tirsdag 26. juni 2012

Ung, blakk men boligeier

Det skrives mye nå om hvor vanskelig det er for unge nyetablerere å komme inn på boligmarkedet. Jeg synes mange av disse artiklene er vinklet veldig feil. Jeg har selv klart å bli boligeier, selv med kjempestudielån og knapt med egenkapital. Jeg syntes heller ikke det var spesielt vanskelig å bli boligeier når jeg først hadde bestemt meg for at det var på tide. La meg fortelle om hvordan!

Litt kritikk av medias vinklinger:

For det første får media det til å virke som en menneskerett å eie egen bolig. Dessverre er ikke dette nedfelt i menneskerettighetene, så nei, det er det faktisk ikke. Det er noe man må sørge for å legge til rette for selv, som så mye annet her i livet. Med andre ord, vil man eie sin egen bolig, må man skaffe seg en inntekt for å kunne betale for dette. Det følger jo av dette at man ikke kan bo for mer enn man har råd til. Det er dermed opplagt at det er langt fra noen menneskerett å skulle bo midt i Oslo sentrum eller på "beste" vestkant. Det er bare å merke seg at flertallet av artikler om dette temaet dreier seg om stakkars unge mennesker som ikke har råd til å bosette seg i de mest sentrale av sentrale strøk. I en artikkel ble til og med alt utenfor Ring 2 i Oslo (for de som ikke er så kjent vil det si alt utenfor Ullevål sykehus, Carl Berners plass, Alexander Kiellandsplass eller Majorstukrysset) som "perifere områder"! Det er jo journalistikk på sitt beste.

For det andre omhandler artiklene gjerne unge studenter, faktisk 20 år og oppover. Ja, en artikkel presterte faktisk å sette søkelys på en stakkars 20-åring som sliter med å komme inn på boligmarkedet. Det har vel aldri vært normalt at en 20-årig student skal ha råd til å kjøpe seg bolig?? Når ble det plutselig forventet blant så unge mennesker at de skal ha råd til det? Det er da man tar fatt på studiene, leier seg en billig studenthybel eller bor i kollektiv for å spare penger på boutgifter. Det er jo risikosport å ta opp store boliglån lenge før utdannelse er ferdig. Mange tror jeg regner med at utdannelse = jobb med høy lønn. Det er det nok et flertall som kan skrive under på at ikke nødvendigvis er en sammenheng. Det er heller ikke gitt at man klarer å fullføre studiene osv. Det er en grunn til at boligkjøp bør vente til man har fast inntekt og har spart opp penger. Finanstilsynet har vært så grusomme å øke kravet om egenkapital ved boligkjøp til 15%. Selvsagt er det vanskelig for en i 20-årene som studerer å spare seg opp til dette. Samtidig er vil det også være vanskelig for samme person å betjene et 100% finansiert boliglån når rentene stiger. Å legge inn egenkapital er jo en form for egen sikkerhet, samt en viss sikkerhet for bankene om at boligen er verdt mer enn lånet. Jeg synes det er opplagt at man ikke skal kjøpe bolig før man har litt egenkapital. Og spør du meg - mamma og pappas hus er ikke egenkapital...15% er vanskelig eller umulig for de fleste unge hvis man sikter mot en 5-millioners leilighet på Majorstua, satser man mer mot en million litt utenfor Oslo derimot, er egenkapitalkravet bare 150.000 kroner. Det lar seg gjøre hvis man starter sparing tidlig, eller det kan la seg gjøre rimelig raskt når man kommer ut i fast jobb etter endte studier, så lenge forbruket holdes lavt.

Jeg tror veldig mange ikke tenker over at man sjelden eier sin første bolig på mange mange år... Det står vel og merke navnet ditt på skjøtet, men i realiteten eier banken 85-100% av boligen din, avhengig av finansieringsgrad. Du er så heldig at banken lar deg bo der så lenge du slavisk betaler inn hver måned. Så blir boligen din, litt etter litt. "yess! Min første bolig!" er mer som "yess!Min første milliongjeld, om 30 år er huset mitt!".

Nå har jeg rakket nok ned på journalistene som synes det er best å fokusere på hvor grusomt vanskelig det er å bli førstegangs boligeier, i stedet for å peke på hvordan man må tenke hvis man nettopp ønsker å bli førstegangs boligeier.

Et ord som kommer til å gå igjen fra nå av er det tilsynelatende utdaterte verbet "å ofre". For man må gjerne ofre noe for å komme dit man vil! I Norge har vi blitt så bortskjemte at vi forventer å få alt som vi vil når vi vil, og at staten skal fikse for oss. Jeg tror veldig mange lever i troen og drømmen om å ha det samme som våre foreldre har nå, med egen bolig, bil, hytte, båt osv. Det man glemmer er at foreldregenerasjonen vår er i 50-60 årene!! De har allerede hatt 20-40 år på å opparbeide seg alt dette. Man kan ikke forvente å starte med verdier som normalt tar 40 år (og "flaks" med boligpriser) å opparbeide! Vi unge i dag er utålmodige og skulle gjerne vært der allerede i går. Å ta opp mye i gjeld gjør jo dette mulig til en viss grad - men ender bare i en illusjon av eierskap og gjeldstyngede skuldre.


