Ok, så hadde det kanskje vært interessant å hatt det ene kortet som sikret god rabatt på all handling alle steder. Men, overraskende nok (sier hun ironisk), så finnes ikke dette. Det finnes derimot et kort for nesten hvilken varegruppe du kan tenke deg å bruke penger på. Hvordan vet jeg det - vi som ikke har et eneste av disse? Jeg innrømmer å kun ha hentet info fra ivrige forumbrukere som forteller om hvordan de sjonglerer utallige kredittkort, med ulike navn, for å få ulike rabatter til ulike tider. Det levner lite tvil om at det ene fantastiske kortet ikke finnes. Man kan spare inn litt her og litt der på de ulike kortene, men for å komme opp i noe av betydelige summer må man ha en lommebok rimelig tykk av kredittkort ser det ut til.
Og med dette følger tiden man må bruke på å 1) finne ut hvilket kort man skal bruke når, og 2) sørge for at hver enkelt blir betalt rett beløp til rett tid! Man blir vel slave av kredittkort uten å se det selv. Skulle tro de samarbeidet om å skape mest mulig kaos for å øke sannsynligheten for det det en dag glipper, selv for den mest disiplinerte kredittkortbruker.
Ulempe 2: Kortet blir aldri tomt, en utømmelig pengekilde
Det er fort gjort å bruke mer enn budsjettert nå tilgangen er nesten ubegrenset! Det er mye enklere å holde seg innenfor planlagt forbruk når kontoen faktisk blir tom tilslutt. Det skal ikke mye ekstra handling til før all inntjening er borte. For eksempel har Terra Gold en grense på 2500 kr tilbakebetalt årlig, det tilsvarer faktisk bare 208 kr ekstra forbruk hver måned! Fort gjort å bruke unne seg det lille ekstra i forhold til hva man hadde tenkt når kontoen ikke blir tom på samme måte som med debetkort eller kontanter.
Eksempel hos oss: Akkurat nå lever vi litt på sparebluss, og spiser av lagervarer og er kreative med det vi har. Etter å ha kjøpt inn mye ekstra gode råvarer til påskemiddag for familien (7 pers) så var det ikke mye igjen på felles matkonto. Hadde vi nå hatt et kredittkort skal jeg love dere at veien til å bruke litt ekstra nå hadde vært veldig kort (for vi kan jo bare betale det senere - vi har jo penger)! I stedet har vi nå diskutert om vi skal gjøre det vi kan for å klare oss med det vi har frem til neste utbetaling om litt under en uke. Og landet på at det skal vi klare! Heller enn å hente penger fra sparekontoer. Hadde vi tenkt i samme bane hvis vi hadde hatt kredittkort? Jeg tviler. Og det er denne tankegangen jeg tror vi faktisk sparer mer på enn hva vi ville fått i cashback.
Ulempe 3: Økt forbruk i jakten på cashback
Min tanke er at de som får veldig mye i cashback må bruke usannsynlig mye penger! For å komme opp i disse fristende summene måtte vi økt forbruket vårt drastisk. Og der det da egentlig penger spart? Nei, det er penger brukt! Mer enn nødvendig.
For de som skryter av 15.000 i cashback i året, så må de jo ha brukt 15 000/0,06 = 250 000 kroner på ting de får rabatt på, ved en rabatt på 6% i snitt. Overforbruk er nok en felle mange går i. Selv de som nødig vil innrømme at de kjøper mer enn nødvendig. Så om ikke bankene tjener på det så tjener handelsstanden på det. En eller annen tjener mer på opplegget enn DU gjør! Hvis ikke ville ikke disse kortene vært pushet så hardt som de blir. Reklame er ikke gratis.
Jeg har stor tro på at det er mer å spare på å redusere forbruket enn å jakte på noen % cashback og da samtidig løpe risikoen for at en eller annen regning ikke betales i tide.
Ulempe 4: Summen av ulempe 1-3
Jeg har hørt noe jeg tror er sant; Det er bevist av vi bruker mer penger hvis vi bruker kort fremfor kontanter. Og bruker vi kredittkort bruker vi mer enn om vi bruker debetkort, og betydelig mer enn om vi brukte kontanter. Kilde er som vanlig Dave Ramsey. Blant annet skal McDonalds ha utført en større undersøkelse som viser dette. Så, slår man sammen alt man har imot seg i ulempe 1-3 vil det se omtrent slik ut: Du bruker mer enn ellers helt ubevisst bare ved å ha et kredittkort, i tillegg oppfordrer kortutsteder deg til bruke enda litt ekstra fordi du tross alt får rabatt på det du kjøper. Det er jo nesten dumt å ikke kjøpe ny sykkel i år når du faktisk kan får rabatt hvis du gjør det?! Attpåtil har du ikke én slik situasjon i lommeboka, nei du har en 4-5-6 stykker, for å sikre deg rabatt i alle mulige varegrupper. Kortet ligger jo der og skriker etter å bli brukt. Kort som Terra Gold har faktisk et ganske høyt gebyr dersom det ikke er brukt iløpet av et år, hvorfor det mon tro?
