Lønnsøkning

Hurra!
Fikk i dag beskjed om gjennomslag for lønnskrav jeg var tøff nok til å legge inn før jeg gikk ut i permisjon fra jobben min :) Opp 40.000 i året, det er helt fint! Alle monner drar.

Dette med lønn er vanskelig, og det er for mange, kanskje spesielt kvinner, å føle seg ok med å be om mer. Men en ting har jeg erfart etter endel års som tillitsvalgt på min arbeidsplass, og det er at den som ikke ber om mer - får ikke mer...vanligvis. Annet enn litt ved sentrale oppgjør og generelle tillegg som alle får. Endel har klaget over lønna men tør ikke legge inn lønnskrav, og det synes jeg er litt underlig. For jeg tror ikke den dagen kommer at vår øverste direktør kommer til meg og spør om ikke jeg kunne tenke meg noen ekstra lønnstrinn...Men med en holdbar argumentasjon for hvorfor jeg er verdt å betale mer for derimot, da åpnes pengesekken. For egen del hadde jeg ganske sterke kort på hånda denne gangen, både gjennom kompetanseheving de siste årene og litt flaks med at en kollega nettopp skiftet jobb så min seksjon står tynt bemannet tilbake med jeg nå som den med lengst fartstid og kjennskap til det vi jobber med, utover min nærmeste leder. Nyansettelser er dyrt, det er såpass dyrt at mange arbeidsgivere strekker seg et stykke for å slippe det rett og slett. Så de har alle en liten pott på lur til fornuftig bruk. Og som sagt over, spør man ikke, får man ikke... Når de i tillegg vet at jeg har et helt år med god tid til å fiske etter andre jobber, eller bli fisket, så var det ikke så vanskelig å få gjennomslag for lønnskravet heller.

Fine saker, for årslønna er viktig. Den er viktig ved hvert eneste sentralt oppgjør hvor lønna øker med noen små prosenter. For prosenter gir større utslag på større beløp enn på små. I tillegg er den viktig ved lokale forhandlinger, da utgangspunktet nå er høyere enn det ellers ville vært. Årslønna er viktig om man skal vurdere jobbskifte, da de fleste arbeidsgivere forstår at man ikke har lyst til å gå ned i lønn om man kan unngå det. Årslønna også viktig for pensjonsopptjeningen, om det settes av i prosent. Det baller mer på seg da. Så det å tørre å kreve kan lønne seg veldig, selv om det man ber om ikke egentlig er så mye der og da.

Blakk dagen etter lønn

Ja, slik er det her også ;)

Foto:freeimages.com

I hvertfall denne gangen!
Nå må det presiseres at siden jeg har en tilbøyelighet til nettopp å bruke opp pengene mine rimelig kjapt, så har vi jo en drøss sikkerhetsmekanismer som sørger for at det er begrenset hva jeg får brukt opp.

For det første har vi felles økonomi, så det er jo en barriere i seg selv at jeg faktisk ikke kan bruke opp penger som ikke bare er mine. For det andre betaler vi oss selv først, så sparepengene går alltid til sparekonto i annen bank først av alt. Og for det tredje følger vi et budsjett, som gir oss hver 2000 kroner til eget forbruk hver måned. Til sammen gjør dette at jeg bare har de 2000 å forbruke, så skaden blir sjelden større enn det.

Men det er fryktelig fort gjort å bli kvitt 2000 kroner! I hvertfall når jeg går nesten en hel mnd (siden forrige lønn) og tenker på ting jeg har lyst på. Så denne gangen ble det etterlengtet frisørbesøk (400 kr), nye, hakket større, mammajeans (600,-), en morgenkåpe (399,-) og bestilling av høy-kvalitets garn til håndarbeid (500,-). Alt gjort dagen etter lønna sto på kontoen, og ca 100 kroner igjen til resten av måneden.

Jeg skjønner så godt hvordan det går galt hos folk som er av samme type som meg, men som ikke har innført sikkerhetsmekanismer, men som har hele lønna tilgjengelig på konto. Ikke rart sparing virker umulig. Det var jo slik jeg holdt på før også, og det er fryktelig vanskelig å bli kvitt denne måten å tenke/handle på. Dermed tror jeg løsningen er å sørge for å få satt av til utgifter og ønsket sparing først, og så bruke resten.  Det eneste man da må jobbe med er å skjønne at det er tomt når det er tomt. Og da reddes økonomien selv man tilsynelatende er blakk resten av måneden :)

Only 29 days to go...