 Så - her er hva vi gjorde for å komme oss inn på boligmarkedet: 

  1. Vi hadde fordelen av å være to. Alene hadde det riktig nok vært vanskelig, men ikke umulig. Man må ikke kjøpe sammen med partner, man kan kjøpe sammen med venner eller familie også. Siden "alle" sliter med å komme inn på boligmarkedet (skal vi tro media) så burde det være mulig å finne noen å slå seg sammen med. En god samboerkontrakt er like viktig for vennepar som for partnere!! Men plutselig er veien til første bolig litt mindre uoverkommelig. Ja, du må ofre deg og bo sammen med noen. Det har noen utfordringer, og noen gleder, men ikke minst åpner det muligheter.
  2. Med under 200.000 i egenkapital og drøssevis av studielån (mitt) fikk vi innvilget lån på 1,8 millioner. Da leiet vi allerede en 2-roms (for 11.000 pr mnd) og ønsket oss noe større, minst en 3-roms. Vi ønsket oss heller ikke et oppussingsobjekt, men noe i minst ok stand. Noen som klarer å finne en slik bolig i Oslo for 1,8 millioner? Vi klarte ikke det. Vi var på diverse visninger, langt ute i Groruddalen, skjønte jo at med våre midler måtte vi se i de billige bydelene. Og selv der gikk oppussingsobjektene for mer penger enn vi var villige til å gi for de, gjerne en 300.000 over takst. For oss betyr det at noen, i sin desperasjon, er villige til å betale 300.000 kroner "for mye" for en leilighet. Det kan være risky når det diskuteres hvor mye lenger prisene kan stige... Vi syntes det var ille nok at vi må "kjøpe på topp" og ser jo absolutt faren for at det kan straffe seg. For mange vil det da straffe seg hardt, vi ville ikke ta den risikoen. Det måtte finnes en smartere løsning. Så vi begynte å lete oss ut av hovedstaden etter boligpriser som liknet mer på noe vi ville være med på. Hvor man kan få både standard og størrelse for pengene. Vi måtte ofre ønsket om å bo i Oslo for å komme oss inn på boligmarkedet uten å ende i et svindyrt bøttekott. Vi så etter et sted vi har lyst til å bo, ikke en investering. Det ville være investering nok å betale til seg selv heller enn til noen andre!! Tilfeldigvis er jeg født og oppvokst på bondelandet ca 10 mil fra Oslo, og da vi etter mye research fant at prisene ikke sank betydelig før man tippet 45 minutter fra Oslo så kunne vi like gjerne ta steget og flytte tilbake dit jeg kom fra. Fordelen der er at kollektivtrafikken inn til Oslo er godt tilrettelagt, så selv om det er langt er det uproblematisk å pendle. Selvsagt ofrer jeg da også endel tid for å få dette til å gå opp. Jeg ofrer noen timer foran tv'n hver dag, det skal sies! Jeg må legge med tidligere. Til gjengjeld får jeg stressfrie helger, lave skuldre, frisk luft, masse natur og skjønne omgivelser. Samtidig som jeg beholder jobben min (og lønna!) i hovedstaden.
  3. Når avgjørelsen var tatt om at vi kunne flytte ut av Oslo var vi også så heldige (skjebnen kanskje?) at vi fant den perfekte leiligheten, nøyaktig hva vi så etter! En flott nyoppusset 4-roms leilighet i toppetasjen på en blokk med fin utsikt fra stor veranda og lite innsyn. Bare tre minutter fra bussholdeplassen som tar meg til jobb hver dag. Kortere å gå til bussen enn da vi bodde i Oslo, og en MYE mer presis buss!! Vi betalte 1.025.000 for leiligheten, relativt mye for en leilighet på dette stedet, fordi den var nyoppusset og hadde den standarden vi ønsket oss. Siden dette var før nyttår 2011/2012 "slapp vi unna" med 10% egenkapital, og har nå et boliglån på litt under 900.000 kroner, to over gjennomsnittlige lønninger, og bare en av oss (undertegnede) pendler til Oslo. Min sambo fikk raskt et vikariat dit vi flyttet, med store muligheter for fast jobb videre, til absolutt grei lønn. 
Oppsummert: Fra å så vidt ha råd til et bøttekott i Oslo ved å låne maksimalt av maksimalt mulig og med lite egenkapital til å eie en flott leilighet, stor nok selv for å starte familie, i naturskjønne omgivelser som vi raskt kan betale ned, og dette i løpet av 1-2 måneder før jul i fjor. Økonomisk sett er dette antagelig det aller smarteste trekket vi kunne gjort med vårt utgangspunkt. Med fortsatt lave renter regner jeg med at boligen er nedbetalt innen 6 år fra nå. Og innen jeg er 40 kan jeg, hvis ønskelig, være helt gjeldsfri!! Det er rimelig utopisk. Og folk lurer på hvordan jeg klarer den lange reiseveien, pøh, blir det kjedelig drømmer jeg bare litt om fremtiden, for den begynner å se ganske bra ut må jeg si :) Så jeg ofrer litt nå for å få det mye bedre litt senere. Og for å ta konsekvensen av dårlige økonomiske valg tidligere i livet. Vi valgte heller å ta grep og gjøre det vi måtte heller enn å sitte i leieleiligheten og sutre over hvor umulig boligmarkedet er!