Ulempe 5: Negativt inntrykk?
Jeg innrømmer at dette ikke egentlig er en matematisk ulempe, heller en psykisk ulempe som meget mulig bare gjelder akkurat meg. Med min tidligere historie som ivrig kredittkort- og handlekontoentusiast (her protesterer ordlista, men jeg lover dere at det er et ord. Slå opp i leksikon så er det illustrert med bilde av undertegnede), så kan jeg ikke annet enn å føle at hele kredittkortordet er negativt ladd. Jeg orker bare ikke tanken på å ha ørten kredittkort under mitt navn. No more! Jeg føler at de bankansatte vil le litt til hverandre i det jeg bestiller mitt tredje kort fra samme utsteder, og at de da tenker sitt. At de får dollartegn i øynene og et grinchen-smil om munnen... De ser katastrofen komme lenge før jeg erklærer "mayday mayday - going down"...
Dette kan illustreres med en selvopplevd hendelse; Jeg fikk en ubehagelig overraskelse da jeg før jul i 2011 måtte opprette konto i DNB for å få boliglån. Han bak skranken så på meg og sa "ja jeg ser du allerede har et mastercard registrert her", og jeg hadde virkelig ingen anelse om hvilket kort han snakket om. Ikke fordi jeg mente å ikke ha noen, men fordi jeg hadde hatt så mange og hadde null kontroll på hvilken bank som faktisk sto bak de ulike! Det var skikkelig ekkelt, jeg følte at han så bebreidende på meg, fordi jeg innså at han faktisk har en viss tilgang til tidligere økonomiske blemmer. Som da bare var noen måneder tilbake i tid for å være ærlig. Jeg ba en stille bønn om at det i det minste sto i null og at det ikke var noe jeg hadde glemt å få oversikt over. Det var det heldigvis, og det var da jeg lærte at det ikke holder å klippe opp kortene, man må jo også sende en beskjed om å avslutte kontoen. Til de som lurer så var det NAF-kortet mitt. Det som var skaffet for å få litt rabatt på bensin. Men som var maxet ut flere ganger med diverse andre kjøp. Flaut! Nei, den følelsen vil jeg ikke sitte med, det er ille nok å sitte på et kredittkort egentlig. Brent barn skyr virkelig ilden.
Så oppsummert er jeg svært skeptisk til disse cashback kortene som florerer, og jeg kan ikke annet enn å anbefale å heller holde forbruket på et minimum, helst så lavt at du som meg synes det er ufordelaktig lite å tjene på disse kortene. Et vanlig debetkort gir deg kanskje ikke rabatter, men det gir deg til gjengjeld kontroll på pengebruken. Jeg tror at sistnevnte ofte er viktigst.
mandag 8. april 2013
lørdag 6. april 2013
Gjeldsfrihet - oppfølging av kommentarer
Etter at innlegget om mine tanker om gjeldsfrihet ble publisert på Vg.no ble innlegget vist over 30.000 ganger (noe som forresten føles nokså sprøtt), og det har kommet inn mange nyttige kommentarer! Jeg tenkte å følge opp noen av disse kommentarene i dette innlegget.
For det første fikk jeg svar på en ting jeg har lurt på - om det finnes folk der ute som allerede lever gjeldsfritt i Norge. Ja, de finnes!! Og det er, ikke overraskende, de som er mest positivt innstilt til konseptet. Det er veldig lovende synes jeg. Samtidig er det selvsagt de som ikke ser poenget, og mener vi bør låner mer penger og få gjelden til å jobbe for oss. Da med tanke på f.eks å investere i en leilighet for utleie. Tanken er ikke ukjent, og kanskje ikke dum heller. Det er jo noe endel gjør når det har mulighet til det. Så meningene er delte om hva som lønner seg, rent matematisk. Men så dreier ikke privatøkonomi seg bare om matte heller.
Noen aspekter som belyses:
Låne mer - kjøpe flere boliger for utleie
Ja, vi har jo alt for lite gjeld. Vi har nok mulighet til noe slikt hvis vi ønsker, i løpet av noen år i alle fall. Tankene våre har allerede vært innom å låne flere millioner, kjøpe hus med utleiedel. Det høres jo fint ut å få leietaker til å betale ned huset, selvsagt! Har ikke noe i mot de sosiale aspektene ved dette (utnytter man de som ikke kommer seg inn på boligmarkedet?), da jeg selv har finansiert andres boliger da jeg var leietaker. En evig runddans. Det jeg har noe i mot er å ha det store lånet som jo må betales, "ulempene" med å være utleier, mindre penger til andre investeringer og sparing. Og også risikoen forbundet med kjøp av dyr bolig. Selv om prisene har mangedoblet seg de siste 20 årene, så betyr ikke det at prisstigningen vil fortsette. I tillegg til da å være bundet av lånet, så føler jeg at frihetsbegrepet forsvinner litt. Men tanke på at vi faktisk har et absolutt beboelig sted allerede, som vi i løpet av få år ikke lenger deler med banken. Alternativt kjøpe tilleggsbolig for ren utleie, for mest mulig oppsparte penger.
I bunn og grunn snakker vi her om å investere i bolig og håpe at prisstigningen fortsetter, samt å få andre til å delvis eller helt finansiere boligen. Spørsmålet er om det nødvendigvis er mer å tjene på dette enn på rene bankinvesteringer, når alt kommer til alt.
Konklusjon: Tja - ikke umulig. Men sett om ikke det kunne spares opp til å kjøpe en utleiebolig cash i løpet av noen år etter gjeldfrihet er oppnådd? Fortsatt gjeldsfrie OG passiv inntekt og mulighet for verdiøkning. Går potensielt glipp av noen års verdiøkning, men tjener renter og betaler ikke renter på lån samtidig.
Luksusproblem?
Jeg er enig i at dette fremstår som et luksusproblem, men samtidig synes jeg det er positivt å gjøre det beste ut av det vi har, selv om vi er "heldige" å ha et boliglån å betale ned. Samtidig føler jeg meg alltid litt provosert hvis noen insinuerer at det er nær sagt flaks at vi har karret oss til denne posisjonen. Etter mange års studier for å ha mulighet til å ha en bra jobb med grei lønn, etter å ha ryddet unna luksusforbruk og kredittgjeld, ved å ha kommet inn på boligmarkedet ved å pendle med buss 3 timer hver dag ut av hovedstaden for å slippe å dra kausjonister og alt for høyt boliglån inn i bildet og på den måten ha ordnet det overskuddet som nå omtales som et luksusproblem. Vi har nær sagt jobbet oss til et luksusproblem. Så det er ikke egentlig et problem i det hele tatt, det er bare et ønske om å fortsette å være mest mulig fornuftige slik at vi om noen år frem har færrest mulige problemer og mest mulig luksus, selv med to relativt vanlige offentlige lønninger.
Barn
Nei - vi har ikke barn enda. Men ja, det er vel både ønsket og i planene for årene som kommer. Og ja, vi vet det koster. Det første året blir det antagelig ikke så ille, det vil være mye å spare for meg ved å ha permisjon og ikke betale busskort til jobb noen måneder. Mer enn barnet koster per måned antagelig. Men så blir det verre ;) Ja, får vi barn vil det medføre at gjeldsfrihet vil ta lenger tid, antagelig. Jeg må sannsynligvis bytte jobb, eller jobbe redusert en stund, da langpendling og småbarn ikke er den beste kombinasjonen. Men det får vi ta stilling til da. Er uaktuelt (grunnet alder) å utsette familieplanene særlig mye lenger. Men det kan uansett ikke sammenliknes med økonomi, så da må vi bare tilpasse våre økonomiske planer :)
Vann og brød?
Flere lurer på i hvilken grad planene om å betale ned så mye hver måned vil gå ut over livskvaliteten hos oss. Og sier at det ikke er verdt å ofre alt for å bli kvitt såpass "bra" lån. Til alle dere snille der ute som er så hyggelige å tenke på vårt beste og vår fysiske og psykiske helse: det er ingen fare. Beregningene er gjort ut i fra slik vi har det i dag, med det reelle overskuddet vi har slik vi lever nå. Og vi har det på ingen måte vondt. Er på flere ferieturer og/eller weekendturer hvert år, vi spiser sunt og godt, har råd til både øl og vin, det er med andre ord ingen nød. Men vi har heller ikke et forbruk som tilsvarer hva vi har til overs hver måned, så turene er aldri av det dyreste slaget, og vi er opptatt av å få mest mulig for pengene. Og jeg har ved beregningene av å komme i mål på 4-5 år ikke regnet med eventuelle lønnsøkninger, skattepenger eller feriepenger.
Vi snakker altså ikke en 5 års slankekur, heller fortsatt 5 år disiplinert kontroll på pengene.
Investeringer
Det som slår meg er at diskusjonene i kommentarfeltet ofte dreier seg om hvordan vi best kan investere pengene våres. For bolig (ut over det man trenger for å oppbevare seg selv og kommende familie) må jo kalles en investering. La oss nå ta utgangspunkt i at boligbehovet vårt er dekket. Så er spørsmålene:
1. Skal man investere i bolig? Finnes det andre like gode alternativer?
Bolig er historisk sett en ok investering, bolig har stort sett gått opp i verdi. Det er samtidig en ikke ubegrunnet frykt for at vi nærmer oss en form for topp. Samtidig sa de det samme for 10 år siden også! Men utleiebolig i pressområde, f.eks nær et studiested, vil antagelig være et nokså trygt sted å sette pengene, så lenge man er villig til å ta jobben som følger med. Samtidig ryktes det å finnes aksjefond som historisk sett også har gjort det godt. Jeg skjønner at jeg må undersøke alt dette nærmere.
