Gjeldsfrihet - hva er poenget?

Jeg har en problemstilling: Jeg har så lyst til å gi full gass mot total gjeldsfrihet, bare for å kjenne hvordan det føles! Men jeg blir demotivert av at det i dag er så normalt å ha gjeld at det er vanskelig å se poenget med å kvitte seg med den. Selvsagt også demotivert av at det bare gjenstår to store gjeldsposter, kalt studielån og boliglån. Og spesielt de to lånene er så innbakt i samfunnet, og så utrolig lønnsomme å ha (sa hun ironisk), at jeg stadig blir mer og mer i tvil om det egentlig har noe for seg å bli gjeldsfri. Det ryktes dog, at den følelsen av frihet, ikke kan måles mot antall kvadratmeter eller hvitmalt stakittgjerde.

Så jeg tenker - det hadde vært artig og prøvd!
Ja, det hadde også vært artig å låne masse for å kjøpe drømmehuset på drømmestedet!
Jeg husker en ting Dave Ramsey sier til de som tviler på om gjeldsfrihet er noe stas: "Hvis du sitter der uten gjeld og fortsatt mener at jeg tar feil, så er det jo bare å ta opp gjeld igjen!" Det er noe i det. Hvis vi sitter her om en 6 års tid, uten å skylde noen en krone, og synes livet blir kjempekjedelig uten gjeld, så det er jo uproblematisk å låne masse penger til drømmehuset. Men da vil vi i alle fall vite at vi tok det valget.

Det slo meg nemlig da jeg satt og viste min kjære et hypotetisk budsjett for vår samlede husholdning (etter vi gifter oss neste år), og vi så den store "spare" posten. Ja, for med dagens utgiftsnivå er det mye til overs, ved normal betaling på lån. Det føltes bare så feil da vi måtte bryte gleden opp i "ja, da har vi så mye vi kan betale ekstra på det lånet, og så mye ekstra til det lånet". Aaaargh!! Tenkt så utrolig deilig det hadde vært om vi kunne brukt den potten til noe hyggelig, noe gøy, noe nyttig?? Noe annet enn å hele tiden skulle betale tilbake noe vi skylder andre. Hvilken følelse hvis spørsmålet var "hva skal vi gjøre med overskuddet denne måneden da? Hvor mye skal vi spare? Hvor mye kan vi gi til noen som trenger det mer enn oss? Hvor mye godt kan vi gjøre med alle disse pengene?!"  I stedet for å fordele de til ulike banker...

Jeg skulle likt å oppleve det.
Vi snakket med et vennepar i helga, som også er økonomisk oppegående (du kan si jeg lå litt etter en stund, hehe), og økonomi er gjerne et tema. De hadde funnet ut at de kan ha betalt ned den lille 3-roms leiligheten sin (på beste vestkant i Oslo selvsagt) når de er i starten av 60-årene (!!!). Og at nær sagt halvparten går til renter. Da med standard nedbetalingstid. det skal ikke mye ekstra til før den tiden er betraktelig redusert dog, det er en fordel. Allikevel - en skremmende tanke.

Så er spørsmålet - skal man leve nå eller skal man leve senere? Hva hvis jeg dør i halvveis inn i et forsøk på å bli gjeldsfri i løpet av få år? Vil jeg angre? Angre på ferieturene vi ikke tok, eller at de vi tok ikke kostet så mye som de kunne gjort? Vil jeg virkelig angre på å ha gjort et forsøk på å nå et potensielt spennende mål? Hvis jeg er helt ærlig med meg selv, så er svaret nei. Jeg ville ikke angre på å at jeg satset litt. Kan jeg muligens angre den dagen jeg i 50-årene gjør siste avdrag på studielånet, når jeg VET at jeg kunne vært kvitt det 15 år tidligere? Vil jeg være irritert hvert eneste kvartal? Muligens. Det er noe med å vite at det finnes et alternativ...

Dette er bare tanker - jeg VET ikke hva vi skal gjøre (ja, får jo en til å ta hensyn til - og selv om han er økonomisk anlagt så snakker jeg nå om ekstremsport, selv for en med gode økonomiske gener). Jeg tror bare at vi må bestemme oss i løpet av året, for hvis vi skal satse hardt mot det andre alternativet så er det ingenting å utsette eller å gjøre det halvveis. Jeg tror det er enten eller, nå eller aldri. Det begynner å føles sånn. Vi blir ikke yngre.

