Menn, kvinner og risiko

Foto: OmirOnia @freeimages.com

Man skulle kanskje tro at det er lite behov for å diskutere økonomi i Pengebingeheimen. Men, det er alltid aspekter man ikke nødvendigvis er helt enige om. Og vi opplever stadig noen klassiske diskusjoner, som noen ganger skyldes at det er forskjell på menn og kvinner. Og det må vi ta hensyn til at det faktisk er.

Det har blitt tydelig i våre samtaler rundt investeringer og fremtid at Pengebingenkona og Pengebingenmannen har ulikt forhold til risiko. Og dette er typisk har jeg hørt. Jeg foretrekker det trygge, selv om det går på bekostning av høy avkastning. Jeg vil heller bruke tid på å en langsom men relativt sikker økning av formue enn å spekulere i risikable prosjekter med mulighet for avkastning, men også fare for tap. Jeg strekker meg til fondsinvesteringer med lang sparehorisont, det er jeg komfortabel med. Tanken på enkeltaksjer og markedsanalyse (uten kunnskap eller erfaring i bunnen) gjør meg svett og nervøs, og jeg ser ganske enkelt ikke poenget. Mannen derimot, han ønsker høy avkastning, raskt. Noe som medfører behov for å ta risiko om det skal kunne oppnås. Han vil ha enkeltaksjer, nå nylig drømte han om å sette alt vi har av sparepenger i Alibaba-askjer! Dvs, i etterkant av oppsvingen til de aksjene drømte han om at han hadde satset stort på de. Han mener han kan spå fremtiden, og kanskje kan han det? Selv om jeg står på mitt om at ingen med sikkerhet kan si noe om neste års utvikling f.eks.

Dette medfører noen nokså heftige diskusjoner kan man si, og det er egentlig litt moro. Heldigvis har jeg en mann som aldri ville finne på å faktisk gjennomføre noe så sprøtt som å tømme sparekontoene og sette alt i Alibaba-askjer uten å spørre meg. Men samtidig skjønner jeg at vi på et tidspunkt kommer til å måtte hensynta våre ulike risikoprofiler, slik at vi begge blir fornøyde med hvordan vi plasserer pengene våres. Og det tror jeg er viktig i alle forhold, det må et kompromiss til. Så når dagen kommer og vi skal sette mer penger i aksjemarkedet, så må han få muligheten til å satse på sine hester, samtidig som vi sørger for at en god andel er mye tryggere plassert. Min filosofi er at vi ikke kan satse mer enn vi kan tape, men skulle han mot formodning få til noe bra med sin innsats så skal jeg da ikke klage heller. Men jeg tror det liksom ikke før jeg ser det ;)

Jeg tror jevnt over at vi kvinner er mer opptatt av sikkerhet enn menn. Vi liker store bufferkontoer og lav-risiko fondssparing. Vi liker å vite at vi kommer frem dit vi skal, selv om det kanskje tar litt lenger tid. Menn vil spille, leke og vinne, de vil jakte og stolt bære byttet hjem, jo større jo bedre! Det er en annen mentalitet, og det kan være krevende i et parforhold om man ikke er klar over at forskjellene er der, og at de faktisk må respekteres, fra begges side. Jeg må få ha den graden av sikkerhet jeg trenger i bunnen samtidig som at han må få gleden av å gjøre forsøk på å gjøre oss rikere raskere. Nøyaktig hvordan dette skjer får vi se, vi må enes om en fordeling som virker ok og fornuftig for begge. For øyeblikket trår han på gassen og jeg sitter på håndbrekket, og tilsammen holder vi en jevn fart fremover på rett vei.

Bloggen oppe igjen og første økonomidate avholdt

Ja, hurra for at bloggen ser ut til å fungere fin igjen etter noen uker med trøbbel. Det tok meg litt tid å forstå hva som var galt og hvordan jeg kunne fikse det, men nå tror jeg alt er i orden. Synderen av nok et tredjeparts script jeg brukte på arkiv-siden. Den er derfor slettet, men arkivet foreligger nå i tradisjonell Bloggerform i høye kolonne.

I slutten av forrige uke var det tid for ekteskapets første økonomidate. Ja, det krever jo litt samarbeid når to lønninger skal benyttes mest mulig fornuftig, også er det veldig artig å sitte sammen og se utviklingen også.