Merk: Vi tenkte aldri på å be foreldre om hjelp. Selvsagt kunne vi da fått mer i lån mot at de kausjonerte og stilte sin bolig som sikkerhet. Men i en alder av 29 år syntes jeg det var på høy tid å klare å stå på egne bein, samt at jeg virkelig ikke ønsker at mine foreldre skal være dumme nok til å sette sin bolig på spill for at vi skulle få lån høyere enn vi burde. Det er jo en grunn til at bankene setter grensene sine som de gjør! Å kausjonere betyr å stille boligen sin som sikkerhet for et lån som banken anser som usikkert om kan betjenes. Bankene har såpass mye data i bakgrunn for kravene de stiller at de antagelig vet hva de snakker om. Det henger jo ikke helt på greip at så mange er villige til å gjøre dette. Jeg ønsket ikke at mine foreldre skulle sette seg i den situasjonen, så det var aldri aktuelt å vurdere kausjonist. Uansett hvor mye jeg "vet" at jeg kan betjene lånet! 

Per i dag eier vi nå 10,1% av leiligheten vår, jeg har bestemt at det får være entreen, slik at jeg hvertfall kommer hjem til et rom jeg eier selv. Deretter vil jeg eie det flotte badet! Men inntil videre er det også bankens... ;) 

Mine tips for unge som vil inn på boligmarkedet:
  • Spar penger, så mye du klarer så fort du klarer, start så tidlig som mulig.
  • Vurder å flytte ut av sentrale områder. Kanskje må du velge: leie sentralt, eller eie og pendle? På sikt vil det siste antagelig lønne seg.
  • Er det utenkelig å ofre sentral beliggenhet må du kanskje finne noen å kjøpe sammen med. Det er da alfa og omega med god kontrakt mellom partene. Jeg ville heller valgt å flytte et stykke ut og eie mitt eget fremfor å kjøpe sammen med venn/familie. Du vet aldri hvor mye trøbbel den andre parten kan lage for deg.
  • Ikke lån mer enn du har råd til. Det har du ikke råd til!
  • Ikke la foreldre kausjonere. Du stiller den potensielt sett i en vanskelig situasjon. Igjen - ikke lån mer enn DU har råd til. Dersom de vil gi forskudd på arv er det et mye bedre alternativ! Les mer om dette her. Husk uansett at dette er dine foreldres penger og pensjonstilværelse det er snakk om. Ikke frarøv dem muligheter bare fordi du stresser inn i boligmarkedet. Dette bør tenkes over selv om de tilbyr seg. Husk at de også føler press fra andre foreldre som har hjulpet sine barn, samt media sitt store fokus på at "alle" hjelper barna sine. De kan som følge av forventningspress muligens tilby å hjelpe selv om de egentlig ikke har råd til det.
  • Det føles HERLIG å stå på egne ben - ikke lån mer enn DU har råd til!

Edit: Endring av tittel på innlegg fra "Ung, fattig men boligeier" til "Ung, blakk men boligeier". Etter å ha høstet helt velfortjent kritikk for å omtale meg selv som fattig så jeg det nødvendig å endre tittelen på innlegget. Bruken av begrepet fattig var ikke gjennomtenkt, og jeg forstår at det kan oppleves som støtende. Jeg er selvsagt ikke fattig, selv om jeg selv føler meg langt fra rik, rent økonomisk. Dermed er blakk et mer passende ord, mer i tråd med situasjonen jeg var i og er på vei ut av.

40 kommentarer:

  1. Bra innlegg og det belyser dette med "behovsutsettelse"! :)

    SvarSlett
  2. Og dette med at sentrum er for hipstere, rikfolk og nye landsmenn.

    SvarSlett
  3. Bra blogg!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!

    Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg

    SvarSlett
  4. Veldig bra innlegg :)
    Det er lov å tenke utenfor ramma, noe du viser flott her!

    SvarSlett
  5. Gode råd her :) Jeg har hatt sparing som hobby siden jeg ble født, etter hvert av fri vilje, og hadde derfor mye egenkapital. Bodde først i små sentrale leiligheter, men trives bedre i stor og praktisk leilighet øverst i Groruddalen. Her er det grønnere, mindre biler og ikke minst mer tog som jeg kan lese bøker på i ro og mak. Bruker kortere tid på jobb enn da jeg syklet/gikk/tok buss i byen. Det er også lettere å komme seg hjem med nattbuss/døgnbuss. Det blir omtrent det samme i Lørenskog, så jeg begriper ikke hvorfor folk skal sloss om bøttekott i Oslo sentrum. Her har media og eiendomsmeglere gjort en litt for god jobb med markedsføring. Fint for den som skal selge. Jeg føler nesten at jeg har «jukset» nå som jeg bor både billigere og bedre.

    SvarSlett
  6. Patetiske, grådige menneske! Ikke fortell meg at "Ja, du må ofre deg og bo sammen med noen" for å kjøpe deg egen bolig. Denne ofringen er forøvrig en tvangsmessig gjenganger i hele innlegget ditt. Du med dine pietistiske og snusfornuftige livsbetraktninger. Hva tror du i ditt selvrettferdige sinn, at alle de andre er noen bortkjemte pengesløsere? (Ok, kanskje det...)
    Vel. Lykke til med å dele leiligheten (selv om jeg håper at du slipper det) når forholdet ditt begynner å skrangle, selv om du har OFRET deg for det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Herregud for en patetisk tulling du er! Syntes hun er kjempe fornuftig, og smart! Selv startet jeg å spare som en 10 åring, har vært fornuftig hele livet, og eier idag 2 leiligheter, en nedbetalt i sentrum og en jeg eier litt utenfor oslo sentrum. Denne også snart gjeldsfri og nei, er ikke 50 år gammel, er bare 30 år gammel.