Som å vinne i lotto - hvert år!

Foto: yokayo  - freeimages.com

Jeg har nå lagt inn de siste tallene i årets budsjettregneark etter at begge desemberlønningene har tikket inn. Min er som alltid 14 dager for tidlig ute, men det spiller ingen rolle annet enn for mine egne lommepenger, som jeg må passe på en god stund lenger.

Når jeg ser tallene summert opp er det første som slår meg nettopp grunnen til at vi ønsker å ha kontroll på pengene våre hver eneste måned. Det er nemlig litt av en sum vi får utbetalt hvert år og som vi da kan gjøre akkurat hva vi vil med!

I 2014 har vi sammenlagt i husholdningen fått utbetalt snaue 800.000 kroner!
Da inkludert feriepenger, ekstra utbetalinger etter lønnsoppgjør, halv skatt osv.

Det er første gangen jeg summerer det slik, og det er av en grunn. Det sier litt om hvor viktig det er å bruke disse pengene fornuftig, og at om vi lykkes med nettopp det kan vi oppfylle drømmer og leve et godt liv slik vi ønsker det!

Når lønna kommer inn hver måned virker det ikke så mye egentlig, særlig siden vi får lønninger to ganger i måneden. Summene som tikker inn er jo milevis unna de 800.000 kronene det summerer seg opp til! Og det ville sikkert vært lett å rote vekk en god del nettopp fordi det ikke virker som noen big deal hver måned. Men om noen i dag ga oss 800.000 kroner ville vi blitt hysterisk glade, men samtidig ville det blitt enormt mye grubling for å finne ut hvordan de skulle brukes på en bra måte. Det ville vært som å vinne en stor premie i pengespill. Men i realiteten så vinner vi faktisk hvert eneste år!  Derfor bør det ikke ligge noe mindre tankevirksomhet bak hvordan vi bruker penger hver måned enn om pengene åpenbarte seg på et flaxlodd. Faktisk så er den store forskjellen at så lenge vi er i jobb er gevinsten garantert, i motsetning til pengespill.

Oppfordrer alle til å se på netto inntekt gjennom året og ta inn over seg at det for den jevne nordmann dreier seg om flerfoldige hundretusener man får til egen disposisjon. Det hjelper mye på forståelsen av hvorfor det er lurt å etablere gode økonomiske vaner, og ikke minst å komme seg ut av gjeld slik at mest mulig av inntekten kan beholdes i egen lomme, heller enn å fore bankene med renter og tilbakebetaling av allerede brukte penger.

Lønnsøkning?

De aller fleste har vel fra 1.mai fått en liten lønnsøkning i år også, enten man jobber i privat, stat eller kommune (som undertegnede gjør). Endel har i sin helhet fått et sentralt tillegg, mens det for andre av oss gjenstår også lokale forhandlinger på arbeidsplassen før den totale personlige lønnsøkningen blir kjent.

Uavhengig av når den kommer og hvor stor den er, hva bruker dere lønnsøkningen til? Øke forbruk? Øke sparing? Øke nedbetaling av gjeld? De to sistnevnte er fornuftig. Førstnevnte er det fort gjort å gjøre om man ikke tenker seg om. Med en utbetaling som kanskje et bare et par hundrelapper større enn vanlig så er det fort gjort at de går med i sluket og at man unner seg "litt ekstra". Men sannheten er at 200 kr utbetalt hver måned betyr 2400 kroner ekstra i året.  Og si at du har 25 år igjen i arbeidslivet, så snakker vi jo faktisk om 60.000 kroner. Det er jo litt, om de ikke får gå sine egne veier. Og slik bør man jo tenke hvert år.

Etterhvert vil jo selvsagt prisstigningen føre til et høyere forbruk i kroner og øre, men det viktige er at en lønnsøkning ikke medfører et økt omfang av forbruk, altså at man handler litt mer, bare fordi man får utbetalt litt mer. Det bør unngås. Min oppfordring er derfor å styre de ekstra kronene som følge av lønnsøkning til en sparekonto, eller til å betale ned gjeld, heller enn å øke forbruket. For klarer man å leve styrt mest av behov og mindre av ønsker, så virker det jo merkelig om behovet for forbuk plutselig skulle øke samtidig med lønna. For slik er det jo faktisk ikke. Og for hvert år man klarer å holde forbruket omtrent likt, jo større blir jo overskuddet hver måned.