Problemet er at det er så få (utenom noen pensjonister) i dette landet som har testet et liv uten gjeld, at jeg aner ikke hva jeg går til. Et skattehelvete sier ryktene? Myte eller sannhet? En unnskyldning brukt av de som ikke orker tanken på å ofre livsstil for å betale ned gjeld? I don't know. Men jeg har innmari lyst til å finne ut av det! Jeg vet bare ikke hvorfor. Som å gå fra B til A uten å vite hvordan A ser ut. Noen sier at det er pent der, andre sier at veien dit er alt for kronglete og at så fint kan det da umulig være! Men en ting er sikkert -  skulle vi komme frem og så angre oss - da er veien tilbake både kort og rask. Banken henter oss antagelig i limousin og ønsker oss velkommen tilbake til B... mot et lite etableringsgebyr.

Fakta: 
Med dagens gjeld kan vi sammen være helt gjeldsfrie om 5,5 år, i september 2018. Da er jeg 36, min kjære er 41 år, vi eier en 4-roms leilighet og kan i teorien disponere inntekten vår som vi ønsker. Men da må vi virkelig jobbe for det i de 4,5 årene etter vi gifter oss.

Basert på våre ekte tall satt inn i regnearket fra Metts blogg. Forutsatt dagens rentenivå (ikke helt realistisk, men allikevel) men ikke medregnet bruk av feriepenger eller skattepenger, og heller ikke lønnsøkning.

Ville du klart å holde ut i 4,5 år hvis du da visste at all gjeld var borte for godt?

Forkjærlighet for dingser

Jeg har investert (?) i en ny dings. Ja, jeg elsker dingser!

Mitt kjærlighetsforhold til duppedingser har vel vært en av flere årsaker til både manglende sparepenger og kredittgjeld i tidligere tider. Det nytter ikke å være student og elske nye dingser, spesielt når impluskontroll er et fremmedord! Angrer på det i dag.

Så nå har jeg nær sagt ikke kjøpt noen dingser selv siden mitt økonomiprosjekt startet. Har fått et par i gave, men det får være lov. Tilfeldigvis var noe av det siste jeg rakk å kjøpe før pengevettet fant meg en ipad. Nr 2 vel og merke, ikke "new iPad", neida, old iPad her ja. Men den klager jeg ikke et sekund på! Så i helga ble det et lite tilbehør innkjøpt. Jeg var i storbyen og beruset over å ha oppdaget at jeg får billigere busskort denne måneden (og antagelig neste), noe som betyr ganske mange penger spart. Det var også før realiteten av å ha tømt bufferkontoen slo inn...

Nå er jeg dermed den stolte eier av et logitech bluetooth tastatur til iPaden min.
Hva betyr det?
Jo, at jeg f.eks kan skrive lengre blogginnlegg mens jeg sitter på bussen ;)
Testing testing!
Fornuftig innjøp? Nei! Morsomt? Ja :)

Jeg elsker dingser!
Bankkontoen min hater at jeg elsker dingser.

Om bufferpanikk og økonomiske muligheter - boliglån i Statens pensjonskasse

Oh MY god!
Nå har saldo på bufferkontoen min falt ned i rett over 10.000 kroner!!!
Dette er utrolig nær minimumsgrensen for når katastrofealarmen uler, hvis kontoen skulle falle under 10.000. Da ringer alle klokker, alle lamper blinker og jeg finner meg selv sittende skjelvende i et hjørne i ren og skjær skrekk!! Heldigvis (eller kaldt beregnet selvsagt) havner den rett over, og jeg er plutselig tilbake til "start" når det gjelder bufferkonto.

Så, hvorfor?
Det er bare EN ting (med unntak av de krisene bufferen er tiltenkt) som kan få meg til å tømme den: En eksepsjonelt god økonomisk mulighet. Og da snakker jeg ikke om risky pengespill, aksjeinvesteringer eller innskudd i en lovende bedrift (som går på trynet året etter), men er faktisk fornuftig økonomisk mulighet.

Ved å betale inn 53526 og 88 øre på boliglånet får vi refinansiert lånet fra DNB til Statens Pensjonskasse. Det vil si, min samboer, og kommende ektemann, får boliglånet i SPK. Jeg må stille som realkausjonist, og har da ikke lenger noe boliglån, rent juridisk sett. Som dere forstår er det mange juridiske aspekter ved dette, og jeg har allerede vært i kontakt med jurist for å finne ut hvordan dette blir for min del. Betryggende nok var det tommelen opp så lenge vi er flinke med samboeravtalen og at jeg i nettbanken kan bevise at jeg har betalt inn på lånet. Sånn just in case. Selvsagt eier jeg fortsatt 50% av leiligheten, noe annet ville vært uaktuelt ;) Deling av rentefradrag fikses også gjennom samboeravtalen, siden de rent skattemessig blir tildelt han som har lånet. Jeg bør derfor betale inn litt mindre enn han hver måned, tilsvarende min halvpart av 28% av rentene. Men - dette er infløkt, så mer om den saken når alle løsninger er på plass. Dette vil også endre seg når vi gifter oss, likningsmessig.

