Korona og lommeboka

Det er nesten vanskelig å skrive et fornuftig blogginnlegg nå.
Tiltak som i dag iverksettes, dvs stenging av barnehager og skoler, vil ha massiv påvirkning på folks privatøkonomi. Det sier seg selv at noen må være hjemme med barna under ungdomsskolealder. Og for oss med to på straks 2 og 4 år, så kan vi ikke en gang prøve å jobbe hjemme og passe barn samtidig. Konsekvensen er ganske enkelt at vi må ned i stilling, antagelig en hel stilling så lenge som dette skal pågå. Aner ikke om de ser for seg to uker eller to måneder eller mer.

Inntil nå er ikke vår bhg stengt, men om kommunene nærmest Oslo ikke følger etter så blir det hele ganske absurd, så jeg forventer jo at de også stenger nå. Og uansett, som mor, så har jeg nå lyst til å bare isolere hele familien. Ikke har jeg lyst til at vi skal bli skikkelig syke mens vi må passe de små heller. Hva gjør vi om begge vi voksne må på sykehus? Samtidig? Tanken er håpløs. Nå er vi ikke i risikogruppe og har all grunn til å tro det går bra. Men plutselig ble det allikevel et mulig scenario. Det kommer endel katastrofetanker nå. Jeg som normalt er avventende og rolig, selv jeg innrømmer å ha vært på et apotek og hamstret medisiner, samt hamstret bleier og dopapir. Ellers mye mat i boden, så vi burde klare oss en stund.

Men, får legge katastrofetankene litt til side.
Det som virkelig slår til nå er nytten av å vite at vi har 150.000 på konto, som jeg tidligere har argumentert med at er endel penger, og at jeg ikke helt har visst hvorfor vi har såpass, i dagens velferds Norge. For flere år siden skrev jeg noe om at vi har mye i buffer for å takle nettopp de tingene vi ikke ser komme. Selv om jeg ikke kunne peke på hva det var akkurat da. Nå kan jeg peke på en ting. F.eks når landet/kommunen må stenge barnehagen i flere uker (måneder?) som smittervernstiltak mot et virus som prøver å overta verden.  Med påfølgende behov for at en voksen må være hjemme med de og ikke kan jobbe, og det ikke kommer noen krisepakke fra stat eller kommune for å dekke inntekten (sånn umiddelbart i alle fall). DEN så jeg ikke komme. Enda det burde man faktisk ta høyde for, så det må inn på lista over ting man bør ha råd til i fremtiden også. I dagens tett befolkede samfunn er dette egentlig helt uunngåelig. Litt som klimaendringene på en måte.

Vi har ingen rettigheter her nå.
Vi får beskjed om å avtale med arbeidsgiver fleksibel arbeidstid (jo, for etter å ha passet to små barn hele dagen passer det fint å jobbe...HELE NATTA...?), ta ut ferie (ja den hadde vi tenkt å bruke på reiser, men det blir neppe noe av uansett...) eller ulønnet permisjon. Det beste nå er utvilsomt å få tatt en koronatest, få påvist viruset slik at man kan få sykemelding og LØNN. Egentlig også litt absurd at alle vi friske som nå skal i dugnad for å forhindre dødsfall, vi skal gjøre det av egen lommebok, mens de som faktisk er SYKE og har tatt med smitten til Norge, jo de kan sitte hjemme i karantene med sykemelding og full lønn, til de er friske og tilbake i arbeid igjen, sannsynligvis immune. Så for dem er det ikke noe økonomisk tap - for oss på dugnad derimot. Kanskje en månedslønn i minus?  Økonomisk sett føles ikke dette riktig - og man kan jo bare ønske seg at stat/kommune ser dette etterhvert også.

I tillegg er det børskrakk og skikkelig uro. Så sparepengene i aksjefond tenker vi ikke på akkurat nå. De står som de står og vi snur bare ryggen til for å slippe ubehaget av å se tapene. Akkurat de vil ta seg opp igjen, denne krisen vil gå over, jeg har full tro på at dette viruset ikke har noen sjans til å klare seg, men at det kan ta noen år før vi er kvitt det. Men om en stund normaliserer dette seg igjen, og aksjemarkedet vil gå opp igjen.

Men ja, takk og lov for buffer. Vi får se hvordan vi kan begrense tapene. Må bli litt kreativ nå :)