2. Skal man låne penger for å investere?
Jeg føler egentlig ikke for å låne penger for å investere. Alle investeringer innebærer risiko, spesielt de som kan gi god avkastning! Å ha lånt penger gjør risikoen desto mer ubehagelig. Og det er ikke til å komme utenom at selv boliglån ER lån, og når boligbehovet er dekket, så tar man da lån for å investere. Det er jeg usikker på om jeg har lyst til.
Fordel av skattefradrag
Flere nevner dette. At vi bør låne penger for å investere i utleiebolig blant annet fordi det er så gunstig med tanke på skatt i Norge. Er tankene bak dette de 28% man får i skattefradrag på renter? Det er i såfall lite sammenliknet med at man da må betale 72% av rentene selv. Og selv om det belastes utleier så reduserer det overskuddet fra utleien. I tillegg snakkes det gjerne om en ekstra leilighet vi ikke bor i selv, noe som medfører at vi også må skatte av utleieinntekten. For å ha noe igjen for utleien bør det helst gå litt mer enn i 0 å leie ut. Det virker risikabelt å ta til takke med tap på utleie for å håpe på verdiøkning.
Jeg tenker så langt at utleiebolig kan være greit så lenge den ikke er belånt i særlig stor grad.
Å være utleier medfører også litt jobb og ekstra bekymringer, utover om boligprisene stiger eller ei.
Derfor er jeg nysgjerrig på om det finnes gode alternativer der vi kan investere penger vi faktisk har.
Per i dag er selvsagt vår beste investering å betale ned boliglån. Så alle disse andre tankene ligger litt i fremtiden.
Så - hva gjør vi?
Har vi kommet til noen konklusjon?
Både ja og nei. Det frister fortsatt mye å jobbe hardt mot gjeldsfrihet! Men kanskje blir det på en annen måte som gir flere valg i fremtiden, da lite kan sies sikkert akkurat nå. Jeg tror vi kommer til å sette så mye som mulig hver måned inn på høyrentekonto i en bank vi ikke har kort til og ikke logger inn i så ofte. Slik at de mentalt blir litt "glemt". Nesten som om de var borte ved å ha redusert lån. På den måten kan vi etterhvert vurdere når vi betaler inn på lån, en dag vil vi jo ha nok til å cashe ut boliglånet i sin helhet! Og hvis det da fortsett fremstår som det beste alternativet så kan vi gjøre det. Samtidig gir cash i banken oss flere muligheter dersom vi vil ta andre veier underveis. Rentesituasjonen kan endre seg, boligpriser kan endre seg, mye kan endre seg i løpet av 5 år som vi ikke ser i dag. På den måten beholder vi alle valgmuligheter, men samtidig med et mål klart i sikte. Så lenge sparerenta er høyere enn boliglånsrenta fremstår dette som en fornuftig løsning. Det viktigste er at vi har fokus på å spare så mye som mulig, på lik linje som om vi betalte ned på lånet direkte. Rett og slett høyt gir, fokus og disiplin.
Takk til alle for nyttige kommentarer! Jeg skal selvsagt oppdatere videre angående disse planene :)
Men først et år med sparing til bufferkonto, bryllup og bryllupsreise.
For det første fikk jeg svar på en ting jeg har lurt på - om det finnes folk der ute som allerede lever gjeldsfritt i Norge. Ja, de finnes!! Og det er, ikke overraskende, de som er mest positivt innstilt til konseptet. Det er veldig lovende synes jeg. Samtidig er det selvsagt de som ikke ser poenget, og mener vi bør låner mer penger og få gjelden til å jobbe for oss. Da med tanke på f.eks å investere i en leilighet for utleie. Tanken er ikke ukjent, og kanskje ikke dum heller. Det er jo noe endel gjør når det har mulighet til det. Så meningene er delte om hva som lønner seg, rent matematisk. Men så dreier ikke privatøkonomi seg bare om matte heller.
Noen aspekter som belyses:
Låne mer - kjøpe flere boliger for utleie
Ja, vi har jo alt for lite gjeld. Vi har nok mulighet til noe slikt hvis vi ønsker, i løpet av noen år i alle fall. Tankene våre har allerede vært innom å låne flere millioner, kjøpe hus med utleiedel. Det høres jo fint ut å få leietaker til å betale ned huset, selvsagt! Har ikke noe i mot de sosiale aspektene ved dette (utnytter man de som ikke kommer seg inn på boligmarkedet?), da jeg selv har finansiert andres boliger da jeg var leietaker. En evig runddans. Det jeg har noe i mot er å ha det store lånet som jo må betales, "ulempene" med å være utleier, mindre penger til andre investeringer og sparing. Og også risikoen forbundet med kjøp av dyr bolig. Selv om prisene har mangedoblet seg de siste 20 årene, så betyr ikke det at prisstigningen vil fortsette. I tillegg til da å være bundet av lånet, så føler jeg at frihetsbegrepet forsvinner litt. Men tanke på at vi faktisk har et absolutt beboelig sted allerede, som vi i løpet av få år ikke lenger deler med banken. Alternativt kjøpe tilleggsbolig for ren utleie, for mest mulig oppsparte penger.
