onsdag 19. mars 2014

Restskatt - frykte eller ikke frykte?

I dag ble selvangivelsen for 2013 gjort tilgjengelig for e-brukere, du finner den i såfall på Altinn. Ikke e-brukere må smøre seg med tålmodighet en liten stund til.

Det blir mye skatteprat for tiden - og en ting som slår meg er hvordan folk frykter restskatt som djevelen selv. Folk har ekstra skattetrekk på lønn, setter kunstig høy skatteprosent eller andre kreative metoder for å unngå den fryktede restskatten.

Min mann er ikke norsk opprinnelig, han har vokst opp i en annen kultur. Allikevel har han helt tydelig lært seg at  i Norge er man redd for restskatt. Altså, akkurat på samme måte som at det virker rart å kjøpe bil uten billån. Det bare ER sånn, det er slik det alltid har vært, og vil alltid være slik. Den store skumle restskatten som kjører enhver økonomi over kanten til den dypeste avgrunn. Skulle man tro. Og kanskje var det slik før. Fordi det fort dreier seg om mye penger på en gang, og at du får staten som innkrever dersom du ikke betaler. Grøss og gru - den forstår jeg faktisk! Staten er ingen hyggelig kreditor.

Så kombinasjonen av skummel kreditor og store beløp skaper tydeligvis utrygghet og mareritt for endel, den dag i dag. Og ja, selv liten restskatt er stor hvis man ikke kan betale den.

Men, nå har det seg sånn, at skatten du skal betale er skatten du skal betale. Får du mye igjen har du betalt for mye skatt hver måned i fjor. Får du restskatt, ja da har du betalt for lite skatt, hver måned. Med andre ord har du hatt mer utbetalt enn du skulle hatt. Du har allerede fått pengene, og du har allerede brukt de opp. Og det er i sistnevnte at feilen oppstår. For klart restskatt er skummelt når man ikke har noe å betale den med, fordi man ikke har spart noe det foregående året.

Igjen må jeg innom viktigheten av å ha en bufferkonto. Uansett hvor lang utgiftslista er, hvor mange du skylder penger eller hvor lite du tjener, så MÅ bufferkonto prioriteres høyest på lista, helt til den inneholder rundt 10.000 kroner. Og når kredittgjeld er betalt ned må bufferen økes til minst 3-6 måneders utgifter.

Magien med bufferkonto er at den også dreper den store skattesmellfrykten. Og i det man ikke lenger handler i redsel, så tar man plutselig klokere valg. Og plutselig går det kanskje opp at man i stedet for å trekke ekstra skatt hver måned i redsel for restskatt, kan sette tilsvarende på egen sparekonto? Vil ikke utfallet bli nøyaktig det samme? Jo, selvsagt. Om du ikke betaler 500 kr ekstra i skatt hver måned (=6000 kr i året), så kan du jo sette 6000 kroner på konto til å betale den restskatten du fryktet. Det blir jo helt fullstendig det samme, bortsett fra at du faktisk tjener litt på kronene mens de står på sparekonto.

Og den dagen bufferkontoen virkelig har lagt på seg endel, så er tiden inne for å gå i terapi og kvitte seg med restskattfrykten. Å spare endel hver måned gjør at du med høy sannsynlighet har satt av det du eventuelt har betalt for lite i skatt, og skulle du skylde noe så er det bare å betale, for pengene har du jo allerede fått.

Mannen har nettopp vært igjennom min lille restskattfryktterapi i forbindelse med at han avsluttet ekstra skattetrekk hos jobben sin i år. Vi har 100.000 på bufferkonto, vi har et overskudd hver måned etter alle absolutt nødvendige utgifter på rundt 25.000 kroner. Det er rimelig utenkelig at en restskatt skal vippe oss av pinnen nå. Allikevel var den iboende frykten hos han da han avsluttet ekstratrekket: "Jamen hva hvis jeg får skattesmell?". Ja, hva hvis det? Da har vi allerede fått pengene da. Da får vi betale de tilbake. Jeg tror det gikk et lys opp for han om at når økonomien begynner å få et godt fundament så kan man legge slike redsler bak seg. Enda en god grunn til å skape en trygg økonomisk grunnmur og gode sparevaner.

Mitt beste tips hvis restskatt fremstår som et stort og skummelt ord er å spare opp penger på bufferkonto, og kvitte seg med frykten.