      Det handler om prioriteringer i livet, noen elsker å bruke masse penger på shopping, på cafeer og uteliv. Jeg valgte å jobbe for to jobber (en periode) og bli ferdig med studiene. Jeg sparte opp nesten hele summen for leilighet nr 1 og kjøpte nr 2 i finanskrisa når alle valgte å selge skambillig!

      Så, du trenger ikke å bli sur og forbanna fordi andre har prioriterer på denne måten. For meg, virker det som du kun og bare kun er bitter og ikke har råd selv!

      Slett
    2. Jeg er muligens patetisk, men du har ikke fått poenget mitt her. Damen sier at man må ofre seg for å få råd til leilighet ved å inngå et forhold. Hun kan være så fornuftig og sparsommelig som hun vil, men det er ynkelig at hun erklærer stolt at en må ofre seg (= være sammen) kun for pengenes skyld. Det er ikke noe nytt at man ikke har råd til leilighet alene, men jeg vil ikke ofre meg for dette. Heller vil jeg ofre meg for noe viktigere. Har råd til dette i hvertfall - har du det? At du har prioritert en materialistsik tristesse får være din sak. Tipper at du koser deg med dine to leiligheter som er meningen med livet ditt.

      Slett
    3. Føler for å presisere at jeg naturligvis da snakker om å slutte å tenke "jeg vil eie alene" og heller vurdere å bo sammen med venn, venninne eller familiemedlem. Det går kanskje litt dårlig fram, men mener jeg har nevnt venn/familie i teksten som omhandler dette. Og dessverre er ikke det å kjøpe med venn/familie nødvendigvis problemfritt, men det kan være en løsning for de som ikke klarer det alene. Samtidig kommer det eksempler her på flere som har klart det alene, så antagelig er heller ikke det så umulig som mange ser ut til å tro :)

      Jeg mener selvsagt ikke at man skal finne en kjæreste bare får å kjøpe bolig. Det er stikk i mot hva jeg ville anbefale for å si det sånn. Men ser det kunne vært klarere i teksten at jeg ikke mener man ofrer seg når man vil bo sammen med sin kjære :) Tenkte vel heller at det er såpass naturlig at det er opplagt ikke er noe offer.

      Slett
    4. Herregud, det er fint mulig å kjøpe leilighet alene i Oslo. Jeg gjorde det i 2005, i en alder av 25 år, uten egenkapital.

      Slett
    5. Nå er vel boligmarkedet et HEEELT annet i 2012 enn i 2005! Hilsen en som kjøpte bolig i 2005 og i 2012.

      Slett
    6. Prisene er dessverre noe ganske annet nå enn de var i 2005! Selv eier jeg leilighet sentralt i oslo - startet som to, nå eier jeg alene! Det går, men litt tungt økonomisk blir det til tider - men herlighet, som du skriver om: ingen menneskerett å eie egen bolig, jeg er heldig!

      Slett
  7. Flott artikkel. Har lenge hatt planer om å skrive noe av det samme.
    Var selv igjennom dette for 50 år siden.
    Endre

    SvarSlett
    Svar
    1. yup med et hus som kostet 3-4 ganger normal lønnsintekt mot 7-8 ganger i dag.

      Slett
  8. Godt skrevet!
    Kommer med min erfaring - noe annerledes enn din - men vi har samme poeng;)

    For meg var det ikke noe "alternativ" å leie etter endte studier.
    Jeg ville i allefall gjøre alt for å kunne kjøpe meg en bolig så fort som mulig.
    Fikk meg kjæreste i studietiden, så vi var også to. I mens fler av mine venner levde det glade liv i kollektiv på majorstua og andre steder i sentrum, kjøpte vi vår første bolig i 2005.

    En nøktern leilighet 12 min med tog inn til sentrum. Desverre holdt ikke forholdet mer enn et år etter vi kjøpte boligen... Så, salg ble det og jeg sto på bar bakke.
    Måtte altså finne meg en bolig aleine - litt større utfordring. Men, hva gjorde jeg?

    Det er her prioriteringen ligger:
    Singel, midten av 20 årene og selvfølgelig sulten på både bylivet og cafeer og møte folk!
    Med litt i egenkapital etter salg av første bolig - ca 100.000 kjøpte jeg meg en 1. roms. Kjipt å gå ned i både standard og størrelse. Snau lønn og med 10.000 i boutgifter hadde jeg ikke mye til overs. Kunne sikkert leid meg et rom i byn til rundt halvparten, men da hadde jeg ikke sittet igjen med 200.000 i EK da jeg solgte etromsen til fordel for en toroms 2 år senere...:P og sånn har jeg holdt på. Nå kjøper jeg og min kjæreste snart en 3roms, og har nesten 700.000 i EK. Og jeg har ikke rukket å bli 30. Prioritere å ikke være for kravstor. Jeg trives litt utafor byen, venner kommer på besøk her og!! Føler jeg på ingen måte har gått glipp av noe - banen tar meg til byen på 10 min. Kjøpesenter og pub innen 5 min gange.

    Har også hatt non venner og kolleger som fortviler over boligsituasjonen. "Flytt der jeg bor da" sier jeg. Det er visst ikke noe alternativ... Takke seg sjæl...;))

    SvarSlett
  9. Enig i det meste. 15% egenkapital er jo et minimum, hvis du ikke klarer å spare 150`000kr så bør du vel egentlig ikke eie egen bolig. og jo, det finnes (fantes) boliger til under en mill innenfor ring 3. Og hvis du ønsker deg 100% finansiering så bør du vel legges inn på psykiatrisk avdeling, sjekk hvertfall prisen, lån er ikke gratis.