Vi får lønninger på ulike datoer, han er først ute den 12., og så får jeg 28. Det vi gjør er at vi samler alt sammen opp før vi fordeler i hht til planen. Da er det absolutt en fordel at lønningene står på høyrentekonto hos YaBank, til 3,4% rente, vi taper lite på å utsette overføringene. Det er også en forutsetning at vi ligger på forskudd med alle regninger slik at hans lønn ikke trengs til å betale noe før i måneden etter.

Nå ble februar litt uvanlig, da det i realiteten ble en kombinasjon av januar og februar. Dette fordi vi ikke sparte en krone i januar. Vi satte alt overskudd inn på bryllupskontoen og lot de stå til alle regninger var betalt og alle kostnader dekket. I tillegg satte vi inn det som kom av pengegaver. På den kontoen sto det dermed en god slump penger igjen, rundt 15.000 kroner. Dette ble da også tatt seg av nå i slutten av februar.

Så vi satte oss ned, torsdag kveld faktisk, med tekoppene og laptopene. Jeg viste han hvordan jeg pleier å føre alt inn i regnearket for å holde oversikten, og han tok seg av overføringer til diverse kontoer. Vi har nemlig opprettet en god del kontoer, i håp om å ha oversikt som begge kan forholde seg til. Det nytter ikke lenger at jeg har detaljene i hodet eller i regneark. Siden dette er et nytt oppsett for oss så tenkte jeg dele det med dere!

I februar ble pengesekken fordelt slik:

Netto lønn: 
31 466,-
26 600,-*      
SUM: 58 066

* Litt mer enn vanlig, tilbakebetalt for utlegg reise.

Utgifter
Regningskonto (alle regninger i mars): 14139,-
Matkonto: 5500,-
Kjæledyr: 500,-
Tannlege/helse: 500,-
Bil drift: 2000,-
Studielånskonto: 4050,-
SUM: 26689,-             

Lommepenger til eget bruk: 4000,-

Kortsiktig sparing
Gaver: 2000,-
Ferie: 2000,-
Ny gammel bil: 40 000,-    
SUM: 44 000,-                 

Langsiktig sparing
Pensjonssparing fond: 2903,- (5% av respektives netto lønn)
Annen langsiktig sparing: 0,-
SUM: 2903,-                     

SUM totalt utgifter og sparing: 73 592,-

Gapet mellom inntekt og utgifter/sparing skylder de ca 15 000 som sto på konto fra forrige måned og som nå er satt til bilsparing.

Jeg vil ikke regne % sparing på dette, da det er vanskelig siden det delvis er to måneder slått sammen. Men som dere ser går nesten alt til bilsparing, da kjerra skal byttes ut før sommeren. Mannen har lyst på bedre bil, og selv om det er en luksusgjenstand så velger vi å ta oss råd til det. Men det er ikke snakk om finansiering, så her må det spares! Tanken vår er å følge denne geniale oppskriften helt til vi for alltid kan kjøre 3-6 år gammel bruktbil: Bil uten billån?

Målet for bilsparingen nå er 120 000 kr, og vi har nå 80 000. Jeg regner med at vi er i boks med sparingen i slutten av april hvis vi er flinke, evt i slutten av mai hvis vi ikke klarer å være flinke. Og deretter skal jo nesten tilsvarende sparebeløp overføres til langsiktig sparing. og da blir det moro!

Noe annet nytt her, som jeg merker godt, er at vi faktisk tar ut lommepenger. Og ganske mye også. 2000 kroner hver holder vi tilbake før resten av lønningene går inn i felleskassa. Beløpet er såpass høyt fordi det er tenkt til å dekke klær (utenom større dyrere kjøp), hobbyting og at vi skal ha mulighet til å spare opp litt til egen moro. For eksempel hvis jeg vil på jentetur, eller han vil ha nytt dyrt fiskeutstyr. Luksus for meg som ikke er vant til å bruke særlig mye.Så her gjelder det for meg å passe på å ikke bruke opp alt! Har allerede satt av litt på min egen sparekonto. Samtidig er beløpet lavt ifht hvor mye vi har til overs hver måned, men det er selvsagt for å få spart mest mulig! Men nå er vi ikke helt nazi heller, dukker det opp ønsker/behov, så er det selvsagt mulig å gjøre noe med det. Men da må det i hvertfall diskuteres og begge må være enige. En slags sikkerhetsventil som sørger for at ikke pengene forsvinner i øst og i vest uten videre.