Det viktigste er:
Dagens effektive rente: 3,6% (snart 3,9% når DNB øker renta)
Ny effektiv rente: 2,34%

Nytt boliglån (felles): 790 000 (80% av boligverdi, jippi! Ned fra 90% på et år)
Løpetid (iflg banken, hehe): 30 år

Renter betalt forutsatt dagens rente: 503 011,38 kroner
Renter betalt forutsatt ny rente:        310 208,72 kroner 
Rentekroner spart:                          192 802,66 kroner
Etter skattefradrag (28%):         138 817,92 kroner

Og det er helt uten å medregne ekstra innbetaling på lånet.
Som Dine Penger skriver om boliglån i SPK (med dagens rentenivå): "Trekker du fra skattefordelen på 28 prosent og forutsetter en inflasjon som er lavere enn lønnsveksten, blir et lån hos SPK bortimot gratis."
Og E24 skriver: "Får du lån i denne banken kan du glise hele veien til banken" :)
Vi gliser litt da, det skal sies, hehe.

Nå gjelder dette selvsagt bare så lenge han er statsansatt, den dagen han ikke er det lenger øker renta vår. Da må vi jo igjen vurdere om vi skal refinansiere til en annen bank. I mellomtiden skal vi spare opp masse egenkapital/penger til betaling av boliglån på høyrentekonto, da høyrentekontoene nå har over et prosentpoeng høyere rente enn boliglånet.

Nå er ikke oppfatningen av SPK gjennomgående positiv der ute. Det er vanskelig å få lån (man må være statsansatt, lærer eller pensjonert fra disse yrkene), og ikke minst så låner de maksimalt ut 1,7 millioner per satsansatte husstandsmedlem, samt at de krever at man har minst 20% sikkerhet. Og sist så skal du selvsagt også tjene nok, de har en grense på 3x inntekt. Dette er med andre ord en tariffestet gode til statsansatte og slik sett ingen vanlig bank man har med å gjøre, noe som gjør at noen er sure fordi de ikke oppfyller alle kravene.

Da vi for litt over et år siden valgte å kjøpe en rimeligere leilighet enn vi kunne gjort, så var det mye av økonomiske årsaker. Ønske om å betale ned raskere og på den måten spare opp egenkapital samtidig som vi betaler til oss selv for å bo. Lite egenkapital gjorde at det virket ufornuftig for fremtiden å låne opp etter pipa. Det skal vi være glade for nå, da det er nettopp det lave lånet som gjør det mulig for oss å refinansiere hos SPK. Kombinert med at vi har sparepenger (eller hadde?? *snufs*) for å innfri det som manglet for å komme inn under 80% lånegrad. Og det er uansett bare positivt :) Neste milepæl blir 75%, johoo!

Strengt tatt var også renta på sparekontoen høyere enn på boliglånet, så hadde det ikke vært for at vi refinansierer til en latterlig lav rente, hadde det vært uaktuelt å betale inn såpass mye ekstra på lånet nå.

Men, etter nå å ha innbetalt masse ekstra på boligen OG sikret oss lavere rente, så er det andre sparemål som prioriteres et års tid. Vi må gjenoppbygge buffere og ikke minst spare opp til drømmebryllupsreise <3  Men vi opprettholder det vi har betalt til DNB, og nå går mye mer av det til ekstra avdrag på lånet i stedet for å betjene renter.

Skal barn ha bankkort?

I nyhetene har vi de siste dagene kunnet lese om at banker nå tilbyr bankkort til barn. Det vekker reaksjoner fra flere hold, om ikke det er for tidlig for barn å få bankkort og om det vil stå i veien for læring om penger og økonomi? Lite er sagt om bankenes motiver.

Hvorfor vil bankene tilby bankkort til barna?
Man kan jo spørre seg hva det er som gjør at bankene nå tilsynelatende vil gjøre hverdagen enklere for lommepengegivende foreldre, ja, for det er det store argumentet selvsagt. Det er enklere å overføre til bankkonto enn å ha kontanter. Banker må jo tjene penger, hvordan kan de tjene penger på å utstede bankkort til barn?