    Jeg foretrekker et bøttekott i sentrum på 16 kvm som jeg deler med min kone og 2 barn. 16kvm høres kanskje lite ut, og det er det, men det er ingenting å klage på, et sted skal man starte.

    Hører noen ganger folk klage på at det er så trangt i deres 90kvm leilighet. Dere er bortkjemt, dere ville sikkert hatt det trangt på 500kvm også. Poenget er at folk flest har høye forventninger til hvordan de skal bo og leve.

    Tror folk flest hadde hatt godt av å bo et års tid i telt eller lignende. Det har jeg gjort og det var fantastisk frigjørende. De fleste tingene dere ser på som en selvfølge i dag er rene luksusartikler, f.eks: rennende vann, strøm, varme, fast lønn, vannklossett, tv, tlf, internett, bmw osv.

    Men det er klart at for å ha et "optimalt" samfunn (økonomisk sett) der arbeiderne arbeider uten å klage så må det jo bare være sånn. De fleste av oss er lært til å være brikker som skal passe fint in i et grisk økonomisk system, men det er faktisk lov å gjøre noe annet/annerledes. Jo mer gjeld og utgifter du har, jo mere er du tvunget til å være en flittig liten maur.

    Det var kanskje litt off topic, men poenget er: Slutt å klag, lev livet med de mulighetene du har, nyt de øyeblikkene som nytes kan og ikke lås deg på at du tror livet må være slik eller slik, det finnes uante muligheter.

    Dette er ikke en oppfordring til å ta helt av eller frike helt ut eller gjøre andre ting som jeg ikke vil like ellers er det bare å kjøre på! Også er jeg ikke helt sikker på om jeg mente det jeg skrev, så hvis du er uenig så er jeg sikkert enig med deg, eller ikke.

    Vennlig Hilsen Busy Bee

    SvarSlett
    Svar
    1. Starter med at jeg likte veldig godt den åpne og inviterende avslutningen din - istedet for den generelle "er du uenig angriper jeg usakelige ting og biter av deg hodet istedet for en ordentlig samtale"

      Personlig vil nå jeg si at det kommer helt og heldent ann på personer når det kommer til "hvem som har godt av hva" og hvorfor. At du velger å bo 1 år i telt er jo greit nok, men jeg skjønner ikke hvordan du klarer så lite plass med kone OG barn, bare deg og konemor hadde jeg skjønt :)
      Forventninger er mange menneskers driv om ikke livskraft og om de setter seg "urealistiske krav" så blir det enten mye depping eller klaging. Jeg har et mål, ingen forventning - jeg skal bygge meg opp og gjøre meg "rik" ikke fordi at jeg er grisk eller penge-gal. Men da kan jeg opprettholde en jobb mens jeg fortsatt har friheter til å studere og sikre min familie, da jeg har sett hvor hardt dette har vært for min mor fra barndommen av.

      Hun endte opp med jobb i kommunen hvor hun tjente rundt 200 000 etter skatt, hun jobbet mye og jeg hørte aldri at hun klagde. Likevel ødelagte dette mye for henne og hun har måttet låne penger av meg, sin nyutdannede sønn.. Hvor vondt det egentlig gjør fatter jeg fortsatt ikke.. Redningen har vel komt i at de få hun har vært/er sammen med var flinke økonomisk og det gjorde mye.
      Jeg vil aldri se noen jeg kjenner som gir så mye av seg ha det så ille om jeg kan noe for det og vet at jeg har evnen til å gjøre dette for meg og mine. Aldri har jeg tenkt at det skal ramle 100 millioner i fanget meg eller 10 for den del eller 1. (ønsketenkning, ja visst da skjer det ofte .. :) ) det blir beinhardt, men jeg skal klare det.

      Luksusartikler som strøm, vann, varme, dass, tv, tlf internett og bil er mer kommersielle varer i dagens samfunn og folk velger å betale for dette med sin egen arbeidskraft siden det er det beste alternativet som er tilbudt. Kan likevel garantere deg at om alt dette forsvant, så ville mennesket tilpasset seg og vent seg til det - som vi gjorde da dette kom og som vi vil fortsette å gjøre i fremtiden. Det er bare sånn vi er ^^

      Så , joinet deg off topic og det var fint. Enig i at folk bør klage mindre og leve med mulighetene du har/skaper selv. Du er selv den som vil definere hva du vil livet ditt skal mene for deg og det er det viktigeste (om du ikke kaster mennekser under deg på veien i min mening)

      Så jeg får oppsummere å si jeg er enig i mye av det du sa, det jeg hadde kommentarer på.. Det står jo her til alles skue. Det er flott at du gjør ting du liker og at det fungerer for deg og dine, flere burde gjøre sånn istedet for "saue måten"

      Slett
    2. Du skriver at du har bodd i telt i 1 år. da lurer jeg på hvordan du fikk tak i mat, og spesielt om vinteren? Hvor hadde du teltet stående? I oslo eller i skogen? Frøs du deg ikke halvt ihjel om vinteren når det er metervis med snø og 30 minus? Hvor dusjet du henne?
      Noen penger må du jo ha hatt. Har også vært inne på posten sin side og hvis man skal endre adresse, så må man endre adresse til et nytt sted, det går ikke an å ikke ha adresse, så jeg lurer på hvordan du gjorde det? For du har sikkert ikke hatt postkasse stativ i teltet.