Leve på en lønn = frihet!
Det mest positive her er helt klart at vi i faktiske nødvendige utgifter er veldig nærme å kunne leve på en lønning. Og det betyr økt grad av frihet, for hva er oddsen for at vi begge mister jobben? Liten. Det betyr generelt mer frihet. Mannen ønsker seg annen jobb i annet yrke. Mulig at han da må starte med lavere lønn igjen og jobbe seg oppover, og skulle det være nødvendig for å få en jobb han trives med, ja så har vi den muligheten. Ikke at det er ideelt, men ved behov så lar det seg gjøre. Slik frihet er utrolig deilig!

Anbefaler alle par å samarbeide om økonomi, uansett om dere har felles eller separat økonomi. Gå inn for mye sparing, det gir resultater etterhvert!

Når to skal bli en - kaos!

Okay, så var det det å gå over til felles økonomi da. Og da mener vi så felles som mulig, noe som krever endel endringer i opplegget vi har hatt hvert for oss. Så nå er mye igjen kastet opp i lufta, og vi plukker ned baller. Vi holder på med følgende:

• Flytte personlige avtalegiroavtaler til felles regningkonto
• Endre kontonummer for lønn
• Opprette nye kontoer for å skape litt system i kaoset innledningsvis
• Skaffe disponentrettigheter til nye kontoer
• Opprette ny bufferkonto i ny bank (Santander)
• Flytte bufferpenger til ny bufferkonto
• Få betalt egne regninger før de slås sammen til felles
• Sette lønninger inn på felles konto uten egentlig å ha full kontroll på utgående
• Spikre det nye budsjettet og oppsettet
• Finne ut av mål for 2014

Kontrollfriken i meg sliter litt i denne overgangsperioden, men det vil nok gå seg til. Vi har en plan, også får vi håpe den fungerer. Vi får jo lønn to ganger i måneden. Jeg tror vi pleier å ligge foran regningene, og tanken er dermed at vi begge når vi får lønn setter pengene inn på regningkontoen, minus det vi tar ut til eget forbruk. Først han med lønn den 12. og så jeg med lønn den 28. I slutten av måneden bør det da være tiden for å overføre til diverse sparekontoer osv. Men jeg har en følelse at det kan bli noe kluss her innledningsvis. Vi får bare prøve oss frem! Regninger skal bli betalt, og jeg trenger et system som går av seg selv men hvor jeg samtidig får oppdatert mitt elskede regneark - og alt stemmer på en prikk!

Vi går inn for pensjonssparing umiddelbart, inn på fondskontoene våre. Vi setter av 5% av nettolønn hver av oss. Det fine med % er at pensjonssparingen vil øke med økt lønn. Og mannen jobber litt overtid innimellom, og da er det fint at han sparer mer til pensjon når han får mer utbetalt. Ulempen er selvsagt at vi da må gjøre betalingen manuelt hver måned. Samtidig er det vanskelig å bli lei av å spare penger! Den dagen det begynner å glippe/blir kjedelig får vi sette et beløp og fast spareavtale.

Men - moroa starter egentlig ikke før i slutten av februar, da vi forhåpentligvis har totalen på bryllupsutgiftene. For selv om vi har ganske god kontroll så er det jo visste ting vi faktisk ikke vet endelig sum på før det er overstått. Det gjelder i hovedsak middagen, da det avhenger litt av hvor mye folk vil drikke til maten. Og det overrasker meg ikke om det dukker opp litt ekstra småtteri ifht hva vi har kontroll på nå. Dermed blir det ikke så mye action å snakke om før alt er betalt og vi kan gå over til helt andre betalinger, forhåpentligvis da i slutten av februar. Jeg har tenkt at det er først da vi har endelig oversikt over status, og kan sette videre mål for 2014 også. 

Ja jeg gleder meg fortsatt til å få alt dette overstått og å komme i sparemodus igjen. Det nærmer seg heldigvis!

Samboeravtale, testament og livsforsikring

Og da har julefreden senket seg....*puh*
Julemiddag inntatt, gaver gitt og fått juletreet drysser som aldri før (førstegangsjuletrehandlere).
På tide å få gjort noe mer fornuftig :)

1. juledag satte vi av en time til å fikse noe som burde vært ordnet for lengst, nemlig samboeravtalen og testament. Etter all informasjonen om hvor dårlige rettigheter man har som samboere uten barn så er det viktig å gjøre de riktige grepene for å sikre hverandre best mulig.

