torsdag 14. juni 2012

Betale private og rentefrie lån

Det er den tiden i måneden...
Jeg har uka mi...
Den uka da regningene deiser ned i postkassa. Et tydelig tegn på at det er halvveis til neste lønn, det er på tide for gribbene å sikre seg pengene mine lenge før jeg i det hele tatt har fått dem. Vel, nå har jeg forsåvidt brukt de på forhånd da da, det skal sies, så gribbene har full rett til å komme etter pengene sine.

Særlig en regning begynner jeg å bli mektig lei...
De andre kan jeg leve med, slik som strømregningen og internettabonnementet, men den for gjelden hos Resursbank begynner å bli kvalmende...!

Jeg vil ha denne bort bort bort!!

Satt på bussen hjem i dag og tenkte at jeg gjerne vil forklare hvorfor jeg fokuserer på å betale ned rentefri gjeld. Det kan jo virke som et noe unødvendig mål når man har både studielån og boliglån med nok av renter på. Det første lånet er til en bank, etter laseroperasjon av øynene mine i fjor høst. For den nette sum av 38.000 kroner som jeg plutselig fikk for meg at var en god ide, til tross for all kontokreditt, forbruksgjeld og kredittkortgjeld jeg hadde da. Jeg kunne jo ta det på finansiering.... Heldigvis hadde jeg vett nok til å velge 24 mnd rentefri nedbetaling når det var et valg. Takk gud... Selvsagt burde jeg spart opp først, NÅ har jeg jo skjønt det. Så dette lånet er den siste ekle påminner om dårlige økonomiske valg, og jeg får det på papir hver eneste måned...! Så det blir rene friheten når dette er nedbetalt og regningen forsvinner. Da er jeg endelig ganske ferdig med fortiden og klar for fremtiden!! Dette er psykisk mer enn økonomisk. Men jeg har hørt noen si at personlig økonomi er 80% personlig og 20% økonomi. Det tror jeg det er mye i.

Det andre rentefrie lånet er et PRIVAT lån, det har mye med saken å gjøre.

Private lån er aldri noen god ide. Man burde aldri hverken låne eller låne bort penger til venner og familie. Men jeg har lånt, forsåvidt av praktiske årsaker. Jeg kunne vært uten lånet hvis jeg hadde droppet bufferkonto og tømt ut litt av pengene jeg hadde tilgjengelig i BSU før nyttår. Men rent økonomisk virket det smartere å heller betale ned rentefritt til min snille samboer som hadde pengene. Pengene jeg skylder er egenkapital til leiligheten, jeg manglet nøyaktig 17.500 for å gå inn 50/50 med egenkapital, så han betalte de inn og jeg betaler han tilbake. Sånn sett ikke det verste lånet heller, da pengene allerede er lagt inn i boligen.

Private lån gjør noe med meg følelsesmessig. Jeg liker å stå på egne bein, hvilket også er årsaken til at jeg aldri ville ønsket at mine foreldre skulle kausjonert for at vi skulle kunne fått enda større boliglån. Det treffer den samme nerven som det private lånet, rett og slett følelsen av å skylde noen noe. Det er ingen god følelse! Det fratar meg frihetsfølelse... DERFOR fokuserer jeg på å bli kvitt det private lånet så fort som mulig, og gleder meg til å betale inn resterende når feriepengene kommer.