      Slett
  10. Herlig - som om jeg skulle sagt det sjæl!!!

    Fullstendig oppgitt over min verden på vestkanten og surmulingen til alle som ikke har råd til bøttekåttene sine de på død og liv må ha.... Og ikke minst medias fremstilling.

    Siterer min mor: "Jeg blir helt satt ut over standarden de unge forventer i dag til første bolig og innhold. Jeg kjøpte min første nye sofa i en alder av 45 år!!!"

    SvarSlett
  11. Veldig bra skrevet! Takk!

    SvarSlett
  12. Som 21 åringer kjøpte samboern og jeg vår første leilighet, for snart ett år siden på carl berner (selveier på 50kvm). Jeg ofret mye i friåret mitt etter vgs, og jobbet da tre jobber for å spare opp EK til leilighet og dette klarte jeg! Sparte opp nærmere 300 000 på egenhånd. Ingen foreldre som måtte stille som kausjonister, ikke at vi vurderte det heller. Jeg var jo selvfølgelig veldig heldig som fikk mulighet til å jobbe så mye, ettersom jeg bare var ansatt som ekstrahjelp. Vi eier nå ca 25% av leiligheten. For å klare å betale dette lånet så jobber vi begge to deltid ved siden av fulltidsstudier og dette fungerer veldig bra for oss. Så umulig for unge å komme seg inn på boligmarkedet er det ikke :)

    SvarSlett
  13. Jeg er nyskilt med to små barn og førti år. Vi kjøpte et hus 7 mil utenfor Oslo for tolv år siden med 25 års nedbetalingstid.Nå sitter jeg her uten bolig og må starte helt forfra.
    Min feil- neppe.

    SvarSlett
    Svar
    1. HÆ!??
      25års nedbetaling med to inntekter? 7 mil fra oslo?
      Mange av verdens problemer kan spores tilbake til at folk som deg insisterer på å formere seg.

      Slett
  14. Jeg og mannen min har nettopp kjøpt vår første leilighet, jeg er 22 og han er 21. Vi fikk dekket 80% av banken, og 20% av husbanken - dette til tross for at jeg kun er ringevikar. Vi kjøpte en 45kvm andelsleilighet i et borettslag, og betalte 430.000,- for denne. (Fellesgjeld på 250.000,-).
    Leiligheten har ikke vært noe særlig renovert siden byggeår 1990, og vi bor en time i bil unna Oslo.
    Er veldig enig i det du skriver på at folk faktisk MÅ ofre, og faktisk MÅ senke kravene sine!
    Vi bor 3 stk i denne leiligheten, og det spørsmålet de aller fleste har stilt er "Er ikke 45kvm litt for lite for dere tre da..??". Nei, det er faktisk ikke det. Man MÅ ikke ha kjempestor plass for å være lykkelig! Heller liten leilighet for min del.. Man samler på mindre dritt, har færre ting, færre møbler, og ikke minst - mindre plass å holde rent og ryddig! :D

    SvarSlett
  15. Applauderer her jeg sitter!

    Jeg har lenge sagt at folk mener det er "menneskerett" og gå rett fra og bo hjemme til og KJØPE seg bosted. Og leie er jo og kaste penger ut vinduet..Joda, er nok det,- men det er og har vært nødvendig for de aller fleste siden "tidenes morgen" ogleie før man kan eie.

    Kan ikke si det bedre enn hva du gjør, og skal man snakke om problem i boligmarkedet, bør man vel heller snakke om dyre leieboliger rundt omkring. Et boligmarked med så raskt voksende priser stimulerer ikke særlig til bygging av boliger for rimelig utleie. Når det koster mer og leie, enn hva det koster og betjene et lån (med renter OG avdrag) så blir det fort vanskelig og spare opp egnekapital. Et bedre og rimeliger utleiemarked, slik at man faktisk kan se for seg en periode med rimelig husleie og boligsparing før man kan rette blikket mot kjøp tror jeg hadde dempet mye av misnøyen rundt omkring. VI var heldig og fant et rimelig sted og leie, og kunne spare i noen år før vi kjøpte. Men vi hadde måtte vente enda mange år om vi hadde skulle kjøpt ALENE.....

    SvarSlett
  16. Bra innlegg!! En tankevekker til alle unge studenter som gjerne tar et sabbatsår for å reise jorda rundt, har ferie istedet for sommerjobb og slurper kaffelatte på akerbrygge før de drar hjem til mamma og pappa for å klage over hvor dyre leilighetene i sentrum har blitt...

    SvarSlett
  17. "Og folk lurer på hvordan jeg klarer den lange reiseveien, pøh, blir det kjedelig drømmer jeg bare litt om fremtiden, for den begynner å se ganske bra ut må jeg si :)"
    <--- Jeg flyttet selv en time vekk fra Stavanger for å ha råd til hus. Mitt tips til pendling: Smartphone + masse apps (wordfeud, angry birds osv) :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jepp! Har nok planer om et innlegg med tips som gjør langpendling til en helt ok opplevelse. Lydbøker er min favoritt for tiden.

