tirsdag 23. oktober 2012

Lokale lønnsforhandlinger - det toårlige dilemma

Enda et innlegg rett i fra hjerterota:

Da er vi igang med lokale lønnsforhandlinger igjen, noe som får frem det verste i mennesket, det er jeg helt sikker på. Grådigheten vil ingen ende ta, samtidig som det nå er slik lønnsfastsettelsen er lagt opp.

Selv er jeg tillitsvalgt i min fagforening og dermed også med i forhandlingene. Det byr på endel ubehageligheter, slik som full innsikt i hva alle de andre på arbeidsplassen tjener, og når man er ung i et nokså tungt akademisk miljø med en betydelig høyere gjennomsnittsalder enn min egen, så sier det seg selv at veien til å føle seg dårlig betalt er kort. Og når man i tillegg skal ha på fagforeningshatten og argumentere for hvorfor vi fortjener mer lønnsøkning enn andre (noe som innimellom føles nesten det samme som å si "Se så dårlig betalte vi er"), så er det noen ganger vanskelig å huske at jeg faktisk er godt betalt.

Jeg kjenner også på grådigheten i denne situasjonen - jeg får lyst på mer penger. Jeg vil ha like mye som alle andre, jeg skulle gjerne øket sparingen min enda mer jeg, jeg har et flott budsjett som på ingen måte sier nei takk til en lønnsøkning. Man kommer så nær på tallene, lønnstrinnene, tusenlappene, at det går litt til hodet på en. Samtidig er det oppgaven min på vegne av gruppens medlemmer, å bli revet med for å kanskje kunne påvirke utfallet av forhandlingene noe i vår retning. For jeg er enig med meg selv i det - jeg synes faktisk ikke vi fortjener en dårligere lønnsvekst enn andre, heller tvert i mot. Dette er hva spillet gjør med meg, når jeg trer fagforeningshatten litt for langt ned på hodet.

Men den personlige meg, med mormors strikkelue på hodet, ga på søndag penger til Amnesty International og er smertelig klar over hvor heldig jeg selv er. At det å i det hele tatt skulle stille et lønnskrav på en måte byr litt imot, å skulle kreve mer høres bare grådig ut, det føles også slik sett i den sammenheng.

Et tveegget sverd; Å skille mellom tillitsvalgt rollen, anerkjennelse av fagforeningenes arbeid for lokal lønnsdannelse og det at å skulle ha mer og mer i dagens samfunn rett og slett føles litt feil. Det er så mange andre som trenger pengene mer enn hva jeg gjør. Men så er det uansett en lokal pott som skal fordeles på min arbeidsplass. Ingen av oss trenger pengene, virkelig. Men fordeles skal de.

Dette ble et rotete innlegg, jeg gleder meg bare til denne uka er over, til å forhåpentligvis falle tilbake til å være mer enn fornøyd med lønna jeg har. Jeg vil ikke være like grådig som jeg ser at mange andre er, og det er ikke av prinsipp heller, det er fordi jeg rett og slett ikke ser noen grunn til å være det. Jeg gleder meg til å legge forhandlingshatten på hylla, og er glad for at det er to nye år til velfødde ulver igjen skal kaste seg over kjøttstykket som om det sto om livet, mens de i virkeligheten bor i dyrehage og fores to ganger daglig.

Når alt det er sagt, så er jeg for at god innsats, å ha nådd mål og sitte på viktig kompetanse selvsagt skal lønne seg, og at det egentlig bare er det generelt unødvendig høye (sa jeg at jeg bruker bare 60% av inntekten min?) lønnsnivået som gjør det hele til en farse. At man som arbeidstager ønsker å ta del i lønnsvekst som i form av å bli satt pris på av ledelsen på sitt arbeidssted, det har jeg ingenting i mot. Det forsøker vi jo å oppnå for alle våre medlemmer.  Men hele den "vi har fått så alt for lite, dette er helt uholdbart" derimot... Den klarer jeg ikke helt svelge i år.

Mulig dette bare ble totalt selvmotsigende hele veien - for det er akkurat slik det føles.


2 kommentarer:

  1. Dette må være en jentefølelse.

    SvarSlett
  2. Forstår godt at det er vanskelig å skulle argumentere for høyere lønn når man allerede har mer enn nok. Ettersom du er tillitsvalgt har du nødt til å sette noen av disse følelsene til side og gjøre det som må gjøres. Selv om det til tider kan føles feil.

    SvarSlett