Generelt kan lån av penger til venner og familie føre til ødelagte vennskap og familiebånd. Vi har vel alle lånt bort penger vi ikke har fått igjen? Og kjent på følelsen av å treffe samme venn igjen som tydelig har glemt alt om de lånte pengene, hvordan skal man oppføre seg? Når skal man spørre om de? Føles det egentlig ok å la de slippe unna? For mange blir dette fort en prinsippsak om så bare over en 10'er. "Kan jeg låne en 10'er til en kaffe?" fra en kollega f.eks. En tier man sjelden ser igjen. Men så fort ordet LÅN er brukt forventer man av en eller annen grunn å få den tilbake. Det er en tier, tenk deg 10.000. Det samme innen familie, man vil jo gjerne hjelpe ved å låne bort penger, men det skaper fort uhygge når penger ikke betales tilbake. Både for den som ikke kan betale tilbake og for den som har lånt bort pengene. For ofte er det en grunn til at vedkommende trenger et lån, og sjansene er derfor store for at de ikke kan betale det tilbake med det første heller. Det gjør noe med relasjonene, og man risikerer faktisk å miste noen man er glade i på grunn av noe så uskyldig som et privat lån. Og jo større lånet er jo svettere er situasjonen for alle parter.

Men lån fra kjæreste/samboer må vel være greit??
Vel - nei, egentlig ikke. Dessverre vet man aldri når kjæreste blir til eks-kjæreste og uvenn. Og da vil lånte penger fort bli en kjempekonflikt, spesielt hvis det ikke foreligger noen underskrevet kontrakt. "Ja men vi stoler jo på hverandre, han/hun vil jo selvsagt betale meg tilbake uansett". Nei, det vil han/hun ikke nødvendigvis etter et brudd. Det kan være mange vonde følelser som gjør at det siste man vil er å betale tilbake pengene, og mennesket du trodde du kjente forandrer seg til det største monsteret du har møtt. Så uansett bør man ikke låne penger av hverandre, og må man bør det absolutt skrives et gjeldsbrev med begges underskrifter i to kopier.

Det er disse risikoene jeg ikke ønsker å ha i livet mitt, så jeg ønsker hverken å låne eller låne bort penger til andre. Jeg kan vurdere å GI penger når jeg har råd, og jeg kan også vurdere å motta penger som gave hvis jeg virkelig skulle trenge hjelp. Men lån er uaktuelt i fremtiden. Da vil jeg heller bry meg nok til å tilby hjelp og råd for å løse situasjonen som fører til behovet for et lån. Fordi jeg ønsker å beholde de gode båndene med venner og familie, og min egen selvfølelse. Man bør aldri låne bort penger man er avhengig av å få igjen, derfor kan man like gjerne gi de bort hvis egen økonomi tillater det.

Samtidig er det også viktig å forstå at å låne bort penger ikke alltid er å hjelpe til. Vedkommende som spør om lån viser jo tydelige tegn på at økonomien ikke er under kontroll. Det å gi penger til en dysfunksjonell økonomi er jo bare å bidra til problemet, heller enn å bidra til en løsning. Jeg har lånt penger av mine foreldre mange ganger opp igjennom 20-årene. Jeg har også fått litt nå og da. Men aldri har mine foreldre spurt meg om hvorfor jeg trenger å låne penger selv når jeg både jobbet og fikk studielån. Ikke en eneste gang. Hadde de bare tatt seg bryet med å utfordre meg til å tenke gjennom hvorfor det ikke gikk rundt, hvorfor jeg ikke hadde sparepenger til tannlegeregningen eller til sydenturen jeg ville på før feriepengene kom... Jeg skulle ønske de hadde sagt nei og bedt meg sette opp et budsjett og begynne å spare. De var fornøyde bare jeg betalte tilbake etterhvert. Det de ikke visste var at siden jeg måtte betale de var det kredittkort som ikke ble betalt så mye som de burde, og klær ble handlet på kredittkonto... De burde sagt nei!! Å låne bort penger er ikke alltid å hjelpe til, kanskje tør jeg gå så langt som å si at det sjelden er å hjelpe til.

For øvrig så kan det hende man spør seg selv hvor mye rett man har til å be om innsikt i andres økonomi. Det er jo et poeng, hvor mye skal man blande seg inn i andres privatliv, selv venner og familie? Jeg synes igjen Dave Ramsey har rett når han sier at "du kan bare være støttende og nysgjerrig som venn/familie, men i det noen ber deg om pengene dine, da har du rett til informasjon om økonomitilstanden til den som spør - it's your money!".



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar