Hvorfor vil ikke folk i distriktene flytte på seg for å finne jobb?

Ja, det er et mysterium jeg undere meg over for tiden.
Hva er det som gjør at folk heller vil sitte på bar bakke med sosialhjelp og klage over elendig økonomi, heller enn å flytte på seg for å finne jobb?

Lesere i storbyene og i regionene nær storbyer kjenner seg kanskje ikke igjen. Men selv bor jeg nå på et mindre sted på Østlandsområdet, og jobber i Oslo. Jeg kunne godt tenke meg jobb på hjemstedet, men fakta er at det ikke er flust av jobber der, hvis ikke man er lærer eller sykepleier. Noe jeg ikke er. Jeg følger selvsagt med på debatter i lokalaviser og andre lokale medier, og kan ikke annet enn å bli frustrert og provosert over holdningene som kommer frem. Nylig har flere lokale bedrifter dessverre gått konkurs, og folk blir oppsagt. Det er selvsagt synd, men på en måte burde ingen være overrasket. Problemet er da selvsagt for de som mister jobben, hva skal de gjøre? Det er jo ikke jobber! Gjerne er jo dette ufaglærte, noe som gir en ekstra utfordring i jobbmarkedet. Jo, man havner hos NAV da selvsagt. Og NAV er behjelpelige med å foreslå jobber som kan søkes. Problemet er bare at forslagene NAV kommer med innebærer at man må flytte på seg. Ut av distriktet, for en periode, eller mer permanent, hvem vet. NAV har full rett til å foreslå dette, de ønsker deg i jobb, på lik linje som du burde ønske deg å være i jobb. Men NAV kan ikke opprette nye arbeidsplasser, de kan bare hjelpe deg med å finne de jobbene du kan ha mulighet til å få. Og er det ikke jobber der du bor - ja da må du finne jobb et annet sted. Kanskje må du pendle, kanskje må du rett og slett flytte. Men aldri har jeg sett maken til klaging på å faktisk på hjelp til å finne seg jobb, for tydeligvis er det å skulle bevege seg til et sted med jobber helt utenkelig for mange. Og det overrasker meg.

Hva er det som har skjedd? Jeg er ikke gammel nok til å påstå at jeg vet hvordan det "var før", men allikevel innbiller jeg meg at man før i tiden faktisk var såpass avhengig av å ha en jobb, at man måtte dra dit jobbene var. Det var ikke noe valg, og dermed heller ikke noe å klage over. Min morfar var ukependler til Oslo, selv med fem små døtre hjemme så måtte han være borte hele uka. Fordi det var der jobbene var! Skulle han brødfø familien måtte han det. I dag kan vi velge å "gå på NAV", eller ende på sosialen. Med det argumentet at det ikke finnes jobber der vi bor. Men i all verden tenker jeg - flytt da for guds skyld dit jobbene er! Eller reis dit. Ofre noe, for å få være i jobb og tjene penger.

Jeg forstår selvsagt at det ikke er ideelt å skulle flytte fra hjemstedet for å jobbe, spesielt etter mange år på samme sted. Jeg forstår at det virker skummelt. Men veldig mange har gjort det før, mange gjør det i dag (pendler) og de fleste har overlevd det. Ikke bare overlevd, men det byr jo gjerne på nye muligheter, nye folk, nye steder og opplevelser i samme slengen.

I dag leste jeg at NAV foreslo for en på Østlandet at han kunne søke jobb i Tromsø. Det var tydeligvis galskap og helt uaktuelt. Fordi han "mangler lokalkunnskap". Om hva da? Om Tromsø? Det er en by, med gater og hus som i alle andre byer. Og tydeligvis med en aktuell jobb! Hva slags argument er det at "jeg mangler lokalkunnskap"? Det får man jo kjapt når man flytter til et nytt sted. For meg sier dette bare noe om holdninger, og holdninger jeg ikke forstår meg på. Selvsagt forstår jeg at man ikke uten grunn river opp livet sitt og flytter til Tromsø, men det å kunne være i arbeid ville for meg vært en av grunnene som faktisk kunne gjort det nødvendig å flytte f.eks til Tromsø, eller hvor det nå måtte være! Fordi jeg ikke ville trives med å gå på dagpenger eller på sosialen fordi jeg ikke vil ta meg jobb der jobbene er. Jeg ville ønsket meg bedre, for meg selv og en fremtidig familie.

Hvorfor ønsker de seg ikke mer? Hvorfor vil de sutre over hvor lite stønad de får og hvor umulig det er å få det til å gå rundt, og ikke minst hvor håpløse NAV er som ikke kan lage en arbeidsplass til dem akkurat der de bor? Når de heller kan jobbe, tjene penger og på kjøpet få med både nye muligheter og opplevelser ved å ta jobb et annet sted enn der de bor nå?

Jeg forstår det ikke. I min verden er jobb viktig. Ikke bare for pengenes skyld, men for det sosiale, for læring, mestring og generelt er det godt for psyken. Og via mannen som jobber i NAV hører jeg historier om ungdom som på ingen måte er villige til å ta en jobb mer enn en halvtime hjemmefra, og at det å pendle en time til nærmeste større sted bare ikke skjer. Enda de da kan komme i jobb.

Jeg vet ikke hva som kan gjøres for å endre disse holdningene. Det burde vært en kampanje for å få folk til å ønske seg et bedre liv tenker jeg innimellom. Nå sier jeg ikke at et bra liv avhenger av mye penger, men for å være ærlig så avhenger det av en viss inntekt til å betale regninger og til å kunne gjøre noen av tingene man setter pris på i livet, i hvertfall for min del. Penger kan ikke kjøpe lykke, men livet er ganske mye greiere om man har litt mer enn hva sosialen tilbyr. NAV prøver, men møter veggen i folks holdninger på bygda. Dessverre.

"If you aim at nothing, you will hit it every time! - Zig Ziglar
"Always aim for the Moon, even if you miss, you'll land among the stars" - W. Clement Stone