Samboeravtale
Denne er forsåvidt både viktig og uviktig i hverdagen, men kan bli veldig viktig og nyttig ved et brudd. Ja, det er utrolig uromantisk å sette seg ned å diskutere hva som vil skje hvis vi går fra hverandre. Utvilsomt. Men det er samtidig ganske fort gjort. Det viktige er å føre opp eierdel i bolig, fritidsbolig og bil, samt andre verdifulle eiendeler den ene har ervervet alene, selv om det til daglig oppleves som felles. Her hos oss har f.eks min samboer investert en god del i forsterker, projektor og lerret, noe jeg nyter godt av til daglig uten å ha betalt for. Dette er ting vi naturligvis oppfører som hans i samboeravtalen, det samme for meg med noen småting jeg har kjøpt for mine penger. Det vi ikke har ført opp eier vi felles og vil fordeles ved et brudd. Slik vil det ikke egentlig være spesielt mye å krangle om hvis situasjonen skulle oppstå, og det er en fordel. For uansett hvor glade vi er i hverandre nå, og hvor utenkelig det måtte være, så blir tonen en helt annen i det bruddet er et faktum. Det har vi begge erfart tidligere, så vi synes det er fornuftig å ha en slik avtale på plass. Denne oppdateres deretter ved relevante endringer.

I hverdagen har jo ikke denne avtalen noen annen funksjon er å være skuffefyll. Eller? Jo, jeg tror faktisk den kan ha det. For det første fordrer det å sette opp avtalen en viss form for kommunikasjon om samlivet, og det gir begge parter en gjensidig respekt og følelse av å ha ting på stell. Jeg tror faktisk det å ha en slik avtale kan bidra til å redusere risikoen for å behøve den :)

Maler for oppsett av samboeravtaler finnes det mange av på nett.
Avtalen er juridisk bindende når den er undertegnet av begge parter. Den trenger ikke å tinglyses, og krever ikke vitner. 

Hos oss er det veldig enkelt, da vi eier bolig 50/50, deler fellesutgifter 50/50, han eier bilen 100% og tilhørende vedlikehold og forsikring på den. Hadde vi hatt andre fordelinger måtte dette definitivt også vært regulert i en slik avtale. Det er mye som må tenkes over. Spesielt når det gjelder bolig, betaling og eierforhold. Å oppnå enighet om dette er viktig. I noen tilfeller vil det være fornuftig å få bistand fra advokat for å få det riktigst mulig.

Les også: Derfor bør dere skrive samboerkontakt.

Gjensidig testamente
Dette er viktig. Det er nesten viktigere enn samboeravtalen, i hvertfall i vårt tilfelle, da ingen av oss har barn. Som samboere uten barn har vi ingen arverett i forhold til hverandre. Dør en av oss vil avdødes foreldre arve alt, da inkludert eierskapet til 50% av leiligheten. Dør jeg eier plutselig min kjære en leilighet sammen med mine foreldre og må da kjøpe halvdelen av leiligheten fra dem. Men siden vi ikke har barn enda har vi også fordelen av å kunne testamentere alt til hverandre, slik at den gjenlevende arver i stedet for avdødes foreldre. Fra 2006 betaler gjenlevende samboer heller ikke arveavgift på dette så fremt samboerskapet har vart i to år eller mer, noe det nå har. Les mer: samboere må skrive testament

En side med veldig mye nyttig informasjon: www.testament.no

Livsforsikring
I tillegg til samboeravtale og testament er det fornuftig å ha en livsforsikring som begunstiges samboer. Det vil si en forsikring hvor gjenlevende samboer får utbetalt en sum hvis den andre dør. Uten testament bør man sørge for at beløpet er høyt nok til at gjenlevende har råd til å kjøpe ut den halvdelen av leiligheten avdødes arving fikk. Og med testamente vi jo utbetalingen uansett komme godt med.

Her omfattes vi av kommunale og statlige forsikringsordninger gjennom jobb (gruppelivsforsikringer) som vi har dobbeltsjekket at er gyldige (etter to års samboerskap) og at livsforsikringen utbetales til samboer ved død. Ja, vi har faktisk lest forsikringsordningene vi har gjennom jobb for å vite at vi har de forsikringene vi trenger. Mange er omfattet av denne type forsikringer, og det er lurt å sjekke at man ikke er dobbelforsikret (hvis ikke det er et bevisst valg). Men i nye parforhold er det veldig viktig å merke seg at samboer ofte defineres som gyldig etter to år på samme folkeregistrerte adresse i disse forsikringene, hvis det ikke er felles barn i bildet. Så de første to årene bør man ha egen krysstegnet livsforsikring hos sitt eget forsikringsselskap. Jeg innrømmer at vi ikke har hatt dette på plass de første to årene av vårt samboerskap, hverken testament eller forsikring. Men aller viktigst er dette selvsagt når man eier bolig sammen. Mange starter (som oss) med å leie i starten.

Så, da er dette endelig på plass. Vel, nesten. Det gjenstår å signere testamentet, for da må vi ha vitner. Men om ikke lenge så er dette helt i boks. Og da har jeg fått gjort minst en fornuftig ting i jula :)

Her er også en bra artikkel om samboerskap og det juridiske: SV vil ha lov for samboere

Anbefaler alle som har samboer å ta seg tiden til å ordne med dette.

Unngå pengekrangel

En undersøkelse utført av InFact for VG viser at halvparten av norske par krangler om økonomien (Slik unngår familien pengekrangel). Det er ingen tvil om at anstrengt økonomi hos en eller begge i et forhold kan påvirke forholdet negativt dersom kommunikasjonen uteblir. Samtidig kan det å ta tak i økonomiske problemer sammen og danne en felles økonomisk plattform skape en fellesskapsfølelse som gir positive ringvikrninger også til andre deler av forholdet.


Det finnes mange varianter av hvordan privatøkonomien er fordelt rundt i norske husholdninger, alt fra fullstendig felles økonomi, til fullstendig delt og "hver for seg" økonomi, og alle variantene vil jeg anta forekommer enten man er gift, samboende eller kjærester. Fullstendig felles økonomi vil jeg tro er vanligst blant gifte par, men jeg kjenner også til samboerpar som har valgt den løsningen. Fullstendig felles økonomi betyr at begges lønningen går inn på en felles konto, hvor alle regninger og utgifter deretter trekkes fra. Alt inn er felles, og alt ut er felles. Fullstendig delt vil da være det motsatte, hvor hver av partene kun har sine egne kontoer, og tar seg av sine egne utgifter, samt en avtalt andel av felles utgifter. 

Vår løsning

Hos oss har vi en kombinasjonsløsning, hvor noe er delt og noe er felles. Dette er en løsning vi synes fungerer veldig bra for oss. Vi får hver våre lønninger inn på våre respektive lønningskontoer, og har hver våres regningskontoer som tar seg av personlige regninger og utgifter. I tillegg har vi opprettet tre felles kontoer i nettbanken, det vil si kontoer hvor den ene står som eier av kontoen mens den andre disponerer den. Fordelen med disponeringen er at begge får kontoene opp i nettbanken og har full kontroll på saldo, innskudd og uttak. Vi har en felles feriesparingskonto, en felles regningskonto og en felleskonto for mat og andre felles forbruksbehov. På sistnevnte konto har vi tilknyttet et kort. 

Hvorfor bare ett kort, når vi enkelt kunne hatt et hver? Vel, det koster 250 kr per år i avgift for å ha kortet, så å ha to blir dobbelt så dyrt. I tillegg brukes det kortet nesten utelukkende når vi ukeshandler sammen. Og av sikkerhetsmessige årsaker er kortet trygt plassert hos sambo ;) Skulle jeg ha behov for å handle noe uten at jeg har kortet, kan jeg legge ut og enkelt overføre tilbake pengene i nettbanken i etterkant. Fordelen med det er at jeg da selvsagt må informere sambo om hva jeg har kjøpt og hvorfor jeg da må overføre tilbake pengene. Gjør det vanskeligere for meg å "bare låne" litt penger fra kontoen, da jeg føler at jeg må fortelle han om kjøpene. Av rent samvittighetsmessige årsaker.

Vi har i fellesskap regnet ut hvor mye hver av oss skal betale i felles utgifter hver måned, dette er enkelt delt 50/50. Felles utgifter inkluderer: Boliglån, husleie/felleskostnader, internett, strøm samt et ekstra avdrag på boliglånet. Per i dag utgjør dette 6200 kroner per person per måned, som vi har satt som fast trekk til felles regningskonto når vi får lønn. Vi har lagt alle av overnevnte utgifter som autotrekk fra regningskontoen, og slipper dermed å tenke spesielt mye på disse regningene. 

Når det gjelder strøm diskuterte vi en god stund før vi kom frem til hvor mye vi skulle sette av hver måned. Min kjære stemte for å overføre faktisk beløp når det var kjent, mens jeg stemte for å overføre årets maksimumsbeløp inn på kontoen hver måned, for slik å dekke opp de kalde vintermånedene ved å sette inn for mye i sommerhalvåret. Tilslutt så han fordelen med dette. Jeg fører oversikt over strømforbruk og kostnader, slik at vi til en hver tid vet hvor mye "overskudd" vi har til strømregninger. Så må vi eventuelt korrigere hvis kommende vinter blir betydelig kaldere enn vårt beløp har tatt høyde for hittil.

I tillegg til fast trekk til felles regningskonto overfører hver av oss 2500 kroner til felles forbrukskonto når vi har fått lønn. Disse pengene brukes til mat, bensin, husholdningsartikler, cafe/restaurantbesøk eller andre felles utgifter. Posten er relativt stor, 5000 kr per mnd for to personer, så vi lider ingen nød, men siden den skal omfatte så mye blir vi absolutt nødt til å prioritere. En lengre biltur medfører f.eks mindre penger til andre ting.

Til felles feriesparing setter vi inn kr 1000,- totalt hver måned. Også dette på autotrekk på lønningsdagen.

Det beste av alt med vår felles delte økonomi er at vi kommuniserer veldig godt om pengebruk! Det er utrolig viktig både for økonomien og for forholdet å være på samme bølgelengde når det gjelder økonomi. Vi har innsyn i hverandres budsjetter (mitt 13 faners regneark, hans en gul post-it lapp, hihi) og vet både hva den andre tjener og hva som er av utgifter. Vi har også begynt å sette felles mål for fremtiden, og selv om vi ikke nødvendigvis jobber mot de samme delmålene hele veien, så har vi en felles forståelse av hvorfor vi gjør det vi gjør og hvor vi vil. Vi drar definitivt i samme retning selv om vi holder i hvert vårt tau. Så, mens jeg jobber med å få bort det siste rentefrie lånet, og deretter å bygge opp en stor bufferkonto, så jobber min bedre halvdel med sine mål. Så møtes vi og samler kreftene rundt denne tiden neste år, for da å angripe boliglånet med full styrke samlet. Det gir mye styrke og motivasjon at min partner også er engasjert i å skape en trygg økonomisk fremtid! Og for å ha det sagt - vi har aldri kranglet om penger - bank i bordet. 

Økonomisk utgangspunkt

Vi har fordelen av å stille med et nokså likt utgangspunkt, selv om det skiller litt på lønningene så skiller det også ganske mye på gjeld. Jeg tjener mest, men har også mye mer studielån og derfor en god del høyere personlige utgifter. I tillegg pendler jeg jo langt og betaler en god del for det. Så de disponible midlene til nedbetaling/sparing vi har igjen hver måned er ikke så alt for ulike. Det gjør jo fordelingen av økonomien ganske ukomplisert, heldigvis :) 

Har man stor forskjell i inntekt er det flere måter økonomien kan ordnes på, i slike tilfeller er kommunikasjon ekstra viktig slik at begge parter føler at sine behov ivaretas. En løsning er jo å ha felles økonomi, alt inn samlet, alle utgifter samlet og deretter å dele overskuddet.  En annen måte er å bidra %-vis ut i fra hvor mye man tjener. Slik at den som tjener mest tar en større del av felles utgifter. Ulempen her er at den som tjener minst kan føler seg mindreverdig og at man "ikke bidrar nok", eller at den som tjener mest ikke egentlig er fornøyd med pengebruken til den som tjener minst. Det kan f.eks være vanskelig å se pengene som kunne/burde vært spart bli brukt opp som lommepenger hos den andre. Disse følelsene kan oppstå uansett hvor mye man både respekterer og er glade i hverandre. 


En tredje mulighet - som jeg tror kan den beste for begge parter - er å legge forbruk og nivået på faste utgifter etter den som tjener minst. Den som tjener minst burde kunne si "så og så mye kan jeg betale i husleie/lån hver mnd" og "så og så mye kan jeg sette av til mat" osv. Man bør også da være åpen på at man selvsagt fortsatt ønsker å kunne sette av til egen sparing også hver måned, og til egne aktiviteter. Her er åpenhet om sin egen økonomi essensient fra begge parter, samt en fornuftig diskusjon om prioriteringer, egne og felles. Så diskuterer man seg fram til en løsning hvor økonomien til den som tjener minst ikke blir "spist opp" av å flytte sammen med noen som kan opprettholde et høyere forbruk. Den som tjener mest blir da sittende igjen med mer penger som kan disponeres fritt, noe som gir gode muligheter for å betale gjeld, spare og/eller spytte mer inn i fellespotten dersom det ønskes av begge parter. Dette er selvsagt noe sistnevnte da tjener på, ikke ufortjent med tanke på at man jobber for en høyere inntekt. Kanskje jobber man mer, har mer ansvar, høyere utdanning osv, så det burde ikke sees som urettferdig for noen at dette da kommer vedkommende til gode. Dette vil jo også være en fordel for begge parter i det man gifter seg og vil ha felles økonomi. Kanskje kan denne løsningen føre til at begge parter er fornøyd med situasjonen, og faren for økonomiske uenigheter i forholdet blir mindre. 