Noen vil selvsagt si at det er lett for meg å si, som tjener "masse" og kan spare masse. Og ja, kanskje er det lett. Men for det første, tjener man mye skatter man mye. Tjener man lite skatter man mindre, i rene kroner og øre. Med andre ord er mitt potensiale for en skikkelig smell større enn hos de som tjener mindre. Med lavere inntekt vil også en evt restskatt bli tilsvarende lavere. Og å spare er noe alle kan bare det prioriteres høyt nok, det er jeg helt overbevist om. Hvis man får utgiftene til å stå i stil til inntektene skal det være mulig å spare opp nok til å ikke frykte problemer med restskatt.

Men - hva hjelper moralpreken når du nå sitter der med en restskatt du ikke kan betale?
Les f.eks her: Slik blir du kvitt restskatten, som har en ekstremt villedende tittel (ja, det er bare en måte, du må betale den), men allikevel noen gode råd. Jeg faråder derimot sterkt å låne penger til å betale restskatten med, det er bare å flytte gjeld. Prøv alt annet først:

  • Sjekk først at opplysningene i selvangivelsen stemmer!! At oppgitte inntekt er rett og at alle fradrag er med. Finner du feil, klag! Det skjer stadig feil fra skattemyndighetenes side. Er alt riktig har du rett og slett betalt for lite og du må betale nå i stedet. 
  • Kutt forbruk til beinet
  • Selg ting! Utrolig mange har mye de kan selge hjemme. Elektronikk, møbler, bil, smykker, klær osv. 
  • Be om forskudd på lønn, eller på feriepenger om restskatten er stor. So what om det ikke blir dyr  ferie i år, hjemmeferie kan også være kos! Ferie er i alle fall mye mer kos om ikke man har skattegjeld på skuldrene. Husk bare at du skal ha råd til alle regninger i juli også.
  • I verste fall, betal minimum eller be om avdragsfrihet på andre lån, som f.eks boliglånet. 
  • Til sist, når restskatten er betalt - ta en grundig gjennomgang av økonomien og finn rom for å spare på bufferkonto slik at små restskatter ikke blir en krisesituasjon. Sett deg som et mål at du aldri vil ha denne følelsen igjen.



2 kommentarer:

  1. Dette med å ha en enorm bufferkonto er ikke nødvendigvis lønnsomt om man har lån. Lånerenta er ofte dyrere enn sparerenta. Man kan f.eks skaffe seg et flexilån der man hele tiden har penger tilgjengelig innenfor en ramme.En kan også styre nedbetalingen av lånet sitt som man vil selv. Man trenger da ikke haugevis med penger på en bufferkonto. Det må anmerkes at dette er for mennesker som kan styre økonomien sin og som har tilstrekkelig selvdisiplin.

    SvarSlett
    Svar
    1. Fleksilån er etter hva jeg har lest ofte litt dyrere enn vanlig boliglån, du får ikke nødvendigvis den beste renta markedet kan tilby på boliglån? Mulig jeg husker feil, men mener jeg leste det i Dine Penger en gang. Og som du sier, det krever en stor tro på egen selvdisiplin over tid. Og det er kanskje det vanskelige aspektet, for det er lett å ha trua dagen man tar opp lånet, og kanskje en god stund i etterkant. Men 5 år senere kan så mye ha skjedd i livet som endrer på det, og et fleksilån på bolig har man vel gjerne i 20 år omkring. Jeg anser faren for at man i løpet av den tiden kan komme til å bruke mer enn nødvendig i forhold til om pengene sto på sparekonto. Det gjør vondere å røre sparepengene enn "bare å låne litt på fleksilånet". Noe jeg tror fører til at man tenker seg om flere ganger for man handler. Derfor er jeg ingen stor fan av fleksilån for "folk flest", og ser risiko selv hos de som i dag er usedvanlig flinke med økonomien sin.

      Men du har rett i at enorm bufferkonto ikke er lurt om man har lån, annet enn nok for å dekke noen måneder uten utbetaling. Vår er på 100.000 per nå, økes kanskje med 50.000 til, slik at vi har tre måneders buffer i tilfelle krise. Har man kredittlån anbefaler jeg alltid å ha maks 5-10.000 på konto mens man bruker alle ressurser på å betale ned de dyre lånene. Helt klart.

      Slett