I bunn og grunn snakker vi her om å investere i bolig og håpe at prisstigningen fortsetter, samt å få andre til å delvis eller helt finansiere boligen. Spørsmålet er om det nødvendigvis er mer å tjene på dette enn på rene bankinvesteringer, når alt kommer til alt.
Konklusjon: Tja - ikke umulig. Men sett om ikke det kunne spares opp til å kjøpe en utleiebolig cash i løpet av noen år etter gjeldfrihet er oppnådd? Fortsatt gjeldsfrie OG passiv inntekt og mulighet for verdiøkning. Går potensielt glipp av noen års verdiøkning, men tjener renter og betaler ikke renter på lån samtidig.
Luksusproblem?
Jeg er enig i at dette fremstår som et luksusproblem, men samtidig synes jeg det er positivt å gjøre det beste ut av det vi har, selv om vi er "heldige" å ha et boliglån å betale ned. Samtidig føler jeg meg alltid litt provosert hvis noen insinuerer at det er nær sagt flaks at vi har karret oss til denne posisjonen. Etter mange års studier for å ha mulighet til å ha en bra jobb med grei lønn, etter å ha ryddet unna luksusforbruk og kredittgjeld, ved å ha kommet inn på boligmarkedet ved å pendle med buss 3 timer hver dag ut av hovedstaden for å slippe å dra kausjonister og alt for høyt boliglån inn i bildet og på den måten ha ordnet det overskuddet som nå omtales som et luksusproblem. Vi har nær sagt jobbet oss til et luksusproblem. Så det er ikke egentlig et problem i det hele tatt, det er bare et ønske om å fortsette å være mest mulig fornuftige slik at vi om noen år frem har færrest mulige problemer og mest mulig luksus, selv med to relativt vanlige offentlige lønninger.
Barn
Nei - vi har ikke barn enda. Men ja, det er vel både ønsket og i planene for årene som kommer. Og ja, vi vet det koster. Det første året blir det antagelig ikke så ille, det vil være mye å spare for meg ved å ha permisjon og ikke betale busskort til jobb noen måneder. Mer enn barnet koster per måned antagelig. Men så blir det verre ;) Ja, får vi barn vil det medføre at gjeldsfrihet vil ta lenger tid, antagelig. Jeg må sannsynligvis bytte jobb, eller jobbe redusert en stund, da langpendling og småbarn ikke er den beste kombinasjonen. Men det får vi ta stilling til da. Er uaktuelt (grunnet alder) å utsette familieplanene særlig mye lenger. Men det kan uansett ikke sammenliknes med økonomi, så da må vi bare tilpasse våre økonomiske planer :)
Vann og brød?
Flere lurer på i hvilken grad planene om å betale ned så mye hver måned vil gå ut over livskvaliteten hos oss. Og sier at det ikke er verdt å ofre alt for å bli kvitt såpass "bra" lån. Til alle dere snille der ute som er så hyggelige å tenke på vårt beste og vår fysiske og psykiske helse: det er ingen fare. Beregningene er gjort ut i fra slik vi har det i dag, med det reelle overskuddet vi har slik vi lever nå. Og vi har det på ingen måte vondt. Er på flere ferieturer og/eller weekendturer hvert år, vi spiser sunt og godt, har råd til både øl og vin, det er med andre ord ingen nød. Men vi har heller ikke et forbruk som tilsvarer hva vi har til overs hver måned, så turene er aldri av det dyreste slaget, og vi er opptatt av å få mest mulig for pengene. Og jeg har ved beregningene av å komme i mål på 4-5 år ikke regnet med eventuelle lønnsøkninger, skattepenger eller feriepenger.
Vi snakker altså ikke en 5 års slankekur, heller fortsatt 5 år disiplinert kontroll på pengene.
Investeringer
Det som slår meg er at diskusjonene i kommentarfeltet ofte dreier seg om hvordan vi best kan investere pengene våres. For bolig (ut over det man trenger for å oppbevare seg selv og kommende familie) må jo kalles en investering. La oss nå ta utgangspunkt i at boligbehovet vårt er dekket. Så er spørsmålene:
1. Skal man investere i bolig? Finnes det andre like gode alternativer?
Bolig er historisk sett en ok investering, bolig har stort sett gått opp i verdi. Det er samtidig en ikke ubegrunnet frykt for at vi nærmer oss en form for topp. Samtidig sa de det samme for 10 år siden også! Men utleiebolig i pressområde, f.eks nær et studiested, vil antagelig være et nokså trygt sted å sette pengene, så lenge man er villig til å ta jobben som følger med. Samtidig ryktes det å finnes aksjefond som historisk sett også har gjort det godt. Jeg skjønner at jeg må undersøke alt dette nærmere.
2. Skal man låne penger for å investere?
Jeg føler egentlig ikke for å låne penger for å investere. Alle investeringer innebærer risiko, spesielt de som kan gi god avkastning! Å ha lånt penger gjør risikoen desto mer ubehagelig. Og det er ikke til å komme utenom at selv boliglån ER lån, og når boligbehovet er dekket, så tar man da lån for å investere. Det er jeg usikker på om jeg har lyst til.