      Slett
    2. Kan jeg spørre hvor mye du betaler for månedskort? Det er vel også noe å ta med i regnestykket.. Blir fort mye om har lang pendlevei:)

      Slett
    3. Absolutt, det er tatt med i beregningen vår, det går i pluss selv om kortet er dyrt. Det koster 3400 kr pr mnd før pendlerfradrag. Ca 2200 etter fradraget. 11 mnd i året utgjør det jo nærmere 25.000 kroner per år. Skulle vi kjøpt i Oslo hadde vi vært nødt til å låne alt vi kunne fra banken, og hatt lån på 1,8 millioner i stedet for 900.000. Med dagens rente er det ca 8000 kr å betale hver mnd, så kommer jo gjerne fellesutgifter osv i tillegg. Det kunne blitt vanskeligere å betale inn særlig mye ekstra. Totalt over lånets løpetid (30 år) ville renter da utgjøre 1 073 758 kr Nå kan vi betale inn 4000 ekstra på lånet hver måned (faktisk mer enn det også), sparer dermed 18 års nedbetalingstid og renteutgiftene i løpet av lånets løpetid vil kun bli 185 530 kroner. Sparte rentekroner er dermed rundt 888 000 kroner. For det kan jeg kjøre buss i 35 år :) Noe jeg ikke har planer om å gjøre for å si det sånn da! Nå er jo dette regnestykket forenklet og basert på dagens situasjon, priser osv. Klart vi hadde klart å betale noe ekstra selv på et større lån, og så lønnsøkninger osv osv. Vi bor også i et område med lavere prisvekst. Skal allikevel endel til før det går i minus på grunn av pendlingen. Og i forhold til å leie og betale penger til noen andre enn oss selv samtidig som man prøver å spare så er jo dette veldig veldig lønnsomt :)

      Man kan regne lenge og mye på dette...

      Slett
  18. Mange gode poeng, men jeg ser at jeg nok ville prioritert litt annerledes... For meg, jente 24 år som nylig er ferdig med studier i utlandet og nylig har flyttet hjem, så er sentrum en prioritet. Det jeg derimot velger bort er plass. Og da går det opp i opp allikevel. :)

    Har forsåvidt også bestemt meg for ikke å prioritere bolig enda, men prøve å leie meg inn i et kollektiv, som jeg gir meg både leke- og sparepenger til overs. :)

    SvarSlett
  19. Jeg kjøpte leilighet på 35kvm i Oslo i 2010, da var jeg 22 år gammel. Jeg ble syk, ønsket meg noe større,og å bo mer landlig og unna Oslo's stress og mas. Så halvannet år etter jeg kjøpte leiligheten søkte jeg mellomfinansiering og kjøpte småbruk 2,5 timer unna Oslo. Det skulle koste 1.235.000 kr, med hus på 225 kvm, stabbur, lysthus, låve, tømmerhus og grisehus, 3 mål hage og tun, 12 mål skog og 23 mål jorder. Leiligheten i Oslo gikk for 1.750.000kr og slo rekord på kvadratmeterprisen i sitt området. Da fikk jeg penger til å nedbetale gamle lån og i tillegg ha penger til førerkort og lappen. I forkant av alt dette - var mottoet mitt at jeg måtte ofre noe nå - ta i et tak, jobbe masse å stå på, slik at jeg kunne dra nytte av det økonomisk og å det lettere senere. Derfor hadde jeg en fulltidsjobb, en bijobb, deltidsstudier ved siden av disse igjen. Jeg ofret ikke bare fritid, men til slutt også helsa mi. Så nå sitter jeg i det store huset mitt på landet og venter på hjemmesykepleien. Mine foreldre har alltid hatt dårlig økonomi, ingen av dem eier noe, og de har gjeld, og jeg ville ikke gå den samme veien, derfor har det meste jeg har gjort stått i kontrast til hva dem har gjort i sitt liv. Det er ikke alle som har en buffer hos foreldre eller familie, og det er helt klart tøft å være ung i boligmarkedet. Jeg fikk 20 avslag på boliglån første gangen, og andre gangen telte jeg ikke, men men det var veldig mange avslag før jeg fikk napp.
    Nå venter jeg bare på helsa.

    Hilsen kvinnemenneske på 24.

    SvarSlett
  20. i Stavanger 4 room leiligheten minst 3 000 000

    SvarSlett
  21. jeg har aldri hatt foreldre som har spart til meg, med unntaket av en tilfeldig konto opprettet før jeg ble myndig hvor jeg hadde en del av konfirmasjonspengene mine.
    Mulighetene ved en sterk økonomi strekte seg langt og holdt de fleste trøblene livet egentlig kunne komme med på mer enn en armlengdes avstand ^^
    Fra jeg var lærling i en statslig bedrift har jeg spart stødig ca 25% av inntekten min på en konto som ikke røres for alt og en "helst ikke røre" konto hvor 25% også havnet.
    Resterende 50% gikk til mine daglige sysler, regninger og generelt ting jeg likte - det viste meg at jeg kunne klare meg uten dårlig samvittighet når jeg brukte disse pengen - vel vitende om at jeg hadde mer i bakhånd skulle noe uforutsett skje på verst mulig tidspunkt (helst ikke røre kontoen) som ble brukt en gang ved reise (mindre røring) og en annen ved forsinkede og (i min mening, bevisste) uforutsette direkte inkasso regninger (jeg aldri hadde sett snurten av fakturaen til)

    I dag så ser jeg litt på om jeg bør finne meg noe som er "mitt" , men jeg venter. Venter til dette passer inn i akkurat min plan for meg i fremtiden.