Vil ikke partneren din være åpen om økonomien sin med deg og er uinteressert i å finne gode felles løsninger når du fremmer et behov for det? Det kan tyde på andre problemer i forholdet enn økonomien, som må løses før det økonomiske kan falle på plass.


Jeg tror nøkkelen ligger i kommunikasjon og åpenhet om sin egen økonomi for å finne en løsning begge trives med. Nøyaktig hvordan den løsningen ser ut for dere er det bare dere som vet.

Har du flere eksempler på gode eller dårlige løsninger for økonomi i parforholdet?
Hva fungerer i ditt forhold?
Legg gjerne igjen en kommentar.

Betale private og rentefrie lån

Det er den tiden i måneden...
Jeg har uka mi...
Den uka da regningene deiser ned i postkassa. Et tydelig tegn på at det er halvveis til neste lønn, det er på tide for gribbene å sikre seg pengene mine lenge før jeg i det hele tatt har fått dem. Vel, nå har jeg forsåvidt brukt de på forhånd da da, det skal sies, så gribbene har full rett til å komme etter pengene sine.

Særlig en regning begynner jeg å bli mektig lei...
De andre kan jeg leve med, slik som strømregningen og internettabonnementet, men den for gjelden hos Resursbank begynner å bli kvalmende...!

Jeg vil ha denne bort bort bort!!

Satt på bussen hjem i dag og tenkte at jeg gjerne vil forklare hvorfor jeg fokuserer på å betale ned rentefri gjeld. Det kan jo virke som et noe unødvendig mål når man har både studielån og boliglån med nok av renter på. Det første lånet er til en bank, etter laseroperasjon av øynene mine i fjor høst. For den nette sum av 38.000 kroner som jeg plutselig fikk for meg at var en god ide, til tross for all kontokreditt, forbruksgjeld og kredittkortgjeld jeg hadde da. Jeg kunne jo ta det på finansiering.... Heldigvis hadde jeg vett nok til å velge 24 mnd rentefri nedbetaling når det var et valg. Takk gud... Selvsagt burde jeg spart opp først, NÅ har jeg jo skjønt det. Så dette lånet er den siste ekle påminner om dårlige økonomiske valg, og jeg får det på papir hver eneste måned...! Så det blir rene friheten når dette er nedbetalt og regningen forsvinner. Da er jeg endelig ganske ferdig med fortiden og klar for fremtiden!! Dette er psykisk mer enn økonomisk. Men jeg har hørt noen si at personlig økonomi er 80% personlig og 20% økonomi. Det tror jeg det er mye i.

Det andre rentefrie lånet er et PRIVAT lån, det har mye med saken å gjøre.

Private lån er aldri noen god ide. Man burde aldri hverken låne eller låne bort penger til venner og familie. Men jeg har lånt, forsåvidt av praktiske årsaker. Jeg kunne vært uten lånet hvis jeg hadde droppet bufferkonto og tømt ut litt av pengene jeg hadde tilgjengelig i BSU før nyttår. Men rent økonomisk virket det smartere å heller betale ned rentefritt til min snille samboer som hadde pengene. Pengene jeg skylder er egenkapital til leiligheten, jeg manglet nøyaktig 17.500 for å gå inn 50/50 med egenkapital, så han betalte de inn og jeg betaler han tilbake. Sånn sett ikke det verste lånet heller, da pengene allerede er lagt inn i boligen.

Private lån gjør noe med meg følelsesmessig. Jeg liker å stå på egne bein, hvilket også er årsaken til at jeg aldri ville ønsket at mine foreldre skulle kausjonert for at vi skulle kunne fått enda større boliglån. Det treffer den samme nerven som det private lånet, rett og slett følelsen av å skylde noen noe. Det er ingen god følelse! Det fratar meg frihetsfølelse... DERFOR fokuserer jeg på å bli kvitt det private lånet så fort som mulig, og gleder meg til å betale inn resterende når feriepengene kommer.