Fordel av skattefradrag
Flere nevner dette. At vi bør låne penger for å investere i utleiebolig blant annet fordi det er så gunstig med tanke på skatt i Norge. Er tankene bak dette de 28% man får i skattefradrag på renter? Det er i såfall lite sammenliknet med at man da må betale 72% av rentene selv. Og selv om det belastes utleier så reduserer det overskuddet fra utleien. I tillegg snakkes det gjerne om en ekstra leilighet vi ikke bor i selv, noe som medfører at vi også må skatte av utleieinntekten. For å ha noe igjen for utleien bør det helst gå litt mer enn i 0 å leie ut. Det virker risikabelt å ta til takke med tap på utleie for å håpe på verdiøkning.
Jeg tenker så langt at utleiebolig kan være greit så lenge den ikke er belånt i særlig stor grad.
Å være utleier medfører også litt jobb og ekstra bekymringer, utover om boligprisene stiger eller ei.
Derfor er jeg nysgjerrig på om det finnes gode alternativer der vi kan investere penger vi faktisk har.
Per i dag er selvsagt vår beste investering å betale ned boliglån. Så alle disse andre tankene ligger litt i fremtiden.
Så - hva gjør vi?
Har vi kommet til noen konklusjon?
Både ja og nei. Det frister fortsatt mye å jobbe hardt mot gjeldsfrihet! Men kanskje blir det på en annen måte som gir flere valg i fremtiden, da lite kan sies sikkert akkurat nå. Jeg tror vi kommer til å sette så mye som mulig hver måned inn på høyrentekonto i en bank vi ikke har kort til og ikke logger inn i så ofte. Slik at de mentalt blir litt "glemt". Nesten som om de var borte ved å ha redusert lån. På den måten kan vi etterhvert vurdere når vi betaler inn på lån, en dag vil vi jo ha nok til å cashe ut boliglånet i sin helhet! Og hvis det da fortsett fremstår som det beste alternativet så kan vi gjøre det. Samtidig gir cash i banken oss flere muligheter dersom vi vil ta andre veier underveis. Rentesituasjonen kan endre seg, boligpriser kan endre seg, mye kan endre seg i løpet av 5 år som vi ikke ser i dag. På den måten beholder vi alle valgmuligheter, men samtidig med et mål klart i sikte. Så lenge sparerenta er høyere enn boliglånsrenta fremstår dette som en fornuftig løsning. Det viktigste er at vi har fokus på å spare så mye som mulig, på lik linje som om vi betalte ned på lånet direkte. Rett og slett høyt gir, fokus og disiplin.
Takk til alle for nyttige kommentarer! Jeg skal selvsagt oppdatere videre angående disse planene :)
Men først et år med sparing til bufferkonto, bryllup og bryllupsreise.
onsdag 3. april 2013
Mitt budsjett - april 2013
Jeg tenkte jeg kunne dele en liten bit av det aller helligste - nemlig budsjettet mitt!
Det er jo så mange budsjettprogrammer ute og går, finurlige og flotte!
Men her ser dere hvor enkelt det egentlig kan gjøres.
Dette er jo tilfeldigvis for denne måneden. Budsjettet forandrer seg gjerne litt fra måned til måned.
Denne måneden er for eksempel uten boliglånsbetaling. Men med dette oppsettet er det ikke så vanskelig å finne ut hvor jeg skal gjør av det ekstra overskuddet. Rett inn på bufferkonto selvsagt! En av mine største motivasjonsfaktorer er linje nr 19 som viser % spart av inntekten (C18/B2*100). Den bør helst ligge rett over 40% normalt sett. Denne måneden ble den enda høyere av overnevnte grunner.
For de som da måtte lure skriver jeg her opp hvordan jeg har summert:
Linje 13 - regninger totalt, celle C13=SUM(C3:C12), altså summen av alle utgiftene i linje 3 til 12.
Linje 18 - sparing totalt, celle C18=SUM(C14:C17), altså summene av sparepostene i linje 14 til 17.
Linje 22 - SUM utgifter og sparing = C13+C18+C20+C21, summen av samlede utgifter i linje 13 og sparingen i linje 18 (som allerede er sum av alle enkeltpostene), samt de to linjene for penger til eget forbruk i linje 20 og ekstralinje 21 som er spesifikt lagt til for denne måneden..
Sist - og viktigst - linje 23 - differanse, celle C23=B2-C22, altså: utbetalt lønn - alt av utgifter og sparing. Denne skal hos meg være null. Da har hver krone blitt planlagt for, selv de som er satt til forbruk i linje 20 er jo planlagt brukt. Og det er ikke noe galt med forbruk, så lenge det er planlagt, og alle de andre postene i lista er ivaretatt på best mulig måte.
Fordelen med regneark og summeringsfunksjonene er at hvis jeg endrer et tall, så endrer alle andre summer seg også. Så hvis jeg dobler innskuddet på felleskonto til 5000 i stedet for 2500, så får jeg en fin -2500 i bunnen av arket. Som et tydelig spørsmål om "hvor vil du ta de pengene fra da?". Lønna inn er den begrensende faktor.