I USA ble det sterke reaksjoner i 1997, da vår alles kjære Barbie kunne gå på shopping med kredittkort. Nå er det selvsagt ikke kredittkort bankene tilbyr barna, men så var heller ikke Barbies kort et ekte kort. Mange av reaksjonene gikk på at det ikke var et hvilket som helst kort Barbie hadde, hun hadde Mastercard. Det vil si at Mastercard kjøpe seg "rettighetene" til å få sin reklame (ja, det er jo det det er) inn i pakkene med Barbiedukker. Jeg vet ikke hva det kostet dem, men det var antagelig langt fra gratis. Og hvorfor gjorde de det? Jo, de hadde tilgang på forskning som viser hvor utrolig lojale mennesker er mot sin første bank. Og så sitt snitt til å introdusere sitt varemerke hos småjenter lenge før de forsto hva merket på kortet betød. I den alderen lærer jentene at kort med slik merke er det Barbie bruker for å handle seg det hun har lyst på. Og i følge forskningen skulle det øke sannsynligheten for at de vil velge Mastercard som sitt første kredittkort til sin egen shopping årevis etter. Fordi de har gode minner knyttet til varemerket.

Og jeg tror det er dette bankene er ute etter når de tilbyr 7-åringene bankkort. De vil ha den lojaliteten som statistisk følger med den som gir deg ditt første bankkort. At det naturlig også er banken foreldrene bruker vil jeg tro forsterker denne lojaliteten også i fremtiden. Kanskje er dette bankenes svar på det nye fokuset på at det er enkelt å bytte bank og at folk oppfordres til bankillojalitet. Det blir derfor enda viktigere for foreldre å være klar over at deres bankvaner automatisk overføres til barna, som så mange andre gode eller dårlige vaner.

Fordelen med kontanter er at de lar barna tro at pengene er nøytrale til de er store nok til å forstå konseptet bak banker på både godt og vondt.

Er bankkort til barn en dårlig ide?
Det er ingen tvil om at bankkort tar over for kontanter, og at dette selvsagt er noe barna får med seg uansett om de får lommepenger i kontanter eller ei. Det sies også at selv voksne har lettere for å bruke penger når vi drar kortet enn hvis vi har kontanter. Pedagogisk ser jeg for meg at det vil være vanskelig å lære barn om penger uten bruk av kontanter. Lære å veklse, lære å regne, lære å dele, plusse, ja, mye viktig essensiell matte er knyttet til bruk av kontanter. Samtidig vil det å tidlig forstå at et bankkort er knyttet til en konto, å se kontoen i nettbanken, at tallene i banken tilsvarer papirlappene og kronestykkene, og at når det er tomt på konto så virker ikke kortet. At et bankkort ikke er utømmelig slik mange barn selvsagt tror, er jo viktig lærdom i dagens kredittsamfunn. Jeg er for at barn skal få lære dette tidlig. Men jeg tror det er kjempeviktig at læringen starter i tidlig alder med kontanter, og at læringen deretter fortsetter med bruk av bankkort. Om 7 år er rett alder? Jeg vet ikke, jeg tror det vil avhenge veldig av barnet. Og selvsagt kreves det enda mer av foreldre for å lære barna de riktige tingene om bruk av bankkort.

Jeg tror at det er bra at barna introduseres for bankkort relativt tidlig, og at de slik lærer å styre kortbruken sin ved at de får lommepenger i banken heller enn i hånda. Men kortet bør ikke erstatte kontantene helt, sammenhengen mellom de må være tydelig. Kanskje av typen du får kontanter (faktisk, fysiske penger i hånda) ved å jobbe hjemme. Disse setter vi inn i banken, da står de på kontoen. Barnet vet hvor mye det fikk, det får et forhold til pengene (han/hun har tatt på de og sett de) når det ser tallene i nettbanken. Og deretter lære seg f.eks å skrive ned ved kortbruk, holde oversikt over forbruk, sjekke nettbank for saldo osv. Det er mange muligheter for mye god læring!

Hvordan løse lojalitetsproblemet?
Ja, det er jo nokså opplest og vedtatt at det ikke er økonomisk lønnsomt å være lojal mot banken. Selv har jeg flere: En bank for ethvert bruk. Det er selvsagt en utfordring at barnet tidlig knyttes til et varemerke, men igjen er det opp til foreldre å motvirke skadene, ved å lære opp i bankvett. Kanskje får barna være med på flere bankbytter, kanskje blir det perioder uten bankkort til barna fordi det er viktig for familiens økonomi å bruke den billigste banken, som kanskje ikke har barnekort. Slik vil jo også barnet lære gode bankvaner, samtidig som det lærer tidlig om god og fornuftig kortbruk.