Dagens tips er derfor: ikke øk forbruket fordi lønna øker! Spar heller litt ekstra.

Her har vi jo egentlig stoppet pensjonssparing i fond midlertidig for å fokusere på sparemålet om å kunne cashe ut boliglånet om ikke lenge. Men, med en liten lønnsøkning kommer det til noen hundrelapper som ikke inngikk i mitt opprinnelige regnestykke for å komme i havn med sparemålet. Dermed blir det trolig noen hundrelapper til fondskontoene allikevel, og det er jo gledelig :) Og alle monner drar!

Januar er sikret

Som planlagt så er desemberlønn nå trygt plassert på sparekonto uten tilknyttet kort. Der skal den få stå og godgjøre seg frem til rundt nyttår. Det er artig å se så mye penger på sparekontoen da! Litt synd mye av det skal dekke januar-utgiftene. Men jeg gleder meg til den dagen det står så mye på konto helt reelt!! :)

Det gjelder å passe på pengene!
Farer truer fra alle kanter, særlig rundt jul.

Ute av syne, ute av sinn. Vel, ute av syne i hvertfall! Og i trygghet for små bankkontotyver som på mystisk vis sørger for at januar blir uutholdelig lang.

Det som ikke er like morsomt er selvsagt å ta konsekvensene av å ha shoppet bort endel penger på tur. Det innebærer at jeg nå må sette mer av desembers overskudd inn på sparekonto for å nå årets siste mål, 50.000 på bufferkontoen. Jeg hadde planer om å gi en liten julegave til Ingvar Kamprad (Ikea), men den blir mindre enn jeg hadde trodd. Men, sånn er det når jeg allerede har shoppet andre ting. Allikevel blir det endelig, ett år etter innflytting, garderobeskap i gangen! Små gleder ;)

Så hvis januar har en tendens til å bli lang grunnet langt mellom lønningene kan du følge mitt tips, sett den vanlige lønna på sparekonto og utbetal til deg selv på lønningsdag som vanlig.

Lenge til lønn i januar?

Det er helt sikkert flere som meg der ute, som har lønningsdag i slutten av måneden, og arbeidsgiver som er så "snill" og sørger for at vi får desemberlønn to uker for tidlig, så vi rekker å bruke opp alle pengene i julestria. Selvsagt gjøres det slik fordi det er halv skatt på den lønna, og de pengene er jo ment til å brukes opp på julefeiring, helt tydelig. Det ville vært surt for mange å få den ekstra utbetalingen i slutten av desember, det forstår jeg godt!

Samtidig oppstår det en stor utfordring - nemlig at det bli 6 lange uker til lønn i slutten av januar. Jeg innrømmer at det har pleid å være VELDIG slunkent fra midten av januar og ut. Og rundt meg hører jeg jo mange snakker om det samme. For vi får penger som er ment til å brukes opp, samtidig forventes det at vi skal klare å fortsette helt som normalt og få pengene til å strekke til over to uker ekstra? Noen har litt for høye forventninger til handleglade nordmenn tror jeg ;)

Men - i år blir annerledes!! Jeg har nemlig funnet en løsning som er like enkel som den er genial(?), som vil sørge for at desember og januar vil føles helt likt som april og mai utbetalingsmessig. Ikke noe mer klaging på at det er langt mellom lønninger og tomt på konto!

Så, når desemberlønna kommer inn, med halvskatt, i midten av desember (i stedet for 28.) så overfører jeg hele beløpet til sparekonto i en annen bank. Tilfeldigvis høyrentekontoen min, men det har ingenting å si for 14 dager egentlig. Men jeg må ha de ute av syn og ute av sinn. Deretter oppretter jeg en betaling fra sparekontoen  - til meg selv og dagligbanken min - den 27.12. Det er en av to effektive og faktisk fungerende romjulsdager, perfekt for å utbetale lønn til seg selv. Dermed er den lønningen ikke i effekt før til vanlig tid, og da er det den vanlige måneden frem til neste.

Av dette kan man lese at jeg ikke trenger mine halv-skatt-penger. Og det er sant. Julegavene er ivaretatt gjennom julesparekontoen, og det er ikke så mye mer jeg trenger. Allikevel kommer en liten andel av halv-skatt-pengene til å gå til forbruk, og de kommer jeg nok til å hente ut tidligere. Det viktigste er at det står en vanlig lønn til å dekke januar som vanlig på konto som "frigjøres" i slutten av desember.