For neste måned lager jeg da en kopi av dette arket, og endrer det til å omfatte det som da kommer av utgifter neste måned.
Mitt regneark er laget i google docs, men excel i openoffice, eller i microsoft office kan selvsagt også brukes. Selv et godt gammeldags linjeark, en penn og en kalkulator kan brukes for å få til dette :)
Hvordan lager dere budsjettene deres?
Det er jo så mange budsjettprogrammer ute og går, finurlige og flotte!
Men her ser dere hvor enkelt det egentlig kan gjøres.
Dette er jo tilfeldigvis for denne måneden. Budsjettet forandrer seg gjerne litt fra måned til måned.
Denne måneden er for eksempel uten boliglånsbetaling. Men med dette oppsettet er det ikke så vanskelig å finne ut hvor jeg skal gjør av det ekstra overskuddet. Rett inn på bufferkonto selvsagt! En av mine største motivasjonsfaktorer er linje nr 19 som viser % spart av inntekten (C18/B2*100). Den bør helst ligge rett over 40% normalt sett. Denne måneden ble den enda høyere av overnevnte grunner.
For de som da måtte lure skriver jeg her opp hvordan jeg har summert:
Linje 13 - regninger totalt, celle C13=SUM(C3:C12), altså summen av alle utgiftene i linje 3 til 12.
Linje 18 - sparing totalt, celle C18=SUM(C14:C17), altså summene av sparepostene i linje 14 til 17.
Linje 22 - SUM utgifter og sparing = C13+C18+C20+C21, summen av samlede utgifter i linje 13 og sparingen i linje 18 (som allerede er sum av alle enkeltpostene), samt de to linjene for penger til eget forbruk i linje 20 og ekstralinje 21 som er spesifikt lagt til for denne måneden..
Sist - og viktigst - linje 23 - differanse, celle C23=B2-C22, altså: utbetalt lønn - alt av utgifter og sparing. Denne skal hos meg være null. Da har hver krone blitt planlagt for, selv de som er satt til forbruk i linje 20 er jo planlagt brukt. Og det er ikke noe galt med forbruk, så lenge det er planlagt, og alle de andre postene i lista er ivaretatt på best mulig måte.
Fordelen med regneark og summeringsfunksjonene er at hvis jeg endrer et tall, så endrer alle andre summer seg også. Så hvis jeg dobler innskuddet på felleskonto til 5000 i stedet for 2500, så får jeg en fin -2500 i bunnen av arket. Som et tydelig spørsmål om "hvor vil du ta de pengene fra da?". Lønna inn er den begrensende faktor.
For neste måned lager jeg da en kopi av dette arket, og endrer det til å omfatte det som da kommer av utgifter neste måned.
Mitt regneark er laget i google docs, men excel i openoffice, eller i microsoft office kan selvsagt også brukes. Selv et godt gammeldags linjeark, en penn og en kalkulator kan brukes for å få til dette :)
Hvordan lager dere budsjettene deres?
mandag 1. april 2013
Statusoppdatering mars/april
Tiden flyr, vinteren er snart over, vi går våren i møte. Lønn kom inn på konto før påske, og det er tid for en oppsummering av hvordan de blir brukt:
Inntekt: 28697,-
Utgifter totalt i april: 13085,-
Sparing totalt: 14593,-
Av dette er langvarig sparing (buffer): 8793,-
Sparing til bryllupsreise:5000,-
Satt av til eget forbruk (inkl klær/sko): 719,-
Annet: satt av 300,- til en mulig hotellnatt i hovedstaden i april, i forbindelse med et bursdagsselskap.
Inntekten er som vanlig.
Utgiftene lavere enn normalt.
Etter at vi betalte i masse ekstra på boliglånet og fikk det refinansiert hos Statens Pensjonskasse, så er første innbetaling på lånet først i mai. Grunnet refinansieringen blir det en måned uten betaling av boliglån. De pengene går rett tilbake til buffer, da det var den som ble tappet før refinansieringen.
I tillegg hoder jeg på med bytte av dagligbank. Noe som ikke er så lurt å gjøre når påsken står for døra, hehe. Kjedelig å vente gjennom hele påsken for å motta kort f.eks. Men men. Jeg kommer tilbake til valg av ny bank. I forbindelse med bankbytte har jeg bestemt meg for å slutte med mine små-kontoer for f.eks betaling av årsavgift på bil, tannlege, frisør og gaver. Med et normalt overskudd til sparing på over 10.000 kroner hver måned er det utgifter jeg nå kan budsjettere inn ved behov. Dermed ble det noen ekstra hundrelapper inn på bufferkonto denne måneden.
