Lar du deg stoppe av deg selv?

Et innlegg litt fra hjerterota...

Det er noe som skjer for ganske mange, inkludert meg selv, i det man begynner å ta tak i et problem av den personlige typen, som f.eks et økonomiproblem. Starten er litt trøblete, den spede begynnelsen i det man innser at en forandring må til og er ønskelig, i det man må gå i seg selv og innrømme sine feil. Det er fort gjort å gå i forsvar, helt ubevisst. Så søker man opp informasjon og kommer kanskje i kontakt med mennesker som kan gi råd og anbefalinger. Mennesker som kanskje har vært der du er en gang, som har gjort de viktige erfaringene underveis, og som i så måte antagelig kan gi gode råd om hvordan en vanskelig situasjon kan løses. Burde man ikke da ta til seg rådene som blir gitt, vurdere innspillene fra de som ser situasjonen utenfra? Dessverre er det ikke alltid like enkelt, og mange av oss ber om råd, og får en lang jobb med å forklare hvorfor de rådene ikke vil fungere for oss!

Hvorfor skjer dette? Hvorfor må vi starte sånn? Fordi vi alene kanskje ikke helt klarer å se alvoret i vår egen situasjon, selv om den er veldig dårlig. Fordi det er lett å sminke sannheten litt for seg selv, slik at det føles mindre håpløst. Vi er allerede eksperter på de dårlige unnskyldningene om hvorfor det er umulig å jobbe ekstra, umulig å kjøre mindre bil, umulig å flytte til mindre sentrale områder. En million unnskyldinger for hvorfor alt som blir foreslått rett og slett ikke lar seg gjøre.

Men er det riktig? Lar det seg ikke gjøre, eller er det bare mer behagelig å ikke ta inn over seg konsekvensene av valg i livet som har ført oss hit? For meg var det selvsagt det siste, og det tror jeg det er for mange andre også. At de kjipe konsekvensene og valgene vi må ta hvis vi virkelig ønsker å få forandring i livet ikke akkurat frister. At det gjør vondt når utenforstående påpeker det du egentlig allerede vet er feil ved ditt eget liv. Men det er jo derfor man ber andre om råd, og derfor man skal ønske seg ærlige tilbakemeldinger, til tross for at det kan være tungt. Så får man gå de rundene med bortforklaringer og unnskyldninger, og håpe at noen er tøffe nok til å be deg våkne opp! For all takk til de den gang krasse kommentarene jeg mottok da jeg var fordypet i mine egne bortforklaringer. Uten de kanskje jeg ikke hadde kommet så langt, så fort!

Og jeg beklager til de som måtte få tøffe tilbakemeldinger om å se gjennom sine egen liste over dårlige unnskyldninger heller enn sympatiske trøstebeskjeder. Det er ikke at jeg ikke bryr meg - det er fordi jeg bryr meg :)

Etter min erfaring skjer det lite forandring før man slutter med alle unnskyldningene. Først da kan man bestemme seg for å faktisk GJØRE noe med situasjonen. Og hvis ikke må vel det bety at man er fornøyd med situasjonen slik den er. Det er absolutt også lov :)

Spesielt barn er jo gjerne en glimrende mulighet for å finne mange unnskyldninger. For eksempel kan man ikke flytte, fordi barna ikke skal bytte skole eller havne lenger unna den andre forelderen ved delt omsorg. For barna har selvsagt mye bedre av at mor/far eller begge bor seg ihel i et alt for dyrt område og ikke får spart en krone, langt mindre ha noe til overs til en liten ferietur eller liknende.  Barn lærer tidlig at det er riktig å bo seg ihjel - og så bor de seg ihjel selv ved første mulighet. Kanskje bedre lærdom ville være at man må bo etter hva man har i inntekt? Og at arbeidsledighet og trygd medfører at man ikke kan bo akkurat der man skulle ønske, hvis det skal være penger til overs til andre ting. Act your wage sier Dave Ramsey. Det er noe i det. Ingen ønsker at det skal gå utover barna, men ingen barn har vel fått varige mén av å bo litt usentralt? Hvis det er det som må til for å få kontroll på økonomien, så er det jo det man må gjøre, selv om det ikke er ideelt. Barna kan brukes som en unnskyldning for det aller meste man ikke kan gjøre av tiltak for å skape en stabil økonomi, men er det egentlig pga barnas ve og vel, eller fordi det føles upraktisk og lite fristende for de voksne? Jeg bare spør.

Forandringer er skummelt, jeg er helt enig, men allikevel oppfordrer alle til å ta en ekstra titt på de utenkelige mulighetene for forandring. Er de virkelig umulige, eller bare ubehagelige? Og minner om at man som voksen har ansvar for å gjøre selv vanskelige valg når situasjonen krever det. Og at det er en fin ting å lære videre til sine barn :) Kanskje vil det også i ettertid vise seg at det mest ubehagelige tiltakene var det lureste man kunne gjort, og nettopp det som skulle til for å snu en vanskelig situasjon til det bedre.