Og er budsjett ellers på stell i husholdningen og dekker månedlige betalinger av strøm, studielån, tv-lisens og årsavgift på evt pengesluk i garasjen, så burde januar og februar passere forbi som hvilke som helst andre måneder i året, mens resten av det norske folk klager over hvor blakke de er hele våren ;)

Lokale lønnsforhandlinger - det toårlige dilemma

Enda et innlegg rett i fra hjerterota:

Da er vi igang med lokale lønnsforhandlinger igjen, noe som får frem det verste i mennesket, det er jeg helt sikker på. Grådigheten vil ingen ende ta, samtidig som det nå er slik lønnsfastsettelsen er lagt opp.

Selv er jeg tillitsvalgt i min fagforening og dermed også med i forhandlingene. Det byr på endel ubehageligheter, slik som full innsikt i hva alle de andre på arbeidsplassen tjener, og når man er ung i et nokså tungt akademisk miljø med en betydelig høyere gjennomsnittsalder enn min egen, så sier det seg selv at veien til å føle seg dårlig betalt er kort. Og når man i tillegg skal ha på fagforeningshatten og argumentere for hvorfor vi fortjener mer lønnsøkning enn andre (noe som innimellom føles nesten det samme som å si "Se så dårlig betalte vi er"), så er det noen ganger vanskelig å huske at jeg faktisk er godt betalt.

Jeg kjenner også på grådigheten i denne situasjonen - jeg får lyst på mer penger. Jeg vil ha like mye som alle andre, jeg skulle gjerne øket sparingen min enda mer jeg, jeg har et flott budsjett som på ingen måte sier nei takk til en lønnsøkning. Man kommer så nær på tallene, lønnstrinnene, tusenlappene, at det går litt til hodet på en. Samtidig er det oppgaven min på vegne av gruppens medlemmer, å bli revet med for å kanskje kunne påvirke utfallet av forhandlingene noe i vår retning. For jeg er enig med meg selv i det - jeg synes faktisk ikke vi fortjener en dårligere lønnsvekst enn andre, heller tvert i mot. Dette er hva spillet gjør med meg, når jeg trer fagforeningshatten litt for langt ned på hodet.

Men den personlige meg, med mormors strikkelue på hodet, ga på søndag penger til Amnesty International og er smertelig klar over hvor heldig jeg selv er. At det å i det hele tatt skulle stille et lønnskrav på en måte byr litt imot, å skulle kreve mer høres bare grådig ut, det føles også slik sett i den sammenheng.

Et tveegget sverd; Å skille mellom tillitsvalgt rollen, anerkjennelse av fagforeningenes arbeid for lokal lønnsdannelse og det at å skulle ha mer og mer i dagens samfunn rett og slett føles litt feil. Det er så mange andre som trenger pengene mer enn hva jeg gjør. Men så er det uansett en lokal pott som skal fordeles på min arbeidsplass. Ingen av oss trenger pengene, virkelig. Men fordeles skal de.

Dette ble et rotete innlegg, jeg gleder meg bare til denne uka er over, til å forhåpentligvis falle tilbake til å være mer enn fornøyd med lønna jeg har. Jeg vil ikke være like grådig som jeg ser at mange andre er, og det er ikke av prinsipp heller, det er fordi jeg rett og slett ikke ser noen grunn til å være det. Jeg gleder meg til å legge forhandlingshatten på hylla, og er glad for at det er to nye år til velfødde ulver igjen skal kaste seg over kjøttstykket som om det sto om livet, mens de i virkeligheten bor i dyrehage og fores to ganger daglig.

Når alt det er sagt, så er jeg for at god innsats, å ha nådd mål og sitte på viktig kompetanse selvsagt skal lønne seg, og at det egentlig bare er det generelt unødvendig høye (sa jeg at jeg bruker bare 60% av inntekten min?) lønnsnivået som gjør det hele til en farse. At man som arbeidstager ønsker å ta del i lønnsvekst som i form av å bli satt pris på av ledelsen på sitt arbeidssted, det har jeg ingenting i mot. Det forsøker vi jo å oppnå for alle våre medlemmer.  Men hele den "vi har fått så alt for lite, dette er helt uholdbart" derimot... Den klarer jeg ikke helt svelge i år.

Mulig dette bare ble totalt selvmotsigende hele veien - for det er akkurat slik det føles.