    SvarSlett
  22. Jeg og min kjære fikk kjøpt en leilighet rett før Jul i Bergen. Det er en 3-roms med fin standard i ett boligområde som ligger noen min fra Bybanen. Nei det er ikke eneboligen i Fjellsiden som vi drømmer om men det er så vist ikke noe shabby kott! Og vi betaler like mye i måneden på lånet som vi gjorde til huseier når vi leide...
    Det som er skremmende med boligmarkedet er at så mange låner over evne fordi rentene er lave. Vi har regnet på det tåler helt fint en rente økning til 7%. Om den plutselig hopper opp til 10% så må en del ofres, men vi skal klare det. Hva skjer da med de som har en samlet inntekt på 600000,- og ett lån på 3 mill? Som har pant i foreldrenes bolig? Og en boligboble som sprekker?

    SvarSlett
  23. Takk for et supert innlegg! Løsningsorientert er vel stikkordet i denne artikkelen. jeg oppfordrer alle fremtidige boligkjøpere til å sette seg inn i boligutviklingen i Oslo og omegn årene som kommer. De med mest profitt på bolig er ofte de som har sett seg ut en plass som ikke ligger i nåløyet til samtlige der og da. Tenk kollektivutbygging, sentrumskjerne og belliggenhet! Hilsen 23årig boligeier rett utenfor Oslo.

    SvarSlett
  24. Jeg kjøpte bolig i 2007 som 21 åring, 100% finansiert av banken og kjøpte det til 400 000 over takst. Det var null problem å få lån i banken da. Lånet var på ca 1,35 MNOK, og jeg betaler ca 6500 pr mnd på lånet noe som er langt under hva jeg må betale hvis jeg skulle ha leid noe tilsvarende. Skjønner ikke hva bankene er blitt så redde for. Selger jeg nå kan jeg få rundt 1,7 - 1,8 MNOK for huset.

    SvarSlett
  25. Jeg er så enig med deg! Vi eier bolig selv, i en alder av 23 og 24, men i en mindre by, 12 mil fra Trondheim! Når vi bodde i Trondheim gikk bussene i byen så tregt at vi brukte 45-50 minutter på å komme oss hjem, 8 (!) km fra sentrum! brukte fort halvannen time til Dragvoll. Kunne like gjerne bodd 8-9 mil utenfor Trondheim og tatt toget inn dit, og nytt den behagelige turen med dofasiliteter og kaffe-maskin istedenfor like lang tid på en trang, tett, humpete buss uten mulighet til verken toalett eller kaffe!

    SvarSlett
  26. Jeg var 20 og min samboer 24 da vi kjøpte oss hus i 2010. Vi kjente de i banken, og fikk akkurat lån før de begynte med egenkapital på 15 %. Jeg har aldri fått hjelp om jeg ville eller ei av foreldre/ familie, og jeg tenker at det er godt. Da slipper jeg å tenke at jeg skylder noen noe, har også andre søsken, så om foreldrene mine hadde gjort noe for meg, så måtte jo de gitt de andre også. Samboeren har en mor som sa at hvis vi bodde i nærheten av der de bor( på vestlandet) så kunne hun kjøpe en bolig sammen med oss. men det ville ikke han og ikke jeg heller. Vi ville greie det selv. Vi fikk max lån på 760 000 og kunne velge mellom å bo sentralt i et mugghus og fult av råteskader, eller vi kunne se oss om etter et annet sted. Vi gikk på noen visninger 30-40 min unna Bergen, huset var taksert til 800 000 men gikk for 1,4 mill. Det var fuktskader, råteskader, malingsflekker på fulvet, nedrevet tapet og det så absolutt ikke ut. 600 000 over takst sier bare hvor desperat folk er blitt.. Så om sommeren reiste vi til østlandet og så oss om kring, gikk på visninger, og til slutt la vi inn et bud på et hus på landet. 3 mil til nærmeste lille by, der det går 2 busser om dagen. MEN huset var ihvertfall ikke fuktskadet, det var helt greit, og vi har pusset opp en del, og skapt oss et hjem sammen, selv om alle mulige sier vi må flytte tilbake til vestlandet, og vi ikke kjenner noen her, så har vi i det minste greid å skaffe oss et hus som vi eier, istedenfor å leie. vi betaler heller ikke mer i mnd på huslån enn hva man gjør for 1 person i et kollektiv.
    Så jeg er helt enig med deg i at man må ofre, hvis man vil eie, og ikke har millioner på konto,så må man kanskje være villig til å bo usentralt( 2,5 time til oslo herfra for vår del. Man kan ikke få i både pose og i sekk. jeg pleier å si : enten sentralt og med et fuktskadet hus, eller usentralt der du er avhengig av bil, men du kan få et fint og solid hus som kanskje bare trenger overflate oppussing.

    Jeg har en fetter som er like gammel som meg(22 år nå) han gjør ikke på en drit, sitter hjemme og spiller data og trener, han FÅR en splitter ny leilighet av foreldrene sine som er klar i 2013, og alikevel er det HAN familien min roser opp i skyene, og ikke jeg som alltid har klart meg selv, da syns jeg det blir gale. Man skal jo heller rose de som greier å stå på egne bein, ikke de som får alt de vil til den dagen foreldrene dør?!

    SvarSlett
    Svar
    1. Må bare få skryte av et meget godt innlegg fra et ungt menneske med beina på jorda. Høres virelig ut som dere har oppnådd mye på kort tid. Et godt råd: Drit i fetteren din og alle de som skryter av han, du vet selv at du er han totalt overlegen.

      Slett