Generelt kan lån av penger til venner og familie føre til ødelagte vennskap og familiebånd. Vi har vel alle lånt bort penger vi ikke har fått igjen? Og kjent på følelsen av å treffe samme venn igjen som tydelig har glemt alt om de lånte pengene, hvordan skal man oppføre seg? Når skal man spørre om de? Føles det egentlig ok å la de slippe unna? For mange blir dette fort en prinsippsak om så bare over en 10'er. "Kan jeg låne en 10'er til en kaffe?" fra en kollega f.eks. En tier man sjelden ser igjen. Men så fort ordet LÅN er brukt forventer man av en eller annen grunn å få den tilbake. Det er en tier, tenk deg 10.000. Det samme innen familie, man vil jo gjerne hjelpe ved å låne bort penger, men det skaper fort uhygge når penger ikke betales tilbake. Både for den som ikke kan betale tilbake og for den som har lånt bort pengene. For ofte er det en grunn til at vedkommende trenger et lån, og sjansene er derfor store for at de ikke kan betale det tilbake med det første heller. Det gjør noe med relasjonene, og man risikerer faktisk å miste noen man er glade i på grunn av noe så uskyldig som et privat lån. Og jo større lånet er jo svettere er situasjonen for alle parter.

Men lån fra kjæreste/samboer må vel være greit??
Vel - nei, egentlig ikke. Dessverre vet man aldri når kjæreste blir til eks-kjæreste og uvenn. Og da vil lånte penger fort bli en kjempekonflikt, spesielt hvis det ikke foreligger noen underskrevet kontrakt. "Ja men vi stoler jo på hverandre, han/hun vil jo selvsagt betale meg tilbake uansett". Nei, det vil han/hun ikke nødvendigvis etter et brudd. Det kan være mange vonde følelser som gjør at det siste man vil er å betale tilbake pengene, og mennesket du trodde du kjente forandrer seg til det største monsteret du har møtt. Så uansett bør man ikke låne penger av hverandre, og må man bør det absolutt skrives et gjeldsbrev med begges underskrifter i to kopier.

Det er disse risikoene jeg ikke ønsker å ha i livet mitt, så jeg ønsker hverken å låne eller låne bort penger til andre. Jeg kan vurdere å GI penger når jeg har råd, og jeg kan også vurdere å motta penger som gave hvis jeg virkelig skulle trenge hjelp. Men lån er uaktuelt i fremtiden. Da vil jeg heller bry meg nok til å tilby hjelp og råd for å løse situasjonen som fører til behovet for et lån. Fordi jeg ønsker å beholde de gode båndene med venner og familie, og min egen selvfølelse. Man bør aldri låne bort penger man er avhengig av å få igjen, derfor kan man like gjerne gi de bort hvis egen økonomi tillater det.

Samtidig er det også viktig å forstå at å låne bort penger ikke alltid er å hjelpe til. Vedkommende som spør om lån viser jo tydelige tegn på at økonomien ikke er under kontroll. Det å gi penger til en dysfunksjonell økonomi er jo bare å bidra til problemet, heller enn å bidra til en løsning. Jeg har lånt penger av mine foreldre mange ganger opp igjennom 20-årene. Jeg har også fått litt nå og da. Men aldri har mine foreldre spurt meg om hvorfor jeg trenger å låne penger selv når jeg både jobbet og fikk studielån. Ikke en eneste gang. Hadde de bare tatt seg bryet med å utfordre meg til å tenke gjennom hvorfor det ikke gikk rundt, hvorfor jeg ikke hadde sparepenger til tannlegeregningen eller til sydenturen jeg ville på før feriepengene kom... Jeg skulle ønske de hadde sagt nei og bedt meg sette opp et budsjett og begynne å spare. De var fornøyde bare jeg betalte tilbake etterhvert. Det de ikke visste var at siden jeg måtte betale de var det kredittkort som ikke ble betalt så mye som de burde, og klær ble handlet på kredittkonto... De burde sagt nei!! Å låne bort penger er ikke alltid å hjelpe til, kanskje tør jeg gå så langt som å si at det sjelden er å hjelpe til.

For øvrig så kan det hende man spør seg selv hvor mye rett man har til å be om innsikt i andres økonomi. Det er jo et poeng, hvor mye skal man blande seg inn i andres privatliv, selv venner og familie? Jeg synes igjen Dave Ramsey har rett når han sier at "du kan bare være støttende og nysgjerrig som venn/familie, men i det noen ber deg om pengene dine, da har du rett til informasjon om økonomitilstanden til den som spør - it's your money!".