Det var annerledes da jeg brukte hele overskuddet mitt på å betale ned gjeld så raskt som mulig. Da var jeg avhengige av de kontoene for å få satt av penger til de utgiftene jeg jo visste at kom. Det føltes mye bedre å sette av en liten sum hver måned enn å få betalt ned mindre gjeld når utgiftene kom. Samt at de jo fungerte som mini-buffere i tillegg til lille-bufferen på 10.000 kroner mens jeg betalte gjeld. Det var veldig fint til jul i fjor å ha gavekonto på plass, slik at halv-skatt kunne brukes til sparing. Men nå tror jeg den tiden er forbi, penger går inn på sparekontoer, buffer bygges opp. Det spiller ingen rolle om det settes av litt hver måned eller om utgiftene tas der og da.
Men en ting fortsetter jeg med, det er å ha egen sparekonto (høyrente) hvor jeg månedlig setter inn det som skal betales til lånekassen. Den utgiften er så stor at jeg må ha kontroll på den.
Ellers er jeg litt lei av å sjelden kjøpe meg noe nytt. Spesielt klær. Blir nesten trist når jeg skal finne en genser å ha på meg. Hvordan har det seg at nesten alle er mørke blå? Gud så kjedelig. Vårnyhetene er i butikken og jeg sikler...! Det er vel på tide å innvilge litt handling. Det kommer potensielt sett en besparelse senere denne måneden, og/eller litt ekstra penger inn. Tror jeg rett og slett gir meg selv lov til å bruke de på litt fornyelse i garderoben. Når jeg ser på luksusfellen pleier de sette av 500 kr/mnd til klær. Det er 6000 kr per år. I løpet av det siste året tror jeg at jeg har brukt ca halvparten av det. Og mesteparten gikk til vinterens skinnstøvletter. Men, får se hvordan det ender, om det blir noe til overs etterhvert. Kan ikke selge skinnet før bjørnen er skutt.
Inntekt: 28697,-
Utgifter totalt i april: 13085,-
Sparing totalt: 14593,-
Av dette er langvarig sparing (buffer): 8793,-
Sparing til bryllupsreise:5000,-
Satt av til eget forbruk (inkl klær/sko): 719,-
Annet: satt av 300,- til en mulig hotellnatt i hovedstaden i april, i forbindelse med et bursdagsselskap.
Inntekten er som vanlig.
Utgiftene lavere enn normalt.
Etter at vi betalte i masse ekstra på boliglånet og fikk det refinansiert hos Statens Pensjonskasse, så er første innbetaling på lånet først i mai. Grunnet refinansieringen blir det en måned uten betaling av boliglån. De pengene går rett tilbake til buffer, da det var den som ble tappet før refinansieringen.
I tillegg hoder jeg på med bytte av dagligbank. Noe som ikke er så lurt å gjøre når påsken står for døra, hehe. Kjedelig å vente gjennom hele påsken for å motta kort f.eks. Men men. Jeg kommer tilbake til valg av ny bank. I forbindelse med bankbytte har jeg bestemt meg for å slutte med mine små-kontoer for f.eks betaling av årsavgift på bil, tannlege, frisør og gaver. Med et normalt overskudd til sparing på over 10.000 kroner hver måned er det utgifter jeg nå kan budsjettere inn ved behov. Dermed ble det noen ekstra hundrelapper inn på bufferkonto denne måneden.
Det var annerledes da jeg brukte hele overskuddet mitt på å betale ned gjeld så raskt som mulig. Da var jeg avhengige av de kontoene for å få satt av penger til de utgiftene jeg jo visste at kom. Det føltes mye bedre å sette av en liten sum hver måned enn å få betalt ned mindre gjeld når utgiftene kom. Samt at de jo fungerte som mini-buffere i tillegg til lille-bufferen på 10.000 kroner mens jeg betalte gjeld. Det var veldig fint til jul i fjor å ha gavekonto på plass, slik at halv-skatt kunne brukes til sparing. Men nå tror jeg den tiden er forbi, penger går inn på sparekontoer, buffer bygges opp. Det spiller ingen rolle om det settes av litt hver måned eller om utgiftene tas der og da.
Men en ting fortsetter jeg med, det er å ha egen sparekonto (høyrente) hvor jeg månedlig setter inn det som skal betales til lånekassen. Den utgiften er så stor at jeg må ha kontroll på den.
Ellers er jeg litt lei av å sjelden kjøpe meg noe nytt. Spesielt klær. Blir nesten trist når jeg skal finne en genser å ha på meg. Hvordan har det seg at nesten alle er mørke blå? Gud så kjedelig. Vårnyhetene er i butikken og jeg sikler...! Det er vel på tide å innvilge litt handling. Det kommer potensielt sett en besparelse senere denne måneden, og/eller litt ekstra penger inn. Tror jeg rett og slett gir meg selv lov til å bruke de på litt fornyelse i garderoben. Når jeg ser på luksusfellen pleier de sette av 500 kr/mnd til klær. Det er 6000 kr per år. I løpet av det siste året tror jeg at jeg har brukt ca halvparten av det. Og mesteparten gikk til vinterens skinnstøvletter. Men, får se hvordan det ender, om det blir noe til overs etterhvert. Kan ikke selge skinnet før bjørnen er skutt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)